– Dette har vi jobbet lenge for, så vi synes det er fantastisk å endelig ha tilbudet på plass fra høsten av, sier Jorunn Nyheim, distriktssjef i Troms i Maskinentreprenørenes Forbund. Foto: Nordnorsk Bygg og Anleggsmesse / www.nnba.no

Det nyopprettede studietilbudet i anleggsmaskin ser ut til å være populært.

Av – Edd Meby

Ved søknadsfristens utløp var det kommet inn 25 søkere til de 15 elevplassene ved Bardufoss videregående skole. Det betyr at et lenge etterlengtet tilbud allerede er en suksess, og det gleder Jorunn Nyheim som er distriktssjef i Troms i Maskinentreprenørenes Forbund. Hun er strålende fornøyd med at det nye tilbudet blir opprettet.

– Dette har vi jobbet lenge for, så vi synes det er fantastisk å endelig ha tilbudet på plass fra høsten av.

– Hva betyr dette for bedriftene du representerer?

– Det betyr ekstremt mye, først og fremst bedre tilgang på kvalifiserte fagfolk, men det betyr samtidig at en flaskehals i rekrutteringsarbeidet er fjernet. Fraværet av utdanningstilbud har gjort det vanskeligere å rekruttere kvalifisert arbeidskraft, sier Nyheim.

I Troms har det hittil ikke vært en eneste videregående skole med tilbud om anleggsteknikk. Ungdom i Troms som ønsker å utdanne seg innen faget har vært nødt til å dra enten til Fauske eller Kirkenes, noe som har resultert i få lærlinger fra fylket. Maskinentreprenørenes Forbund (MEF) har de senere årene lagt ned mye innsats for å få på plass en fagutdanning i Troms. MEF hevder at Troms har hatt landets dårligste tilbud av utdanning innen anleggsteknikk. De lange avstandene til skolested har gjort det vanskelig å få elever, selv om Opplæringskontoret for anleggs- og bergfagene (OKAB) har forsøkt å rekruttere på skolebesøk og yrkesmesser. Med en linje i Bardufoss er disse argumentene fjernet.

Jorunn Nyheim legger vekt på at tilbudet på Bardufoss er viktig for ungdom fra Troms, som nå får denne utdanningen nærmere, og et godt supplement til eksisterende linjer i Fauske og Kirkenes.

– Plassert midt i fylket er Bardufoss en ypperlig beliggenhet for en slik linje. Det er en fremoverlent videregående skole som har mange lokale bedrifter innen bygg og anlegg. Maskinentreprenørenes Forbund har et tett og godt samarbeid med skolen om tilbudet, og vil bidra på ulike måter i utdanningsløpet.

– Hva får ungdom som velger denne linjen?

– De får være med å bygge landsdelen. De er nærmest garantert å få seg jobb, og de jobbene de får er varierte og spennende.

Bardufoss videregående skole har latt seg inspirere av blant andre Åfjord videregående skole i Trøndelag fylke, og har utarbeidet et konkret kostnadseffektivt løsningsforslag ved å leie maskiner fra bransjen. Dermed unngår skolen den betydelige kostnaden ved anleggsteknikk med anskaffelse av maskiner som krever vedlikehold og sertifiseringer. I løpet av skoleåret vil elevene ha seks uker med opplæring på maskiner på skolen, pluss åtte uker i lokale bedrifter, mens de resterende 24 ukene tilbringes i ordinær skole.

I løpet av våren planlegges utdanningsløpet i detalj, og i august kommer elevene i det første kullet.

– Utgangspunktet for denne linjen er jo bransjen sitt behov for fagfolk. For en ungdom som ønsker denne utdannelsen er det langt å flytte til Fauske eller Kirkenes, og dermed har det oppstått en mangel på lærlinger med lokal tilhørighet til Troms. I tre-fire år har vi hatt dialog med næringen for å finne en modell som passer for oss når vi lager en ny linje, sier Jan Kristian Vestjord, avdelingsleder ved Bardufoss videregående skole.

Han har all grunn til å være fornøyd med interessen for det nye tilbudet ved skolen.

– Da søknadsfristen gikk ut i mars hadde vi fått rundt 25 søkere. Tatt i betraktning at tilbudet ble lansert i januar og vi hadde svært kort tid på oss til å markedsføre det, så vil jeg si at det har vært stor interesse for de 15 plassene vi har å tilby, sier Vestjord, som roser samarbeidet med næringslivet:

– Denne utdanningen legger til rette for et tett og forpliktende samarbeid med bransjen, og det er virkelig artig å jobbe i et prosjekt med så stor entusiasme hos aktørene.

– Arbeidsglede er en lek. Da er det naturlig at jobb også er en lek, og at jeg trives i livet, sier Erik Drechsler. Foto: Edd Meby

Først bygde han et nordnorsk bilkonsern. Så bygde han Svolvær.

– Arbeidsglede er lek. Da er det naturlig at jobb også er en lek, og at jeg trives i livet, sier svolværingen Erik Drechsler, og utdyper: – Selv vi voksne leker, se bare på bilene og båtene våre, og jeg har ennå den lekegleden i meg, den lekegleden som jeg fant her i Svolvær de somrene for lenge siden. Businessen er også en slags lek, og jeg har fremdeles stor arbeidsglede. Det er jeg oppdratt til. Man har plikter, og dem skal man utføre. Leken stimulerer kreativiteten, og jeg er kreativ.

Svein Erik Drechsler kommer fra solid kjøpmannsslekt. Hans oldefar Ole Johan Kaarbøe drev på slutten av 1800-tallet O.J. Kaarbøs Skipsekspedisjon i Svolvær, og ble en motor i utviklingen av det ambisiøse lille tettstedet. Oldefaren var den fremsynte forretningsmannen som engasjerte seg i alt som foregikk, bygde dampskipskai og dermed ga Hurtigruten en god grunn for å velge Svolvær – ikke datidens «hovedstad» Kabelvåg – som anløpssted.

(Svein) Erik Drechsler gikk selv inn i bilbransjen, og utdannet seg på 1960-tallet til bilingeniør i England. Kortversjonen av et langt liv i bilbransjen er at han jobbet i Oslo noen år, deretter hos Jakhelln i Bodø og etablerte seg som forhandler av Volvo i Svolvær på 1980-tallet. Han startet selskapet Auto Marin i Svolvær i 1984, holdt på å gå konkurs i 1989 før han fikk fotfeste med Nordic Last og Buss AS – og utviklet det til noe så sjeldent som et selskap med nordnorsk eierskap og over 300 millioner i omsetning og 130 ansatte i ni avdelinger rundt om i Nord-Norge, alt sammen styrt fra et hovedkontor i Svolvær.

Han startet med to tomme hender, og i 1989 var det nesten tomt igjen. Krisetider og nye utfordringer. Hadde det ikke vært for Volvo så hadde det ikke gått så bra. Og i 1994 fikk han hjerteinfarkt. – Jeg var langt nede. Skjønte plutselig at jeg ikke var 37 år.

Og som ikke det var nok, forlangte Volvo at alle forhandlere skulle kvitte seg med personbildriften. I det hele tatt; livet lekte ikke for Erik Drechsler. Redningen ble sønnen Thor, som sa opp selgerjobben sin i et bilfirma i Oslo og kom hjem for å stå faren bi. – Det var veldig viktig. Han gjorde en god jobb.
– Reddet han deg, den gangen?
– Kanskje. Han overtok i alle fall personbildriften etter ønske fra Volvo og har gjort det godt siden.

