Elektrifisering av Melkøya: Hvor skal strømmen gå?

Europa skriker etter norsk gass, men oppstart av LNG fra Melkøya er utsatt fra mars til mai i år. Foto: Einar Aslaksen/Equinor

Store verdier står på spill. I debatten om elektrifisering blir det et spørsmål om en skal bruke ressurser i Nord-Norge for å nå nasjonale mål eller om de samme ressursene skal brukes til industriutvikling. Det er ikke plass til begge.

Av – Knut Ørjasæter

Noen tall

Først litt overordnede tall. Kraftproduksjonen i Nord-Norge er på nærmere 30 TWh årlig. Og det har vært en forholdsvis kraftig vekst i produksjonen, spesielt i Finnmark. Dette primært grunnet utbygning av vindkraft. Vannkraft står for nærmere 90 prosent av kraftproduksjonen i Nord-Norge. Det er Nordland som har den største produksjonen med mellom 18 og 19 TWh. Statkraft er den største kraftprodusenten med i overkant av 12 Twh. Gasskraftverket på Melkøya produserer 3,4 TWh. Dette er like mye som Finnmark som fylke forbruker. Troms og Finnmark har et kraftoverskudd på nær 500 GWh. Et av de viktigste spørsmålene politikere både regionalt og sentralt skal ta stilling til fremover er hvem skal få bruke kraftoverskuddet Nord-Norge har. En må se på tilhørigheten til aktørene for å forstå uttalelser og posisjonene til de ulike aktørene i debatten om elektrifisering av norsk sokkel og elektrifisering av Melkøya.

Melkøya: Elektrifisering fra land kan spare eierne av Melkøya for vel 3 milliarder
kroner årlig. Foto: Ole Jørgen Bratland/Equinor

Elektrifisering: Melkøya vil tjene stort

For Equinor er regnestykket enkelt. Selskapet vil spare store summer på elektrifisering og spesielt gjelder dette for Melkøya. Selskapet produserer nær 1 million tonn CO2. Det koster Equinor vel 500 millioner kroner årlig i CO2 avgift. Kostnaden vil øke kraftig ettersom CO2 avgiften skal økes fra 500 kr. per tonn til 2000 kr. per tonn. For eieren av Melkøya vil kostnadene øke tilsvarende. Videre vil eierne av Melkøya ved elektrifisering kunne selge gassen som tidligere ble brukt til å produsere elektrisk strøm. Årlig utgjør det mellom 330 og 340 Sm3 LNG-gass. Prisen på gass har svingt mye blant annet på grunn av konflikten i Ukraina der det går en rørledning som forsyner Europa med russisk gass. Slik konflikten har utviklet seg vil gassprisene holde seg høye. I kjølvannet av Ukrainakonflikten vil det dessuten bygges en rekke LNG-anlegg for å redusere Europas avhengighet av russisk gass. Det gjør det lettere og øker markedet for gass fra Melkøya. Regner vi forsiktig med at gassen kan selges for 3 milliarder kroner, blir regnestykket litt forenklet for Melkøya-eierne som følger: 2 mrd. kroner spart i CO2 -avgift pluss 3 mrd. kroner i økte salgsinntekter ved salg av gass som ellers ville bli brukt på Melkøya, til sammen spares det vel 5 mrd. kroner. På den annen side vil anlegget måtte betale for strøm fra land. Denne kostnaden er beregnet til mellom 1,9 og 2,2 mrd. kroner gitt en pris på 0,55 til 0,65 kr. per KWh. Samlet årlig besparelse blir på vel 3 milliarder kroner for Melkøya-eierne. Det er derfor ikke merkelig at Equinor kjemper det de kan for elektrifisering.

«Det er derfor ikke merkelig at Equinor kjemper det de kan for elektrifisering.»

