– Arbeidsglede er en lek. Da er det naturlig at jobb også er en lek, og at jeg trives i livet, sier Erik Drechsler. Foto: Edd Meby
Først bygde han et nordnorsk bilkonsern. Så bygde han Svolvær.
– Arbeidsglede er lek. Da er det naturlig at jobb også er en lek, og at jeg trives i livet, sier svolværingen Erik Drechsler, og utdyper: – Selv vi voksne leker, se bare på bilene og båtene våre, og jeg har ennå den lekegleden i meg, den lekegleden som jeg fant her i Svolvær de somrene for lenge siden. Businessen er også en slags lek, og jeg har fremdeles stor arbeidsglede. Det er jeg oppdratt til. Man har plikter, og dem skal man utføre. Leken stimulerer kreativiteten, og jeg er kreativ.
Svein Erik Drechsler kommer fra solid kjøpmannsslekt. Hans oldefar Ole Johan Kaarbøe drev på slutten av 1800-tallet O.J. Kaarbøs Skipsekspedisjon i Svolvær, og ble en motor i utviklingen av det ambisiøse lille tettstedet. Oldefaren var den fremsynte forretningsmannen som engasjerte seg i alt som foregikk, bygde dampskipskai og dermed ga Hurtigruten en god grunn for å velge Svolvær – ikke datidens «hovedstad» Kabelvåg – som anløpssted.
(Svein) Erik Drechsler gikk selv inn i bilbransjen, og utdannet seg på 1960-tallet til bilingeniør i England. Kortversjonen av et langt liv i bilbransjen er at han jobbet i Oslo noen år, deretter hos Jakhelln i Bodø og etablerte seg som forhandler av Volvo i Svolvær på 1980-tallet. Han startet selskapet Auto Marin i Svolvær i 1984, holdt på å gå konkurs i 1989 før han fikk fotfeste med Nordic Last og Buss AS – og utviklet det til noe så sjeldent som et selskap med nordnorsk eierskap og over 300 millioner i omsetning og 130 ansatte i ni avdelinger rundt om i Nord-Norge, alt sammen styrt fra et hovedkontor i Svolvær.
Han startet med to tomme hender, og i 1989 var det nesten tomt igjen. Krisetider og nye utfordringer. Hadde det ikke vært for Volvo så hadde det ikke gått så bra. Og i 1994 fikk han hjerteinfarkt. – Jeg var langt nede. Skjønte plutselig at jeg ikke var 37 år.
Og som ikke det var nok, forlangte Volvo at alle forhandlere skulle kvitte seg med personbildriften. I det hele tatt; livet lekte ikke for Erik Drechsler. Redningen ble sønnen Thor, som sa opp selgerjobben sin i et bilfirma i Oslo og kom hjem for å stå faren bi. – Det var veldig viktig. Han gjorde en god jobb.
– Reddet han deg, den gangen?
– Kanskje. Han overtok i alle fall personbildriften etter ønske fra Volvo og har gjort det godt siden.
Faren fortsatte med busser og lastebiler i Nordic Last og Buss, men sønnen tok seg av personbilene, og det viste seg å bli en lykkelig løsning for begge. Bil i Nord har de siste årene hatt en svært offensiv oppkjøpsfilosofi og har i dag passert 1,5 milliarder i omsetning.
Men i 2015 hadde Erik Drechsler fått nok av lastebiler og busser. For en ukjent sum solgte han bedriften, som da hadde 14 avdelinger og 200 ansatte rundt om i Nord-Norge til selskapet Trucknor AS. Selv om han fortsatte som rådgiver i bedriften i to år hadde han for lengst flyttet fokus. Allerede i 1993 opprettet han eiendomsselskapet Cetho Eiendom AS, som er 100 prosent eid av Drechsler-familien gjennom Cetho Holding AS. Cetho Eiendom er i dag et av Nord-Norges største eiendomskonsern med over 200.000 kvadratmeter tomteareal og 65.000 kvadratmeter utleieareal, samt en betydelig prosjektportefølje.
Selskapet eier, forvalter og utvikler næringseiendom med sentral beliggenhet i Nord-Norge. Cetho har hovedkontor i Svolvær, samt administrasjon lokalisert i Tromsø, og eier og forvalter eiendom fra Bodø i sør til Storslett i nord.