Faren fortsatte med busser og lastebiler i Nordic Last og Buss, men sønnen tok seg av personbilene, og det viste seg å bli en lykkelig løsning for begge. Bil i Nord har de siste årene hatt en svært offensiv oppkjøpsfilosofi og har i dag passert 1,5 milliarder i omsetning.

Men i 2015 hadde Erik Drechsler fått nok av lastebiler og busser. For en ukjent sum solgte han bedriften, som da hadde 14 avdelinger og 200 ansatte rundt om i Nord-Norge til selskapet Trucknor AS. Selv om han fortsatte som rådgiver i bedriften i to år hadde han for lengst flyttet fokus. Allerede i 1993 opprettet han eiendomsselskapet Cetho Eiendom AS, som er 100 prosent eid av Drechsler-familien gjennom Cetho Holding AS. Cetho Eiendom er i dag et av Nord-Norges største eiendomskonsern med over 200.000 kvadratmeter tomteareal og 65.000 kvadratmeter utleieareal, samt en betydelig prosjektportefølje.

Selskapet eier, forvalter og utvikler næringseiendom med sentral beliggenhet i Nord-Norge. Cetho har hovedkontor i Svolvær, samt administrasjon lokalisert i Tromsø, og eier og forvalter eiendom fra Bodø i sør til Storslett i nord.

Og slik blir historien om Erik Drechsler også historien om det moderne Svolvær, og byens utvikling fra en grå og sedat nordnorsk kystby til en frisk turistperle med urbane ambisjoner. Oldefaren O.J. Kaarbø var en samfunnsbygger i sin samtid, og det var først da Erik Drechsler koblet sin kremmerånd og patriotisme med de pengene han hadde tjent på å selge biler, at han ble en samfunnsbygger i sin oldefars ånd. De siste 30 årene har han brukt til å sette sitt stempel på Svolvær, og det er et stempel som vil stå seg i ettertiden.

I Cetho fikk Erik Drechsler utløp for sine betydelige reserver av energi og kreativitet. Med nese for forretning og en stor dose patriotisme som drivkraft, kastet han seg inn i store og små prosjekter, med en vilje og gjennomføringsevne som tidvis gjorde at noen kunne føle seg tråkket på tærne.

Han har garantert pådratt seg noen fiender, men også venner. Olaf Thon er en av dem. Drechsler engasjerte seg på 90-tallet sterkt for at Svolvær skulle få sitt kulturhus, og eide tomten der det i dag står. Blant de mange ideene som dukket opp var forslaget om å bygge kulturhus og hotell under samme tak. Drechsler satt i den første kulturhuskomiteen og jobbet i 11 år med planene – og var pådriver da beslutningen om å bygge kulturhus og hotell ble gjort i 2005. Denne symbiosen skulle komme til å tjene Drechsler som hadde tomta, og Olaf Thon som altså hadde en hotellkjede. Men lett var det ikke.
– Jeg brukte tre år på å få til en samtale med Thon. En dag var jeg på vei med flytoget fra Oslo til Gardermoen, og så ringte han. Jeg snudde og dro tilbake til byen igjen. Vi fikk kjemi med det samme og fikk til kulturhuset. Jeg ville egentlig være med på eiersiden, men ga meg da det ble umulig. Men da folkene hans begynte å prute på prisen jeg og han var enige om, skar Thon gjennom og ga beskjed.
– Har dere kontakt ennå?
– Ja da, vi ringer hverandre. Snakker business, utvikling og om det er noe nytt.

Cetho Eiendom driver i dag med eiendom over store deler av Nord-Norge, og gjør det godt. Men la det ikke herske tvil; det er i Svolvær Erik Drechsler har hjertet.
– Jeg er patriot, forklarer han enkelt.
– Født og oppvokst i Telemark, men sommerferiene ble tilbrakt i Svolvær.
Da foreldrene ble skilt, tok moren med seg gutten og flyttet hjem.
– Jeg var 13 år på den tiden, og følte alltid en enorm nærhet til naturen og menneskene her. Jeg fikk livskamerater her, sier han.

Leken, slåsskampene og kameratskapet gjorde at båndene til Svolvær ble sterke. Med Cetho som verktøy har Drechsler både endret og tatt vare på byen, ved å forvalte og bygge ut sentrale eiendommer. Fotavtrykket er betydelig. I et kompakt sentrum med noen få tusen innbyggere, blir det veldig synlig når én motivert person bestemmer seg for å drive aktiv byutvikling.
Han har sett muligheter der ingen andre så dem, bygd sentrumsnære leiligheter med panoramautsikt, omskapt slitne forretningsgårder til urbane stoltheter, og sørget for at det var butikker på gateplan i hele byen.

Patriotismen gir seg mange utslag. Erik Drechsler er han som gir gaver til kirken, utstyr til alpinbakken og samler inn penger til nye uniformer til skolemusikken. Han er en raus giver, men han formelig vrir seg i stolen når temaet bringes på bane.

Under 75-årsjubileet til Svolvær kirke ble han bedt om å motta en blomst som takk for det pianoet han hadde gitt i gave. Uviljen var til å ta og føle på da han måtte reise seg fra kirkebenken og gå frem for å få buketten.
Han hevder at han er sjenert, men over en god kopp te har han ingen problemer med å innrømme at han tidvis kan være en håndfull – og det nordnorske uttrykket snarsint ligger snublende nært.
– Jeg har jo temperament, jeg har det.
– Og det har sine positive og mindre positive utslag. Temperamentet utgjør mye av min drivkraft. Jeg kan også være veldig sårende, og det er jo trist, også for meg. Men de fleste liker at jeg er direkte. Når noe sies direkte, så kommer man raskere til kjernen i problemet, og man får tatt de nødvendige beslutninger. Man er oppriktig når man er direkte, men jeg harselerer gjerne over mine svake sider, og har mye sjølironi, smiler han.

80 år gammel er han blitt, men det ser da vitterlig ut som om han har den samme gløden og temperamentet som alltid, enten han fyrer seg opp på Hurtigruta, skattetrykket eller den manglende brøytingen av torget i Svolvær. Men når du først har ham foran deg, så er han et raust intervjuobjekt – åpen og direkte, med meninger om det meste. Bortsett fra penger, som han bruker fem minutter på å forklare at han ikke vil snakke om, mannen som ifølge ligningen for 2021 hadde 346 millioner i formue og 15 millioner i lønn.

– Jeg har vært opptatt av å skape noe, å forsørge familien min og forsvare de investeringene jeg har gjort. Det er det det dreier seg om, ikke å bli rik. Jeg har et ganske beskjedent forbruk.
– Vi andre må sjekke kontoen med jevne mellomrom. Det slipper vel du?
– Jajaja!! Jeg får jo kontoutskriften hver måned.
– Du kan kanskje flytte til Sveits som de andre norske rikingene?
– Jeg har noen som driver og regner på det, ja. Jeg må jo tappe selskapet for penger for å betale skatten min, og forsvare huset, båten og veteranbilen jeg kjøpte for 40 år siden. Kanskje må jeg skaffe meg en adresse i Sveits…
– Hva synes du om det?
– Det vil i så fall være et nederlag. Jeg vil jo ikke reise fra Svolvær. Jeg er en sosial jævel, og må ha andre å snakke med. Må ha aktivitet. Jeg er litt «ADHD», så jeg sovner faktisk hvis jeg ikke er i aktivitet, og er helt avhengig av å ha gode folk rundt meg. Skal man skape noe, så må man ha diskusjonspartnere, noen å bygge sammen med.