Elektrifisering: Enklest og rimeligst sett fra Oslo

Det hører med til regnestykket at det er uklart hvem som eventuelt skal ta regningen med å bygge ut nettet, for det vil være betydelige kostnader forbundet med hva nett/over- føringskostnadene eventuelt blir.  Denne regningen vil for en stor del måtte betales av Melkøya-eierne. Regnestykket vil uansett vise et solid, årlig milliardpluss i regnskapene til Equinor. I tillegg kommer miljøargumentene ved reduserte CO2-utslipp. Her er vi ved det som er det viktigste argumentet fra sentrale myndigheter (og politikere) som har forpliktet seg til kraftige kutt av CO2-utslippene i årene som kommer. I det regnskapet vil en reduksjon på nær 1 million tonn CO2 slå kraftig ut. Det er derfor heller ikke merkelig at sentrale myndigheter velger det som fremstår som den enkleste løsningen teknisk og økonomisk.

Økte kostnader i nord

For regionen Nord-Norge for øvrig og innbyggerne i nord ser regnestykket annerledes ut. Med et økt kraftuttak som tar det meste av overskuddskraften i et normalår, vil det naturligvis medføre kraftig økte strømpriser. Hvor mye er vanskelig å beregne. Det vil avhenge av hvor mye og hvor raskt nye kraftverk blir bygd ut. Det vil også av-henge av utbygging av strømnettet. Dette er forhold som er konsesjonsbelagt, noe som ofte tar svært lang tid før en får en endelig beslutning, selv om planer er lagt. Enkelte har beregnet at strømregningen til nordnorske husstander kan øke med opptil 6000 kroner årlig. Dette beregnet ved at en tar utgangspunkt i dagens kraftpris på i overkant av 0,30 kr. per KWh til vel 0,60 kr. per KWh etter eventuell elektrifisering av Melkøya. Vi kan ikke gå god for tallet, men med økt forbruk uten tilsvarende vekst i tilbudet gjennom økt produksjon av kraft vil prisene øke for alle. Det er elementær økonomisk teori.

Alternativer

Det finnes alternativer som kan redusere Melkøyas CO2-utslipp uten å bruke landsdelens kraftoverskudd. Det krever imidlertid både teknologiutvikling som medfører kraftig reduksjon av utslipp fra gasskraftverk. Et annet alternativ er å rense/fange CO2 fra gasskraftverk og reinjisere det i gassreservoarene. Men det blir vesentlig mer kostbart for Melkøya-eieren enn elektrifisering fra land. Vi kan ikke begi oss inn på spekulasjoner om kostnader. Til det er det for mange usikkerhetsfaktorer blant annet med hensyn til teknologi. Et annet aspekt som ikke har vært oppe i debatten, men som ganske sikkert kommer nå i kjølvannet av Ukrainakrisen, er  sikkerhetssituasjonen i Norge. Her har Nord-Norge spesiell status. For å kunne ivareta norsk sikkerhet i nord må det bo folk i regionen. Da er det industri og industriutvikling som gjelder. Hvilke alternativ finnes? Nord-Norge har mange store ressurser, men de må utvikles i Nord-Norge og sikre at det bor folk i regionen. Det er mange som har kastet seg på den grønne bølgen med muligheter for både rimelig kraft og solide offentlige tilskudd. Flere kraftkrevende industriprosjekter er under planlegging og noen er allerede påbegynt.

Industriutvikling: Freyr bygger batterifabrikk I Mo og trenger deler av nordnorsk
overskuddskraft. Freyr Battery Norway AS vil trenge mellom 1,2 og 1,3 Twh når
anlegget er i full drift. Illustrasjon: Freyr Battery Norway AS

• Freyr er i ferd med å bygge batterifabrikk i Mo i Rana. Første fase er en fabrikk som skal stå ferdig mot slutten av 2022. Prosjektorganisasjonen teller et trettitalls mennesker, og utvikles parallelt med fabrikken. Innen utgangen av 2023 skal det være 300 ansatte på plass og det er ventet at antallet skal opp i over 1500 ansatte. Batterifabrikkene vil kreve store mengder elektrisk kraft.