Og slik blir historien om Erik Drechsler også historien om det moderne Svolvær, og byens utvikling fra en grå og sedat nordnorsk kystby til en frisk turistperle med urbane ambisjoner. Oldefaren O.J. Kaarbø var en samfunnsbygger i sin samtid, og det var først da Erik Drechsler koblet sin kremmerånd og patriotisme med de pengene han hadde tjent på å selge biler, at han ble en samfunnsbygger i sin oldefars ånd. De siste 30 årene har han brukt til å sette sitt stempel på Svolvær, og det er et stempel som vil stå seg i ettertiden.
I Cetho fikk Erik Drechsler utløp for sine betydelige reserver av energi og kreativitet. Med nese for forretning og en stor dose patriotisme som drivkraft, kastet han seg inn i store og små prosjekter, med en vilje og gjennomføringsevne som tidvis gjorde at noen kunne føle seg tråkket på tærne.
Han har garantert pådratt seg noen fiender, men også venner. Olaf Thon er en av dem. Drechsler engasjerte seg på 90-tallet sterkt for at Svolvær skulle få sitt kulturhus, og eide tomten der det i dag står. Blant de mange ideene som dukket opp var forslaget om å bygge kulturhus og hotell under samme tak. Drechsler satt i den første kulturhuskomiteen og jobbet i 11 år med planene – og var pådriver da beslutningen om å bygge kulturhus og hotell ble gjort i 2005. Denne symbiosen skulle komme til å tjene Drechsler som hadde tomta, og Olaf Thon som altså hadde en hotellkjede. Men lett var det ikke.
– Jeg brukte tre år på å få til en samtale med Thon. En dag var jeg på vei med flytoget fra Oslo til Gardermoen, og så ringte han. Jeg snudde og dro tilbake til byen igjen. Vi fikk kjemi med det samme og fikk til kulturhuset. Jeg ville egentlig være med på eiersiden, men ga meg da det ble umulig. Men da folkene hans begynte å prute på prisen jeg og han var enige om, skar Thon gjennom og ga beskjed.
– Har dere kontakt ennå?
– Ja da, vi ringer hverandre. Snakker business, utvikling og om det er noe nytt.
Cetho Eiendom driver i dag med eiendom over store deler av Nord-Norge, og gjør det godt. Men la det ikke herske tvil; det er i Svolvær Erik Drechsler har hjertet.
– Jeg er patriot, forklarer han enkelt.
– Født og oppvokst i Telemark, men sommerferiene ble tilbrakt i Svolvær.
Da foreldrene ble skilt, tok moren med seg gutten og flyttet hjem.
– Jeg var 13 år på den tiden, og følte alltid en enorm nærhet til naturen og menneskene her. Jeg fikk livskamerater her, sier han.
Leken, slåsskampene og kameratskapet gjorde at båndene til Svolvær ble sterke. Med Cetho som verktøy har Drechsler både endret og tatt vare på byen, ved å forvalte og bygge ut sentrale eiendommer. Fotavtrykket er betydelig. I et kompakt sentrum med noen få tusen innbyggere, blir det veldig synlig når én motivert person bestemmer seg for å drive aktiv byutvikling.
Han har sett muligheter der ingen andre så dem, bygd sentrumsnære leiligheter med panoramautsikt, omskapt slitne forretningsgårder til urbane stoltheter, og sørget for at det var butikker på gateplan i hele byen.
Patriotismen gir seg mange utslag. Erik Drechsler er han som gir gaver til kirken, utstyr til alpinbakken og samler inn penger til nye uniformer til skolemusikken. Han er en raus giver, men han formelig vrir seg i stolen når temaet bringes på bane.
Under 75-årsjubileet til Svolvær kirke ble han bedt om å motta en blomst som takk for det pianoet han hadde gitt i gave. Uviljen var til å ta og føle på da han måtte reise seg fra kirkebenken og gå frem for å få buketten.
Han hevder at han er sjenert, men over en god kopp te har han ingen problemer med å innrømme at han tidvis kan være en håndfull – og det nordnorske uttrykket snarsint ligger snublende nært.
– Jeg har jo temperament, jeg har det.