Hverdagen hans er ikke like stappfull av ambisjoner og nye planer som før. Telefonen ringer ikke like ofte, og det ryktes at han sjekker e-post bare en sjelden gang. Han har bedre tid enn noensinne, og kan, om han skulle ønske det, dra til leiligheten i Torrevieja i seks måneder av året, ikke to uker som før. Der nede pusler han i hagen, har kamerater, godt selskap og god vin. Men Drechsler hadde ikke vært Drechsler om han ikke også hadde investert «i noe eiendom» i området, slik at han har litt å pusle med når dagene blir for lange. Og det blir de ofte, for en utålmodig sjel.

– Jo, jeg har litt trøbbel med å få dagene til å gå. Men nå kan jeg nyte en kopp kaffe på senga for å starte dagen, før jeg spiser frokost og går en tur med hunden. Det er jo noe å ta med seg.

Jeg vet at han har en forkjærlighet for Hamsun, boknafisk og rødvin. At han liker gladjazz og båten sin. Men ingenting av dette kan erstatte jobb. Abstinens er ordet jeg tenker på når han begynner å snakke om jobb. Nå til dags er han jo «bare» er styreleder i Cetho.
– De har gitt meg et lite kontor i et hjørne, men jeg er jo en gammel mann. De hører nok på meg, men legger ikke like stor vekt på det jeg sier. Sånn er det. Selskapet bygger fremtiden. Jeg er fortiden, vet du.

Men fortiden vandrer likefullt hver dag rundt i Svolvær og ser. Ikke så mye på det han har bygd, men etter nye muligheter. Han klarer bare ikke å la være.
– Livsverket ditt….?
– Det tenker jeg ikke på i det hele tatt! Jeg bruker ikke tid på å se bakover. Det viktige er at jeg har vært med på å skape noe i denne byen, og det har gitt meg enorm glede.

Erik Drechsler liker ikke å se i bakspeilet. Han har alltid vært mest opptatt av fremtid og utvikling, og det er vanskelig å venne seg av med det, uansett hvor gammel han blir.
– Jeg har jo aldri gitt meg! Og kommer ikke til å gi meg på tørre møkka! Jobb har vært min greie hele livet.

 

BEDRIFTSPROFILEN: De så behovet for gode løsninger for slutthåndtering av kabler i nord, og kom fram til at «da kan vi like godt gjøre det selv». Resultatet er Revixit, som ikke bare håndterer avfallet, men jobber mot å skape nye produkter av plasten og metallet – slik at verdiene skal bli igjen i Nord-Norge.

– Bedriften vår er bygd opp på de to målene: At vi skal ha en bærekraftig bedrift og skape nye produkter av det som kommer inn, forteller daglig leder i Revixit Tove Albrigtsen.

– Plasten og metallet skal vi klare å skape noen nye pro dukter av her lokalt.

Bærekraft og sirkulærøkonomi
Navnet Revixit betyr «om igjen», og viser til bedriftens miljøbevisste filosofi om at ting skal brukes om igjen; at det går inn i et kretsløp.

– Så har vi installert solcellepanel her, med mål om å bli en nullutslippsbedrift. Vi fikk det installert nå i mai, og er spent på å se hvor mye elektrisitet det blir. Det er 100 paneler som er satt opp på bygningsmassen, men det er klart: Vi befinner oss jo i Nord-Norge, hvor det er mørkt halve året, ler hun.

 

Så behovet for gode løsninger
Revixit er en ung bedrift som ble starta i 2021 og inngår i Linjeproff-konsernet. Linjeproff arbeider med bygging, vedlikehold og sanering av tele- og fibernettverk, blant annet for Telenor, og operer i hele Nord-Norge.

– De så at det manglet gode løsninger da de tok ned kobberkabelnettet, og kom fram til at «da kan vi like godt gjøre det selv», forteller Albrigtsen om starten på det som nå er blitt Revixit.

Eneste nordnorske sluttbehandlingsanlegg for kabel
– Riktignok tar vanlige avfallsmottak imot kabel, men den blir så sendt sørover eller til utlandet. Vi, derimot, sluttbehandler her i lokalene våre utenfor Harstad. Vi er stolte av å kunne tilby nordnorske bedrifter en mulighet å levere lokalt det de måtte ha av kabel og metall, hvor de kan være sikre på at det faktisk blir gjenbrukt, sier Albrigtsen. I sluttbehandlingen separeres materialene kabelen består av, men ambisjonene til Revixit stopper ikke der.

– Det avfallet vi samler inn ønsker vi ikke bare å sluttbehandle, men å bearbeide til nye produkter her i Nord Norge. Ved å gjøre det lokalt blir det bærekraftig siden de kan levere til oss, og det blir en sirkulær økonomi fordi vi lager noe nytt av det gamle. Vi skal skape nye arbeidsplasser av plast og metall som per i dag går til forbrenning eller sendes ut av landet. Tanken er at verdiene skal bli igjen i Nord-Norge.

Forskning og innovasjon på avfallsprodukter som kabel, metall, plast og kretskort
Revixit samarbeider allerede med bedrifter nasjonalt og internasjonalt om utvikling og innovasjon.

– Norner hjelper oss med plastbiten. De ser hvordan plasten er sammensatt, om det er mye miljøgifter i den og om det er noe vi må tilsette for å kunne lage nye produkter av det. De er også med på å utvikle ideer for nye produkter vi kan lage, forteller Albrigtsen.

– Future Materials hjelper oss å finne samarbeidspartnere. I tillegg er vi inkubatorbedrift i KUPA. Akkurat nå ser vi på en ny måte å sluttbehandle kretskort, om man kan utnytte flere av metallene. Dette gjør vi i samarbeid med teknologiselskap i Litauen og i England. Vi har også et veldig ferskt samarbeid i Slovenia, fortsetter hun.

Forskningen de har på gang har de fått støtte fra Norges Forskningsråd til å gjøre.

– Vi er nå på del 4 i «Prosjekt Plast» og er glade for å se prosjektet komme til liv. Vi er takknemlige for støtten, for det er klart det koster mye å drive med slik forskning. Målet vårt er at forskningen skal føre til at plasten og metallet som er utvunnet av kabelen blir til nye produkter og være med å bidra til det grønne skiftet.

Avfall er ikke bare avfall
Flere og flere begynner nå å få øynene opp for ansvaret og mulighetene som ligger i gamle kabler og metaller.

– Det har lenge vært slik at «avfall er bare avfall» for bedrifter flest. Men nå begynner det å bli krav til at de skal tenke videre, sier Albrigtsen. Bedriftene har et ansvar for at deres eget avfall utgir minst mulig co2, så hvorfor ikke benytte nordnorske løsninger når man har det rett utfor stuedøra?

 

---

FAKTA:

Base: 2 mil sør for Harstad, Rødskjær industripark

Forretningsidé: Slutthåndtering av kabler og metall, samt produksjon av nye produkter fra det resirkulerte materialet. Forskning og innovasjon på nye sluttbehandlingsmetoder.

Ansatte: 5

Åpningstider: 8-20

Levering: Mulig å levere direkte til anlegget med bil eller på kaia med båt. Har også løsninger for små og store bedrifter når det gjelder innhentning.

 

www.revixit.no

En suksessrik aksjehandler utmerker seg med grundig analyse, risikostyring, tålmodighet, og disiplin, samt evnen til å tilpasse seg markedets svingninger og lære av tidligere erfaringer for å maksimere avkastningen. Har du disse vanene, kan du komme langt som aksjetrader.

1. Setter klare mål: En suksessrik aksjeinvestor vil ha klare mål for sin investeringsstrategi og forventet avkastning.

2. Gjør grundig forskning: Investoren vil sette av tid til å gjøre grundig forskning om selskapene vedkommende vurderer å investere i.