• Det er også flere datasentre under planlegging. Datasentre er også storforbrukere av elektrisk strøm.

• Det jobbes med finansiering og planlegging av flere hydrogenfabrikker.

• Barents Blue-prosjektet som skal omdanne Snøhvit-gass til ammoniakk og hydrogen. Hva som faktisk vil bli bygd ut, gjenstår å se.

Samfunnsbyggeren som ikke visste noe om oppdrett

Bent Eriksen ble en holden mann da han solgte oppdrettsbedriften sin og tjente 400 millioner kroner. Men penger har aldri vært hans motivasjon. Det er bare et verktøy som gir muligheter.

Av – Edd Meby

Foto: Anki Gerhardsen

Han har 122 millioner i formue og er på listen over de 100 mest formuende i Nord-Norge. Bent Eriksen sto i skatteåret oppført med 7 millioner i inntekt, og selv om han betalte 3,8 millioner i skatt, så har han til salt i maten. Millionverdiene bygde han sakte og sikkert opp i oppdrettsbedriften Pundslett Laks AS, der det meste av overskuddet ble brukt til å investere i ansatte, kompetanse og utstyr. Og han investerte i det vesle lokalsamfunnet utenfor Svolvær. Både tid og penger. For Eriksen visste at uten veier, ferger, butikk, skole og musikkorps, så ville det heller ikke bo folk der, og bedriften hans ville ikke kunne eksistere.

Tvunget ut i oppdrett

Jeg visste jævla lite om oppdrett da vi startet opp, og det var ikke så mye hjelp å få. Beskjeden jeg fikk fra Fiskeridirektoratet var at oppdrettslaksen ikke ville overleve så langt nord, sier han. – Vi måtte bare spørre de to-tre andre som drev med oppdrett i nærheten. Så lærte vi mens vi gikk. Året er 1982 og fiskebruket til Eriksen sliter. Det er nesten ikke hvitfisk å få tak i. Ikke i Vest-Lofoten og ikke i Øst-Lofoten. Sildefisket svikter også. Noe må gjøres. – Vi måtte ha flere bein å stå på, og det virket som om det lå muligheter i oppdrett av laks. For oss handlet overgangen til opp drett rett og slett om å overleve.

Måtte ha vei

Det bor rundt 350 innbyggere i Østre Vågan i Lofoten, der Pundslett Laks i alle år hadde sin base. Bygdesamfunnet har skole, kirke og butikk, men ligger en 75 minutter lang kjøretur fra kommunesenteret Svolvær. Da Bent Eriksen solgte bedriften i 2012, hadde den 40 ansatte. Begrepet hjørnesteinsbedrift blir et understatement. – Vi var jo alltid et lite samfunn, langt unna det meste. Jeg skjønte at vi trengte bedre kommunikasjoner. Vi hadde båt og ferge, men vi måtte ha veiforbindelse til resten av verden. Ikke bare for min bedrift, men for resten av bygda også, sier Eriksen.

Politikk og lobbyisme

«Lofast» er navnet på Lofotens fastlandsforbindelse, og utviklet seg til å bli en veikamp med 50 års historie, som endte med åpningen i 2006. Men de første etappene på veien ble bygd i 1998, også den strekningen som gjorde at Digermulen fikk sin veiforbindelse til kommunesenteret Svolvær. For Bent Eriksen var fylkesvei 868 en stor seier. Han engasjerte seg sterkt i kampen for Lofast, gikk inn i lokalpolitikken for Høyre og ble valgt inn på fylkestinget. Han presset på og argumenterte, han drev lobbyisme og inviterte samferdselsministeren til Digermulen. – Vi måtte ha vei og jeg måtte være der beslutningene ble tatt. Jeg vet ikke om jeg ville ha brukt så mye tid i korridorene på fylkeshuset i Bodø og på Stortinget om jeg ikke hadde en bedrift som trengte den veien.