– Og det har sine positive og mindre positive utslag. Temperamentet utgjør mye av min drivkraft. Jeg kan også være veldig sårende, og det er jo trist, også for meg. Men de fleste liker at jeg er direkte. Når noe sies direkte, så kommer man raskere til kjernen i problemet, og man får tatt de nødvendige beslutninger. Man er oppriktig når man er direkte, men jeg harselerer gjerne over mine svake sider, og har mye sjølironi, smiler han.
80 år gammel er han blitt, men det ser da vitterlig ut som om han har den samme gløden og temperamentet som alltid, enten han fyrer seg opp på Hurtigruta, skattetrykket eller den manglende brøytingen av torget i Svolvær. Men når du først har ham foran deg, så er han et raust intervjuobjekt – åpen og direkte, med meninger om det meste. Bortsett fra penger, som han bruker fem minutter på å forklare at han ikke vil snakke om, mannen som ifølge ligningen for 2021 hadde 346 millioner i formue og 15 millioner i lønn.
– Jeg har vært opptatt av å skape noe, å forsørge familien min og forsvare de investeringene jeg har gjort. Det er det det dreier seg om, ikke å bli rik. Jeg har et ganske beskjedent forbruk.
– Vi andre må sjekke kontoen med jevne mellomrom. Det slipper vel du?
– Jajaja!! Jeg får jo kontoutskriften hver måned.
– Du kan kanskje flytte til Sveits som de andre norske rikingene?
– Jeg har noen som driver og regner på det, ja. Jeg må jo tappe selskapet for penger for å betale skatten min, og forsvare huset, båten og veteranbilen jeg kjøpte for 40 år siden. Kanskje må jeg skaffe meg en adresse i Sveits…
– Hva synes du om det?
– Det vil i så fall være et nederlag. Jeg vil jo ikke reise fra Svolvær. Jeg er en sosial jævel, og må ha andre å snakke med. Må ha aktivitet. Jeg er litt «ADHD», så jeg sovner faktisk hvis jeg ikke er i aktivitet, og er helt avhengig av å ha gode folk rundt meg. Skal man skape noe, så må man ha diskusjonspartnere, noen å bygge sammen med.
Hverdagen hans er ikke like stappfull av ambisjoner og nye planer som før. Telefonen ringer ikke like ofte, og det ryktes at han sjekker e-post bare en sjelden gang. Han har bedre tid enn noensinne, og kan, om han skulle ønske det, dra til leiligheten i Torrevieja i seks måneder av året, ikke to uker som før. Der nede pusler han i hagen, har kamerater, godt selskap og god vin. Men Drechsler hadde ikke vært Drechsler om han ikke også hadde investert «i noe eiendom» i området, slik at han har litt å pusle med når dagene blir for lange. Og det blir de ofte, for en utålmodig sjel.
– Jo, jeg har litt trøbbel med å få dagene til å gå. Men nå kan jeg nyte en kopp kaffe på senga for å starte dagen, før jeg spiser frokost og går en tur med hunden. Det er jo noe å ta med seg.
Jeg vet at han har en forkjærlighet for Hamsun, boknafisk og rødvin. At han liker gladjazz og båten sin. Men ingenting av dette kan erstatte jobb. Abstinens er ordet jeg tenker på når han begynner å snakke om jobb. Nå til dags er han jo «bare» er styreleder i Cetho.
– De har gitt meg et lite kontor i et hjørne, men jeg er jo en gammel mann. De hører nok på meg, men legger ikke like stor vekt på det jeg sier. Sånn er det. Selskapet bygger fremtiden. Jeg er fortiden, vet du.
Men fortiden vandrer likefullt hver dag rundt i Svolvær og ser. Ikke så mye på det han har bygd, men etter nye muligheter. Han klarer bare ikke å la være.
– Livsverket ditt….?
– Det tenker jeg ikke på i det hele tatt! Jeg bruker ikke tid på å se bakover. Det viktige er at jeg har vært med på å skape noe i denne byen, og det har gitt meg enorm glede.
Erik Drechsler liker ikke å se i bakspeilet. Han har alltid vært mest opptatt av fremtid og utvikling, og det er vanskelig å venne seg av med det, uansett hvor gammel han blir.
– Jeg har jo aldri gitt meg! Og kommer ikke til å gi meg på tørre møkka! Jobb har vært min greie hele livet.