3. Forstår risiko: En suksessrik aksjeinvestor vil ha god forståelse av risikoen som er involvert i å investere i aksjer.

4. Har tålmodighet: Aksjeinvesteringer kan ta tid å vokse, og suksessrike investorer har tålmodighet og en langsiktig plan.

5. Diversifiserer porteføljen: En suksessrik aksjeinvestor vil spre risikoen ved å investere i forskjellige selskaper og bransjer.

6. Holder seg oppdatert: Investoren vil holde seg oppdatert på markedstrender og selskapets utvikling.

7. Tenker langsiktig: Suksessrike aksjeinvestorer tenker langsiktig og vil ikke bli påvirket av kortsiktige svingninger i markedet.

8. Kjøper lavt og selger høyt: En suksessrik aksjeinvestor vil kjøpe aksjer til en lav pris og selge dem når de har økt i verdi.

9. Har selvdisiplin: En suksessrik aksjeinvestor vil ha selvdisiplin til å holde seg til sin investeringsstrategi og unngå impulsive investeringsbeslutninger.

10. Lytter til eksperter: Investoren vil lytte til råd fra eksperter og bruke deres kunnskap som informasjon om investeringsbeslutninger.

11. Følger markedstrender: Suksessrike aksjeinvestorer vil følge med på markedstrender og bruke informasjonen i sine investeringsbeslutninger.

12. Har en exit-strategi: En suksessrik aksjeinvestor vil ha en exit-strategi på plass hvis en investering ikke går som planlagt.

13. Holder øye med kostnadene: Investoren vil holde øye med kostnadene for å sikre at investeringene er lønnsomme.

14. Tar ansvar for egne investeringsbeslutninger: Suksessrike aksjeinvestorer tar ansvar for egne investeringsbeslutninger og er villige til å ta risikoer basert på sin egen forskning og analyse.

– Det er viktig at vi iverksetter flere tiltak for å rekruttere dyktige folk som kan arbeide for oss i årene fremover, sier HR og kvalitetsleder Hilde Kristin Strand Bertheussen. Foto: Drone Nord AS

BEDRIFTSPROFILEN: – Det vil være et sterkt behov for arbeidskraft i årene fremover. Derfor iverksetter Repvåg Kraftlag nå flere tiltak som skal sikre rekruttering.

Det sier HR og kvalitetsleder I Repvåg Kraftlag SA, Hilde-Kristin Strand Bertheussen, til Kundemagasinet. Ettersom vi ser at vi har et sterkt behov for arbeidskraft i årene framover har vi tatt initiativ til et samarbeid med Nordkapp videregående skole. Dette samarbeidet skal synliggjøre oss som bedrift, og belyse hvilke type arbeidere med ulik kompetanse vi har, og som vi vil ha behov for i årene som kommer, sier hun.

Stipend
Styret i Repvåg Kraftlag har, som et bidrag for økt rekruttering til VG2 elektro og ekom, vedtatt at de som fullfører og
består VG2 blir tildelt stipend. Potten er på 100.000 kroner og fordeles på antall elever i avgangsklassen. Maksimal sum pr. elev er på 10.000 kr.

Forprosjekt
– Repvåg Kraftlag har også startet et forprosjekt om rekruttering av arbeidskraft til Nordkappregionen. Her har Nordkappregionen næringshage utarbeidet en rapport som ser på aktuell kunnskap og forslag til tiltak for rekruttering i vårt nedslagsfelt. Denne rapporten ønsker vi å benytte for å se på hva vi kan arbeide videre med for å kunne starte opp et hovedprosjekt med rekruttering som formål, sier Hilde.

Forskjellig utdannelse
– Vi ønsker ulik kompetanse og arbeidskraft, samt en balanse mellom menn og kvinner. Vi har behov for personer med utdannelse innenfor både yrkesfag, fagskole og universitet. Vårt forsyningsområde er Nordkapp og Måsøy kommune, samt deler av Porsanger og Hammerfest kommuner. Det er også fra dette området vi primærtønsker å rekruttere folk som skal bli våre framtidige kolleger, sier hun.

 

 

– Til tross for at vi er en av de klubbene som har det laveste kostnadsbudsjettet i Eliteserien, så ser vi at det er krevende å hente inn store nok inntekter gjennom tradisjonelt markedsarbeid som sponsorer og samarbeidspartnere. Man må ha sportslig suksess i Norge og til dels Europa for å virkelig heve økonomien, sier sier daglig leder i TIL, Øyvind Alapnes. Foto: Tromsø Idrettslag / til.no

Tromsø IL har fått en god åpning på sesongen og kan være i ferd med å friskmelde økonomien.

Av – Edd Meby

– Samtidig som flere bedrifter opplever utfordrende tider, ser vi en stor positivitet til norsk fotball om dagen. Foran denne sesongen har vi klart å øke de fleste sponsoravtalene våre med 15%, men også fått inn flere samarbeidspartnere. Vi opplever at byens befolkning og næringslivet liker det vi holder på med om dagen og vil investere i oss, sier daglig leder Øyvind Alapnes til Nordnorsk Rapport.

Meget god start
TIL har, kanskje overraskende for noen, åpnet 2023-sesongen meget bra, med to seire, to uavgjorte og åtte av 12 poeng på de fire første kampene. Det er mer enn godkjent for en klubb som de senere år har slitt med å etablere seg som en selvsagt eliteserieklubb. Også utenfor banen er det medvind over Romssa Arena, som hjemmebanen nå heter. Ikke bare banket TIL seriemester Molde i serieåpningen, men det er nesten like gledelig at det kom 3723 tilskuere. Det er 1600 mer enn serieåpningen i 2022, og så gode tilskuertall har ikke TIL hatt siden 2016. Alapnes kan også glede seg over at kommunestyret i Tromsø i slutten av mars, med en god del innvendinger, valgte å betale TIL 30 millioner kroner for 49 prosent av aksjene i Alfheim stadion II AS. Den nyheten kom rett etter at klubben solgte stadionnavnet for 12,5 millioner kroner.

– Økonomien til klubben forbedres stadig, men det er definitivt krevende å drive fotballklubb på øverste nivå i Norge uten å samtidig delta i en av de europeiske cupene.

– Hva er årsakene til de økonomiske utfordringene dere har?

– Til tross for at vi er en av de klubbene som har det laveste kostnadsbudsjettet i Eliteserien, så ser vi at det er krevende å hente inn store nok inntekter gjennom tradisjonelt markedsarbeid som sponsorer og samarbeidspartnere. Man må ha sportslig suksess i Norge og til dels Europa for å virkelig heve økonomien.

Må være kreative
Med TILs sportslige resultater de senere år sier det seg selv at dette gir utfordringer i den daglige driften.

– Alle selskap må forholde seg til sine inntekter og utgifter. For oss gjør dette at vi må tilpasse den sportslige og administrative satsingen. Likevel er det viktig å fremheve at klubben har forbedret sin økonomi de siste årene og at vi i år har styrket klubben både administrativt og sportslig, sier Alapnes, som har vært daglig leder i TIL siden 2021.

– Hva er det mest slitsomme for en fotballklubb med lite penger?

– Det begrenser handlingsrommet, men samtidig er det ikke slik at vi går rundt og tenker «krise» hele tiden. Utfordrende økonomi har også gjort oss kreative og medført at vi har lagt stolthet i å få til mye uten å bruke penger. Økonomien begrenser alle fotballklubber, ja alle organisasjoner. Det handler igjen om handlingsrommet. Hva man kan tillate seg å gjøre. Hva man ikke kan gjøre. For oss betyr et begrenset økonomisk handlingsrom at vi ikke kan utvikle klubben så raskt som vi ønsker. Samtidig leder det også til at vi er kreative og får til løsninger som er smarte.