Bent Eriksen på talerstolen i kommunestyret i Svolvær. I motsetning til mange næringsledere har han i mange år engasjert seg i lokal-politikken. Foto: Edd Meby

Stort hjerte, stor i kjeften

Der mange i næringslivet ikke tar seg tid til å delta i politikken, har Bent Eriksen gått motsatt vei. Da han til slutt takket for seg hadde han vært med i kommunestyret i Vågan i 32 år. Brennende opptatt av næringsspørsmål og kommunikasjoner har han stått på for å hindre hurtigbåtkutt og berge fergeruter, i en evig kamp MOT sentralisering og FOR livskraftige lokalsamfunn. Han har hele veien gjort det som medlem i Høyre, men han er ikke mer ideologisk belastet enn at han i enkelte debatter like gjerne kunne representert Rødt. Og alltid med Pundslett og lokalsamfunnet fremst i pannen. Stor i kjeften, vil noen si – men med et enda større hjerte.

Smurt hjulene

For som leder for bygdas eneste bedrift av noen størrelse har han smurt hjulene som må gå rundt, om livet i utkanten skal være levelig. Han har vært sponsor for alt som rører seg av lag og foreninger, og han har i flere omganger vært med på å redde den lokale butikken – både som storkunde og raus huseier. Når bygda skulle ha løst et eller annet problem var det lett å gå til «han Bent». Hvorfor? – Det er jo ingen som har tvunget meg til å engasjere meg. Jeg har gjort det av lyst og fordi jeg har hatt egeninteresse. Du vet, at uten butikk og skole så dør bygda ut. Det har vært grunnlaget for det jeg har gjort i lokalsamfunnet. – Og så har du tjent mye penger? – Ja, det har jeg gjort, men det har ikke vært min drivkraft. Selvsagt er det fint å ha en grei privatøkonomi, men først og fremst er penger noe du kan bruke til å utnytte andre muligheter. Til å investere i bedriften og å starte andre virksomheter. Jeg synes det er artig å være med på å skape noe. Å tjene penger for å sette dem i arbeid; det gir mening for meg.

« Og så har du tjent mye penger? – Ja, det har jeg gjort, men det har ikke vært min drivkraft. Selvsagt er det fint å ha en grei privatøkonomi, men først og fremst er penger noe du kan bruke til å utnytte andre muligheter. Til å investere i bedriften og å starte andre virksomheter. Jeg synes det er artig å være med på å skape noe. Å tjene penger for å sette dem i arbeid; det gir mening for meg.

Kamp mot sykdommen

Da Eriksen solgte Pundslett Laks AS i 2012, var det ikke med glede, eller fordi han ville realisere verdiene i selskapet, men fordi kroppen sa fra. Da hadde han i mange år kjempet med en muskelsykdom som gradvis tok fra ham bevegeligheten, helt til han måtte sette seg i rullestolen. – Ingen av ungene mine var interessert i å overta. De så vel at jeg gikk på jobb klokka sju og kom hjem klokka elleve. Eriksen solgte Pundslett Laks til vesterålsselskapet Norlaks AS for rundt 400 millioner kroner, og ga 5 millioner kroner i gave til sine ansatte. Han fikk inn en klausul om at aktiviteten på Pundslett skulle bestå. 12 måneder senere la Norlaks ned slakteriet på Pundslett. – De holdt ikke ord. Det var ikke slik det skulle gå, sier han i dag.

Investerer formuen

Men 72-åringen sitter ikke i sofaen og teller penger, selv om han har roet ned tempoet og unner seg noen måneder i året i leiligheten på Spanias solkyst. Han har satt pengene sine i arbeid, som han sier. Han er involvert i selskaper som driver med alt fra eiendomsutvikling, til tang- og tareproduksjon, oljevern, støroppdrett og kongekrabbe, selskaper som holder til over hele Nord-Norge. – Når jeg investerer i disse selskapene så får jeg følge med litt på hva som skjer i Nord-Norge. Noen av investeringene går bra, og andre går til he………. Men jeg er engasjert og holder meg aktiv gjennom en 17-18 forskjellige verv, og det synes jeg er interessant.