Identitetsmarkør
Som sin nordnorske rival i Bodø, har også TIL, til tross for tidvis ellevill økonomistyring, sluppet unna konkurs. Bernt Arne Bertheussen, professor i strategi og økonomi ved UiT Handelshøgskolen mener det er gode grunner til at disse to klubbene aldri ble slått konkurs for 12-15 år siden:

«En fotballklubb har egenskaper som tradisjonelle bedrifter mangler. Den blir sett på som en sosial institusjon i lokalsamfunnet. Klubben er en viktig identitetsmarkør for mange innbyggere. TIL er et uttrykk for at det også kan være mulig for oss her i nord å lykkes på en nasjonal arena til tross for et barskt klima, lange avstander, beskjedent folketall og mangel på kapital. TILs suksess som klubb, blir speilet i vår suksess som enkeltindivider. TIL er derfor mer enn et kommersielt aksjeselskap. TIL er en for viktig institusjon i Troms og Finnmark til at vi kan tillate klubben å gå under. Det er de spesielle sosiale egenskapene til TIL som utløser ekstra betalingsvilje blant velstående aktører i klubbens omgivelser», skrev han i en kronikk i Nordlys i vinter.

Tromsø våkner
Det kan se ut som om Bertheussens teori i 2023 fylles med innhold. På TIL-kontoret opplever de at byen Tromsø har våknet og fattet interesse for klubben igjen. Forbedrede sportslige resultater kombinert med en organisasjon som også har klart å bemerke seg utenfor fotballbanen har nådd fram til mange, spesielt unge mennesker. Takket være den nye tv-avtalen og økte markedsinntekter er inntektsbildet forbedret i år i forhold til i fjor. Og når poengene ruller inn, forsterkes de gode opplevelsene, og det brer seg en selvtillit og trygghet som smitter. Øyvind Alapnes får bruk for all sin organisasjonserfaring som styreleder i NFF Troms og komitéarbeid i forbundet når han som daglig leder skal ha ansvaret for å forvalte økonomien i TIL.

– Det er jobben min og det er ingen tvil om at det er utfordrende å drive en fotballklubb. Vi skal tilfredsstille høye forventninger uten å ha en økonomi til å klare det. Det kan bli noen søvnløse netter, men samtidig er det morsomt å se at vi har lykkes med flere grep for å styrke økonomien. Salg av stadionnavn, økte markedsinntekter, salg av aksjer. Mye positivt har skjedd.

– Hvis dere hadde mer penger, hvordan ville dere bruke dem? Talentutvikling, anlegg, spillerkjøp, infrastruktur for spillere, flere ansatte….?

– Ja til alt. Alle disse områdene er prioritert allerede i år og vi kommer til å fortsette med dette om vi får muligheten til det. Vi må bygge en sterkere klubb som presterer på banen, samt engasjerer både supportere og samarbeidspartnere.

Underskudd og lån
Bodø/Glimt har vært gjennom en økonomisk hestekur siden 2010, og har de senere år også fått en sportslig suksess, og nå kan det altså se ut som om også Tromsø IL er inne i et sunnere spor. Regnskapet for 2022 viste riktignok røde tall, men underskuddet ble betydelig mindre enn fryktet, som var en minus på 15-16 millioner kroner, og endte til slutt på 8,4 millioner. I forbindelse med investeringen i nytt kunstgress sommeren 2022, bidro TILs trofaste sponsor Trond Mohn med å avskrive flere millioner i gjeld, og det anslås at Mohn opp gjennom årene har lagt omkring 150 millioner kroner i TIL-kassen – uten at det har resultert i overskudd.

TIL måtte også i fjor høst låne penger av ordfører Gunnar Wilhelmsens selskap Triko AS for å redde klubbens likviditet. Lånet gjorde at TIL kunne vente med å selge spillere og på den måten fikk tilført klubben mye større verdier. Det er disse spillersalgene som gjør at TILs budsjett for 2023-sesongen ser sunnere ut og legger opp til et overskudd på 9 millioner kroner.

– Man må se regnskapene for 2022 og 2023 samlet for å få et totalt bilde. Vi valgte å vente med spillersalg i 2022 for å få opp prisen. Dette lykkes vi med. Dermed ble det et underskudd i 2022 som igjen pareres i 2023. I år har vi økt inntektene, er mer offensive både sportslig og administrativt, og jeg tror alle opplever en mer synlig klubb som engasjerer flere enn på lenge, mener Øyvind Alapnes.

Bygge og prestere
– Hvilken økonomisk «filosofi» har så TIL utviklet etter alle årene med underskudd?

– Godt spørsmål. Økonomisk filosofi innen fotball skiller seg fra det meste annet jeg har jobbet med. Etter samtaler med svært mange klubber, bare med et par særdeles få unntak, forteller at de fleste jobber hardt med å finansiere opp et minimum for å spille i Eliteserien, svarer Alapnes.

– Og Tromsø IL er på det absolutte minimum i forhold til hva som kreves for å ha et lag på øverste nivå, men likevel er det utfordrende å finansiere det. Vi havner fort på et sted hvor vi må ha evnen til å bygge organisasjon over tid, men likevel må prestere bra i et kortsiktig perspektiv. Det gjør at vi hele tiden balanserer på en hårfin økonomisk linje som er krevende for alle som jobber med det.

– Hvilke investeringer er det dere ikke kan gjøre akkurat nå?

– Det kan være alt fra å øke bemanningen til et nivå som gjør at vi kan betjene alt som forventes av oss som klubb, til å utvide støtteapparatet rundt A-laget, eller å investere i fasiliteter. Det vil alltid være områder man vil investere i, men jeg føler likevel at vi har en positiv utvikling hvor vi allerede i år står sterkere som klubb – på alle områder.

Mest fastlønn
Spillerlønn ar en av de store kostnadsdriverne i fotballindustrien. Lønnssystemet i TIL er stor grad basert på fastlønn. Det kan være bonuser på antall spilte kamper og lojalitet, men ikke mye på prestasjon. Hvor i budsjettene kan klubben så kutte kostnader når det er nødvendig?

– Det siste vi vil er å redusere bemanning, men som for de fleste andre selskap må vi vurdere dette om nødvendig. De siste årene har vi heldigvis sluppet unna dette. Vi ønsker heller ikke å redusere ambisjonsnivået til klubben, men det må også vurderes om man ikke klarer å finansiere opp det som kreves for å være i Eliteserien, mener Alapnes.

– Hva mener du er veien inn i et roligere økonomisk farvann for TIL?

– Jeg tror det vi holder på med nå er medisinen. Øke markedsinntektene, men mest av alt øke verdien til spillertroppen gjennom godt utviklingsarbeid og forynging, som igjen leder til økte inntekter på spillersalg. Vi opplever at de fleste i Tromsø forstår modellen vi jobber etter. En bærekraftig sportslig modell som kan gi resultater i mange år.

NVE peker på 20 områder utenfor kysten, fem av dem i Nord-Norge. Illustrasjon: NVE

Norges Fiskarlag mobiliserer allerede mot havvind utenfor Nord-Norge.

Av – Edd Meby

Nylig la Norges vassdrags- og energidirektorat (NVE) frem sine forslag til regjeringen på hvilke havområder som bør utredes for havvindprosjekter, og fem av de i alt 20 områdene det pekes på, ligger utenfor kysten av Nord-Norge. NVE har altså hatt i oppdrag fra Olje- og energidepartementet å identifisere nye områder for fornybar energiproduksjon til havs. Oppdraget er gjennomført av NVE i samråd med flere andre direktorater; Fiskeridirektoratet, Miljødirektoratet, Kystverket, Oljedirektoratet, Petroleumstilsynet og Forsvarsbygg. NVE peker på 20 nye områder på til sammen 54 000 kvadratkilometer. 

Her er de fem aktuelle områdene, slik de beskrives av NVE:

Nordavind A
Lokalisert i Barentshavet, utenfor Båtsfjord. Området er teknisk-økonomisk egnet for flytende fundamenter. NVE har estimert brukstiden til et prosjekt i dette området til omtrent 5300 timer per år. Utbygging av et referanseprosjekt i størrelsesorden 1000 MW vil gi en estimert årlig kraftproduksjon levert til nettet på cirka 4,3 TWh. Dette tilsvarer strømforbruket til omtrent 270 000 husstander.
Av kjente interessekonflikter er det en god del fiskeriaktivitet. En stor del av området overlapper med foreslått SVO (særlig verdifulle og sårbare områder), og det er gytevandring for lodde i hele området. Områdets sensitivitet for påvirkning på sjøfugl er middels. Det er også forsvarsinteresser i området.

Nordavind B
Lokalisert i Barentshavet, utenfor Mehamn. Området er teknisk-økonomisk egnet for flytende fundamenter. NVE har estimert brukstiden til et prosjekt i dette området til omtrent 5350 timer per år. Utbygging av et referanseprosjekt i størrelsesorden 1000 MW vil gi en estimert årlig kraftproduksjon levert til nettet på cirka 4,4 TWh. Dette tilsvarer strømforbruket til omtrent 275 000 husstander.
Av kjente interessekonflikter er det en god del fiskeriaktivitet. Omtrent halve området overlapper med foreslått SVO (særlig verdifulle og sårbare områder), og det er gytevandring for lodde i hele området. Områdets sensitivitet for påvirkning på sjøfugl er middels. Det er også forsvarsinteresser i området.

Nordavind C
Lokalisert i Norskehavet, utenfor Sørøya. Området er teknisk-økonomisk egnet for flytende fundamenter. NVE har estimert brukstiden til et prosjekt i dette området til omtrent 5200 timer per år. Utbygging av et referanseprosjekt i størrelsesorden 1000 MW vil gi en estimert årlig kraftproduksjon levert til nettet på cirka 4,3 TWh. Dette tilsvarer strømforbruket til omtrent 265 000 husstander.
Av kjente interessekonflikter overlapper store deler av området med foreslått SVO (særlig verdifulle og sårbare områder), og den sårbare naturtypen svampspikelbunn. Det er også gytevandring for lodde i den sørøstlige delen. Det er petroleumsaktivitet i og omkring området.

Nordavind D
Lokalisert i Norskehavet, utenfor Sørøya*. (*Grensen mellom Norskehavet og Barentshavet går ved Nordkapp. Red. anm.) Området er teknisk-økonomisk egnet for flytende fundamenter. NVE har estimert brukstiden til et prosjekt i dette området til omtrent 5200 timer per år. Utbygging av et referanseprosjekt i størrelsesorden 1000 MW vil gi en estimert årlig kraftproduksjon levert til nettet på cirka 4,3 TWh. Dette tilsvarer strømforbruket til omtrent 265 000 husstander.

Av kjente interessekonflikter overlapper området med eksisterende og foreslått SVO (særlig verdifulle og sårbare områder), og den sårbare naturtypen svampspikelbunn. Det er også gytevandring for lodde i den sørøstlige delen. Det er petroleumsinteresser i området. Basert på kjent kunnskap har området få interessekonflikter ut over dette, og direktoratsgruppa mener at området bør utredes videre.

Nordvest A
er lokalisert i Norskehavet, utenfor Sandnessjøen. Området er teknisk-økonomisk egnet for flytende fundamenter. NVE har estimert brukstiden til et prosjekt i dette området til omtrent 5250 timer per år. Utbygging av et referanseprosjekt i størrelsesorden 1000 MW vil gi en estimert årlig kraftproduksjon levert til nettet på cirka 4,3 TWh. Dette tilsvarer strømforbruket til omtrent 270 000 husstander. Selv om det er begrenset nettkapasitet på fastlandet til å ta imot produksjon fra området i dag, kan planer om ny industri og økning i kraftforbruket gjøre at det blir et gunstig område for havvind. Området vil være synlig fra Træna, og det overlapper med et utredningsområde for havbruk til havs.

Fiskarlaget bekymret
Norges Fiskarlag er svært bekymret over at arealet for havvind eser stadig mer ut.

– Vi frykter at de negative konsekvensene kan bli store, sier leder Kåre Heggebø i Fiskarlaget.

– I sum tilsvarer forslaget fra NVE et svært mye større areal enn det vindkraftnæringa og regjeringen tidligere har lagt til grunn. Vi merker oss at det er snakk om bruttoarealer, og forutsetter at det endelige arealbeslaget vil bli langt mindre, sier Kåre Heggebø. 

Johan Castberg-skipet ankommer Aker Solutions Stord for videre ferdigstilling i april 2022. Johan Castberg blir primært et oljefelt og også her blir det en løsning med FSPO med undervanns-installasjoner. Johan Castberg-feltet blir det tredje feltet som kommer i produksjon i Barentshavet og er nå under utbygging. Etter planene blir det produksjonsstart i fjerde kvartal 2024. Foto: Jan Arne Wold & Roar Lindefjeld / © Equinor.

Manglende infrastruktur er den største flaskehalsen for en økt interesse og raskere utvikling av gassressursene i Barentshav-området. Det er ikke ledig kapasitet på Melkøya til å prosessere mer gass enn det som kommer fra Snøhvit på flere tiår. Dette er en av de viktigste årsakene til at det i første rekke er oljeselskapene som leter i dette området.

Av Knut Ørjasæter

Ved produksjon av olje kan en såkalt FSPO-løsning brukes. Det er en flytende produksjons-, lagrings- og losseinnretning, der oljen prosesseres, stabiliseres og lagres for videre transport med tankskip. Gassen pumpes tilbake i reservoaret og bidrar til å holde trykket og produksjonen oppe ifra reservoaret. Dette krever relativt sett lite infrastruktur. Men oljeselskapene har ingen steder å gjøre av gassen de finner. Alternativet til olje og FSPO-løsning er gigantiske gassfunn som kan bære infrastruktur-investeringer mer eller mindre alene. Snøhvitfeltet var stort nok, men selv dette feltet ble lenge vurdert til å være for lite til å bære utviklings- og investeringskostnadene alene. Det ble mye frem og tilbake før endelig vedtak om utbygging med stadige utsettelser. Feltet kom i produksjon i 2007, 23 år etter det ble funnet. I dag er Snøhvit en pengemaskin for eierne og den norske stat.

Hittil har drømmen om nye gigantfunn ikke kommet i oppfyllelse. Følgen er at oljeselskapenes interesse for leting er blitt mindre enn det myndighetene har forventet og ønsket de siste årene. I januar i år ble 25 oljeselskap tilbudt eierandel i totalt 47 lisenser. Bare 2 var i Barentshavet, resten var henholdsvis 29 i Nordsjøen og 12 i Norskehavet. TFO er en forkortning for Tildeling i Forhåndsdefinerte Områder. Årlig deles slike lisenser ut i modne områder på norsk sokkel. Regjeringen annonserte etter kompromisset med SV på slutten av fjoråret at den 26. konsesjonsrunden utsettes til 2025.