BEDRIFTSPROFILEN

Vi tar bærekraft på alvor

MILJØFYRTÅRN: MBA Entreprenør AS i Mo i Rana ble sertifisert som Miljøfyrtårn i desember 2020. Her er Jim, Eskil og Svenn-Thore i full sving på Stokkvågen, der MBA bygger kontor og verksted for Nova Sea. Foto: MBA Entreprenør AS

MO I RANA: MBA Entreprenør AS ble første byggentreprenør med miljøtårnsertifisering i Rana.
Nærmere 650 nordnorske bedrifter er sertifisert så langt.

Av – Jonas Ellingsen

-Det er ikke slik at vi har hatt et dårlig system for gjenvinning og miljøhensyn, men nå er kjørereglene formalisert og konkret i forhold til den daglige driften, sier prosjektleder i MBA Entreprenør, Roy Blokhus.

Han har ledet arbeidet med å implementere systemet i bedriften med 85 ansatte, og sier at det har vært en naturlig og gradvis prosess.

-Vi har ikke regnet timer eller kostnader, men det har vært helt overkommelig. Det er ingen tvil om at det ligger et stort potensial i byggebransjen for å redusere påvirkningen på miljøet. Å få på plass gode og konkrete miljørutiner for hverdagsdriften er kun positivt, sier Blokhus til Nordnorsk Rapport.

Han mener sertifiseringen er viktig for bedriftens ansikt utad. I offentlige anbud er det krav om miljøsertifisering. Generelt er det også viktig å vise samfunnsansvar og at vi tar bærekraft på alvor. Det blir stadig større fokus på dette, både blant kunder og folk flest. Det er en liten fjær i hatten for oss at vi er kommet hit vi er nå, sier prosjektlederen.

Det finnes flere alternativer for miljøsertifisering, men Blokhus sier at Miljøtårn passet godt for for bedriftens virksomhet. – Vi dere stille krav til underleverandørene om miljøsertifisering?

– Vi vil jo oppmuntre til det, men uten å stille krav. Når det gjelder innkjøpsavtalene, vil det nok bli større fokus på bærekraftige leveranser fra en samlet bransje.

Bildetekst: MILJØFYRTÅRN: MBA Entreprenør AS i Mo i Rana ble sertifisert som Miljøfyrtårn i desember 2020. Her er Jim, Eskil og Svenn-Thore i full sving på Stokkvågen, der MBA bygger kontor og verksted for Nova Sea. Foto: MBA Entreprenør AS

Flere Miljøfyrtårn i nord

Stadig flere bygg- og anleggsbedrifter i Nord-Norge blir sertifisert som Miljøfyrtårn.

Av – Jonas Ellingsen

Totalt er er det 7556 miljøfyrtårn-bedrifter i Norge, hvorav 339 befinner seg i Nordland og 298 i Troms og Finnmark. Ordningen omfatter små og mellomstore virksomheter, såvel som store konsern og kommuner.

Et søk i bedriftsregisteret til stiftelsen Miljøfyrtårn viser at 29 nordnorske selskap i kategorien Byggentreprenører er sertifisert. Tilsvarende tall for maskinentreprenørene er 25. Elektrisk installasjonsarbeid er den største gruppen med hele 48 bedrifter sertifisert som Miljøfyrtårn i Nord-Norge.
Flere søk viser at 14 rørleggerbedrifter og 11 bedrifter innen ventilasjon, varme og kulde har sertifiseringen på plass.

Miljøfyrtårn er Norges mest brukte sertifikat for virksomheter som vil dokumentere sin miljøinnsats og vise samfunnsansvar. Miljøfyrtårn-ordningen driftes av Stiftelsen Miljøfyrtårn. Gjennom et digitalt system får virksomheter konkrete verktøy for å jobbe målrettet med å forbedre sine miljøprestasjoner innen områdene arbeidsmiljø, avfallshåndtering, energibruk, innkjøp og transport.
Sertifisering er anerkjent av myndighetene ved offentlige innkjøp, og godkjent som miljødokumentasjon i anbudskonkurranser.