En kan dele flaskehalsene i Barentshavet inn i følgende problemstillinger:
⦁ Manglende infrastruktur for prosessering og transport av gass
⦁ Kostbare investeringer og krevende tekniske løsninger med lang planleggingshorisont
⦁ Kostbare CO2-utslipp og nasjonale forpliktelser til å redusere klimautslipp

Barentshavet – noen tall
Først noen fakta. Barentshavet er det største havområdet på norsk sokkel. Den norske delen dekker 313 000 kvadratkilometer. To felt, Snøhvit og Goliat, er de eneste feltene som er i produksjon i Barentshavet. Feltene ble satt i produksjon i henholdsvis 2007 og 2016. Johan Castberg-feltet blir det tredje feltet som kommer i produksjon og er nå under utbygging. Etter planene blir det produksjonsstart i fjerde kvartal 2024. Johan Castberg ligger cirka 10 mil nord for Snøhvit-feltet. Til sammenlikning er det 70 produserende felt på norsk sokkel i Nordsjøen og i Norskehavet er det 21 felt i produksjon.

Gassen fra Snøhvit går i rørledning til landanlegget på Melkøya ved Hammerfest. Der blir gassen prosessert, nedkjølt til flytende gass (LNG) og fraktet til markedet med spesialskip. Ved Goliat brukes en FSPO. Johan Castberg er primært et oljefelt og også her blir det en løsning med FSPO med undervanns-installasjoner.

Viktige funn
Nye funn er avgjørende for den videre utviklingen og hvor fort Barentshav-området kan utvikles. Vår Energi har nylig offentliggjort to funn, et gassfunn kalt Lupa og et oljefunn. Gassfunnet ble offentliggjort i desember i fjor og ligger nær Goliat. Oljefunnet ble offentliggjort i februar i år. Vår Energi er allerede operatør på Goliat.

Gassfunnet Lupa var det største på norsk sokkel i 2022. Likevel er funnet maksimalt bare 10 prosent av Snøhvit-feltet. Snøhvit inneholdt opprinnelig gass tilsvarende rundt 1,3 milliarder fat oljeekvivalenter. Direktør for leting og utvinning i Vår Energi, Rune Oldervoll uttalte følgende i forbindelse med offentliggjøring av Lupa-funnet.

– Funnet styrker fotfestet vårt i nord, og kan være et nytt skritt mot å realisere ny, framtidig gassinfrastruktur i Barentshavet. Vi har en langsiktig vekststrategi i nord, og vil fortsette jakten på nye muligheter for verdiskaping i regionen. Ytterligere gassfunn i nord kan potensielt bidra til ny diskusjon om et eventuelt gassrør til regionen.

Gass i rør mot sør, eller?
Det er et stort nettverk av rørledninger i Nordsjøen med forgreninger opp i Norskehavet. En løsning for Barentshav-gass er å koble seg på dette rørledningsnettet. Alternativt kan en prosessere av gassen nær funnområdet slik som Snøhvit-gassen gjøres på Melkøya. Det er imidlertid svært kostbart og krever mye energi/strøm.- Med røroppkobling til rørledningsnettet lengre sør kan mindre gassfunn bli lønnsomme. Det er dette direktør Rune Oldervoll tar til ordet for.

Gassco, som driver det norske nettverket av gassrør lenger sør, utredet i 2020 en rekke alternativer for hvordan en skulle håndtere gassfunn i fra Barentshavet.

De mest aktuelle alternativene er:
⦁ Kapasitetsøkning på Melkøya LNG-anlegg
⦁ Utbygging av et nytt LNG-anlegg
⦁ Utbygging av et tradisjonelt prosessanlegg (DPCU) på Melkøya med transport via en ny gassrørledning til eksisterende transportsystem i Norskehavet
⦁ Utbygging av et enklere prosessanlegg og transport via en ny gassrørledning til eksisterende transportsystem/rørledninger i Norskehavet

I tabellen se man alernativene fra Gassco-utredningen. Det er brukt 2020-tall.

Alternativene for	Kapasitet	Investering	Driftskostnad
gass transport	MSm3	Mrd NOK	millioner NOK årlig
Kapasitetsøkning Melkøya	4,5	5,90	245
Kapasitetsøkning Melkøya	7,5	9,05	395
Nytt LNG anlegg	3	6,37	196
Nytt LNG anlegg	5	8,80	273
Tradisjonelt prosess anlegg Melkøya	10	15,40	254
Tradisjonelt prosess anlegg Melkøya	20	23,00	462
Ny gassrørledning	10-20	12,50	125
Elkelt proseessanlegg	10	4,22	254
Elkelt proseessanlegg	20	7,60	440
Kilde: Gassco

En ny gassrørledning må inkludere et prosessanlegg. Det vil derfor bli en investering på mellom 20 og 30 milliarder 2020-kroner avhengig av valgt løsning og kapasitet for en ny rørledning som kobles opp mot eksisterende rørsystemer i Norskehavet som sender gass til kunder i Europa. Til sammenlikning har Snøhvit/Melkøya-utbyggingen kostet vel 60 milliarder kroner. Men det er 2006/2007 kroner som i dag vil være 90 milliarder kroner inflasjonsjustert. Oljedirektoratet anslår at to tredeler av uoppdagede gassfelt på norsk sokkel befinner seg i Barentshavet.

Skal vi konkludere så er ikke gassfunnet til Vår Energi tilstrekkelig til å rettferdiggjøre rørledning sørover til eksisterende rørledningsnett. Det kan imidlertid bli en viktig bidragsyter.

Tung forurenser
Ved siden av transportproblemer for gass er forurensning i forbindelse med prosessering av gass et stort problem og en flaskehals for utvikling av olje- og gassforekomstene i Barentshavet . Bare på Melkøya produserer gasskraftverket lokalt mellom 3,4 og 3,6 TWh for å drifte anlegget. Det er like mye som det samlede forbruket i Finnmark. Samlede utslipp fra anlegget er på mellom 900.000 og 1.000.000 tonn CO2 årlig. Dette ønsker Equinor nå skal erstattes med kraft fra land. Utslippene fra Snøhvit/Melkøya utgjør cirka 10 prosent av alle CO2-utslipp på norsk sokkel. Det gjør det opportunt for sentrale politikere å bedre klimaregnskapet ved å jobbe for elektrifisering av Melkøya og eventuelt ny prosessanlegg som kan komme.

Med dette blir utviklingen av Barentshavet også en diskusjon om utnyttelse av kraftressursene og utvikling av strømnettet i Nord-Norge.

Equinor tjener stort
For Equinor som er operatør for Snøhvit og Melkøya, er regnestykket enkelt. Selskapet vil spare store summer på elektrifisering og spesielt gjelder dette for Melkøya. Det koster Equinor vel 500 millioner kroner årlig i CO2-avgift og ytterligere nær 1 milliard kroner i CO2-kvoteavgift. Kostnaden vil øke kraftig ettersom CO2-avgiften skal økes fra 500 kr. per tonn til 2000 kr. per tonn. For eierne av Melkøya vil kostnadene øke tilsvarende.

Videre vil eierne av Melkøya ved elektrifisering kunne selge gassen som tidligere ble brukt til å produsere elektrisk strøm. Årlig utgjør det mellom 330 og 340 Sm3 LNG gass. Prisen på gass har svingt mye blant annet på grunn av konflikten i Ukraina.

Regner vi forsiktig med at gassen kan selges for 3 milliarder kroner blir regnestykket litt forenklet for Melkøya-eierne som følger: 3 milliarder kroner spart i CO2 avgift/kvoteavgift pluss 3 mrd. kroner i økte salgsinntekter ved salg av gass som ellers ville blitt brukt på Melkøya, til sammen spares det vel 6 mrd. kroner.