Konkurransefortrinn
Det stilles stadig strengere miljøkrav ved offentlige anskaffelser. Med Miljøfyrtårn-sertifisering blir det enklere å dokumentere virksomhetens miljøarbeid, og bedriften kvalifiserer til å delta i flere anbud.
Miljøfyrtårn er den første nasjonale ordningen i Europa som er blitt anerkjent av EU. Det betyr at sertifiserte virksomheter kan fremlegge Miljøfyrtårn-sertifikatet som dokumentasjon når offentlige oppdragsgivere i andre europeiske land gjennomfører konkurranser der det stilles krav om EMAS eller andre miljøledelsessystemer.

Merkevare og omdømme
Ved å jobbe konkret med bærekraft, kan bedriften skape økt miljøbevissthet, stolthet og engasjement blant ansatte og kunder.
Kunder, ansatte og myndigheter forventer i stadig større grad at bedrifter tar bærekraftsansvar.
I følge Sustainable Brand Index sier 6 av 10 at bærekraft påvirker hva de kjøper, mens en måling fra Respons Analyse sier at 75 % foretrekker å kjøpe varer og tjenester fra miljøsertifiserte virksomheter.

Tlf.: 75 12 80 80 – www.mba.no

Sertifiserte bygg- og anleggsbedrifter i Nord-Norge

Byggentreprenører

Nordland (12):

Moldjord Bygg og Anlegg AS, Bodø
MBA Entreprenør AS, Mo i Rana
Hadsel Bygg og Vedlikehold AS, Stokmarknes
Fasaderenovering AS, Bodø
Bygg og vaktmesterservice AS, Narvik
Byggtorget Rognan AS / Rognan Byggsenter AS, Rognan
Byggmester V. Lillegaard AS, Bodø
Bodø Glass & Ramme A, Bodø
Snekkerbjørn AS, Bodø
Narvik Boligstiftelse, Narvik
Multibetong Drift AS, Narvik
Varme & Bad Narvik AS, Narvik

Troms og Finnmark (17) :

Peyma Entreprenør AS, Alta
Kivijervi Entreprenør AS, Alta
Entreprenør Harald Nilsen AS, Alta
Pro Con Bygg As, Storsteinnes
Storegga Entreprenør AS, Bardufoss
Fiskebeck Håndverk AS, Kirkenes
Bmba Entreprenør AS, Alta
ALTiBYGG AS, Harstad
Maxi Tjenester AS, Finnsnes
Schwenke & Sønn AS, Tromsø
All-Tjeneste AS, Tromsø
T. Johansen Drift AS, Alta
Tecto Entreprenør AS, Alta
Harstadbygg Entreprenør AS, Harstad
NT Entreprenør AS, Tromsø
Volt Entreprenør Harstad AS, Harstad
TotalRenovering AS, Tromsø

Maskinentreprenører

Nordland (9):

A. Markussen AS, Narvik
Magne Torheim A/S og Lofoten avfall A/S, Ballstad
Holdahl Maskin og Transport AS, Gravdal
Bendiksen Entreprenør AS, Brønnøy
Salten Entreprenør & Eiendom AS, Straumen
Thore Magnussen og Sønn AS, Bøstad
Ottar Bergersen & Sønner AS, Straumsjøen
Anleggsgartnermester Svein Erik Johansen as, Bodø
Veinor AS, Bodø

Troms og Finnmark (16):

K.Strandheim AS, Storslett
SMB AS, Storslett
Brødrene Killi AS, Harstad
Skjervøy Park & Anleggsservice AS, Skjervøy
Nord Troms Maskin og Anlegg AS, Sørstraumen
Robertsen og Slotnes AS, Skjervøy
RMT AS, Sørkjosen
Roald Madsen AS, Tromsø
Harstad Maskin AS, Harstad
Målselv Maskin & Transport AS, Karlstad
Multiconsult Norge AS, Tromsø
GraveTjenesten AS, Tromsø
Maxi Tjenester AS, Finnsnes
Manndalen Maskin AS, Samuelsberg
Park & Anlegg Alta AS, Alta
Vinter Entreprenør AS, Harstad

Glansbildet blir virkelighet?