På den annen side vil anlegget måtte betale for strøm fra land. Denne kostnaden er beregnet til mellom 1,9 og 2,2 mrd kroner gitt en pris på 0,55 til 0,65 kr. per KWh. Samlet årlig besparelse blir på vel 4 milliarder kroner for Melkøya-eierne. På 25 år er det 100 milliarder kroner! Det er derfor ikke merkelig at Equinor kjemper så hardt de bare kan for elektrifisering.

Det er anslått at elektrifisering av Melkøya vil koste mellom 13 og 14 milliarder kroner. Det betyr at en slik investering vil nedbetales i løpet av litt over 3 år.

Samlet årlig besparelse blir på vel 4 milliarder kroner for Melkøya-eierne. Det er derfor ikke merkelig at Equinor kjemper så hardt de bare kan for elektrifisering. Foto: Helge Hansen / © Equinor.

Store verdier står på spill. I debatten om elektrifisering av Melkøya er det et spørsmål om en skal bruke strømressurser i Nord-Norge for å nå nasjonale mål, lokale mål i Hammerfest eller om de samme ressursene skal brukes til industriutvikling i hele Nord-Norge. Det er ikke mulig å tilfredsstille alle. Det har lokale politikere oppdaget.

Av Knut Ørjasæter

Kjempefest for Hammerfest
I Hammerfest er det sterke krefter som arbeider for elektrifisering av Melkøya. Mellom 13 og 14 milliarder kroner skal investeres dersom Equinor får gjennomslag for elektrifiseringsplanene. Mye vil bli brukt lokalt, anslagsvis 4 milliarder kroner. Det vil bety store ringvirkninger, mer jobb og økonomiske oppgangstider for alle i Hammerfest. Det bor i overkant av 10.000 mennesker i kommunen. Dette betyr at nær 400.000 kroner skal kjøpes lokalt i investeringsperioden per innbygger i kommunen.

For Equinor og partnerne i Snøhvit/Melkøya anleggene er det store penger å spare og en kraftig bedring av selskapets klimaregnskap. Investeringen på mellom 13 og 14 milliarder kroner vil bli nedbetalt på litt over 3 år.

For sentrale politikere vil elektrifisering bety at klimamål Norge har forpliktet seg til lettere kan oppnås. Norges årlige CO2-utslipp er på 49 millioner tonn, og dette skal ned til 23 millioner tonn i 2030. Elektrifisering av Melkøya vil bidra til å redusere norske totale utslipp med vel to prosent. Det gjør det enkelt for sentrale politikere å ta beslutninger som gir rask effekt. I etterkant av at Equinor leverte rettighetshavernes plan for elektrifisering av Melkøya, like før siste årsskifte, uttalte olje- og energiminister Terje Aasland følgende:

– Rettighetshaverne har også besluttet en omlegging av energiforsyningen på Melkøya fra dagens drift med gassturbiner til drift med kraft fra nettet. Konsesjonsbehandlingen av nødvendige nettforsterkninger for å gjennomføre prosjektet pågår. Omleggingen av kraftforsyningen vil redusere CO2-utslippene fra Melkøya med rundt 850 000 tonn årlig. Dette er et svært viktig tiltak for å redusere utslippene fra norsk olje- og gassproduksjon.

Ikke overraskende får han støtte fra ordfører Terje Wikstrøm (Ap) i Hammerfest.

-At vi skal si nei til planene på Melkøya som kan forlenge levetiden for hele anlegget, er i mitt hode ganske oppsiktsvekkende, uttalte ordføreren i slutten av januar i år til nettavisen E24.

Trussel for nordnorsk næringsutvikling
To problemer oppstår som opprører mange i Nord-Norge. Skal Melkøya elektrifiseres forsvinner det meste av overskuddskraften som Nord-Norge har i dag. Det reiser spørsmål om en aktør skal kunne karre til seg det meste av overskuddskraft tilgjengelig eller om dette er noe som bør fordeles etter andre kriterier. Det ligger mange prosjekter på bordet som krever mer miljøvennlig kraft fremover.

Dernest setter elektrifisering av Melkøya sterke begrensninger i hvem, hvor, og hvor mye kraft andre skal få. Ikke på grunn av hvor mye kraft som er tilgjengelig. Men hvem skal få eller ha kraftkabler som er i stand til å transportere kraften til de som trenger mer kraft.

Statnett har etter at Equinor leverte sin elektrifiseringsplan satt foten ned for alle som ønsker tilknytning i kraftnettet med en kapasitet på 1 MW eller mer. Bare i januar har Statnett sagt nei til sammenlagt over 40 søknader til alle nettselskapene nord for Ofoten for tilknytning på strømnettet. Statnett sitt nei betyr blant annet nei til nye oppdrettsanlegg og ny industri langs hele kysten. Det ikke er ledig kapasitet i strømnettet. De får ikke tilgang til mer elektrisk kraft. Det kan ikke kan gis ja til tilknytning før det produseres mer kraft, og nettet blir forsterket. Elektrifiseringen av Melkøya skal gjennomføres ved at Statnett bygger en 420 KV kraftlinje fra Skaidi og videre til Hammerfest-området. Det gir liten plass til andre tilknytningsprosjekter.

-Hvis avslaget blir stående, betyr det at vi ikke får elektrifisert fabrikken slik vi har planlagt. Det betyr at vi ikke når våre egne mål om de-karbonisering, uttalte administrerende direktør Håvard Jørgensen i fiskefor-produsenten BioMar til NRK i februar i år.

En rekke ordførere, også de fra Arbeiderpartiet og Senterpartiet, er bekymret for at en stor aktør stikker av med både det meste av kraftoverskudd og det som skal bygges av ny kapasitet i Nord-Norge. Bare ikke ordføreren i Hammerfest. Fylkespartiet til Arbeiderpartiet kom med et krav om en 420 KV-linje til Varangerbotn før de vil akseptere elektrifisering av Melkøya. Videre kom årsmøtet med følgende uttalelse:

– «Behandling av konsesjonssøknader og utbygging av nettkapasitet i Finnmark og inn til Finnmark må skje parallelt, og med prioritering av økt kapasitet til Øst-Finnmark. Det er behov for mer effektiv konsesjonsbehandling, samtidig som hensyn til natur og samenes urfolksrettigheter ivaretas».

Også Høyre er bekymret for utviklingen der Melkøya elektrifiseres på bekostning av kraftbehov og tilknytning for annet nordnorsk næringsliv.

Høyres Bård Ludvig Thorheim har sendt et spørsmål til olje- og energiminister Terje Aasland (Ap), der han spør om statsråden snarest vil «identifisere nye kraftprosjekter i Nord-Norge som kan konsesjonsbehandles i et eget hurtigspor og realiseres innen Melkøya etter planen er elektrifisert i 2028.»

Behandlingstiden for nye kraftprosjekter er svært lang. Det er nå i ferd med å utvikle seg politisk enighet blant de største partiene i Nord-Norge om at det må til raskere behandling av nye søknader for økt produksjon av elektrisk kraft. Skal man bruke kraftressurser i Nord-Norge for å nå nasjonale mål eller skal lokale interesser prioriteres?

Det er alternativer til elektrifisering under utvikling med karbonfangst og lagring, men det vil koste Equinor og partnerne mye mer enn de planene som nå ligger på bordet. En skal ikke være en veldig flink økonom for å forstå at dersom en aktør spiser opp det meste av tilgjengelig overskuddskraft, så vil prisene på strøm stige.