– Det hentes nå virkemidler og kapital fra inn- og utland, fra Mosjøen til Berlevåg, sier regiondirektør Daniel Bjarmann-Simonsen i NHO Nordland. Foto: NHO

GRØNT INDUSTRILØFT: Endelig er festtaler og luftige ambisjoner blitt erstattet med penger og handling i Nord-Norge. Det mener regiondirektør Daniel Bjarmann-Simonsen i NHO Nordland.

Av – Edd Meby
 
Grønt industriløft er i ferd med å bli et viktig verktøy i det grønne skiftet. Regjeringen har store ambisjoner og la nylig frem et såkalt veikart for å nå disse ambisjonene. Et sentralt punkt er satsingen på sju definerte områder, og for å være sikker på at næringslivet skal være med på ferden, så legger politikerne 60 milliarder kroner i potten. Det liker NHO Nordlands regiondirektør Daniel Bjarmann-Simonsen godt.
 
Gir med den ene, og…
– Regjeringen har med den ene hånden gjort flere gode og kloke grep for å bidra til at det blir mer attraktivt å etablere ny grønn eksportindustri, og dermed bidra til økt jobb- og verdiskaping som kan betale for velferden vår i tiårene som kommer. Det er den beste, og egentlig eneste måten å løse klima- og miljøkrisen på. For vi må skape noe mer å leve av, samtidig som vi kutter utslipp og tar vare på miljøet. 
 
– Garantier og gunstige lån til Freyrs gigabatterifabrikk på Mo i Rana er et glitrende eksempel. Slike potente virkemidler gjør Norge mer attraktiv for å vinne kappløpet om etablering av ny grønn eksportindustri. Arbeidet med både mineralstrategi og strategi for utvikling av grønne industriarealer er også spennende og kan bidra til å bygge mer norsk industri, særlig i Nord-Norge.
 
…tar med den andre
 
– Når det er sagt, så har regjeringen med den andre hånden slått litt bena under egne vekstambisjoner for grønn eksport. Med sine skattegrep for andre næringer, har de sendt et skadelig signal for investeringsklimaet i landet. Ikke det at de vil skatte en næring mer i seg selv, men først og fremst måten det gjøres på og nivået på skattleggingen. Vi har et pågående havvindkrafteventyr, men det har blant annet fått seg et skudd for baugen på grunn av dette. Mange av mine samtaler med kapitalmiljøer i utlandet sier nå at de har satt Norge på kode gul med tanke på politisk stabilitet, på grunn av denne skattepakken som ble lansert over natten. Hvis det er én ting vi trenger for å lykkes med den grønne industrireisingen så er det kompetent kapital utenfra, men da må regjeringen gjenvinne tilliten ved å vise at de fører en forutsigbar politikk og at endringer skjer gjennom gode prosesser. Bare slik kan vi komme tilbake til kode grønn i politisk stabilitet, sett utenfra. 
 
Glansbilde blir virkelig 
Grønt industriløft skal gjøres etter en klassisk norsk modell med tett samarbeid mellom offentlig og privat kapital. Privat kapital skal lede an, og regjeringen vil bidra med såkalt «statlig risikoavlastning» til gode grønne prosjekter. Behovet for slik avlastning er anslått til om lag 60 milliarder kroner fram til 2025, som skal komme gjennom ulike støtteordninger som statlige lån, garantier og egenkapital. Bjarmann-Simonsen mener Nord-Norge har gode forutsetninger til å bidra til det grønne industriløftet.
 
– Nå skjer det! Fra Mosjøen i sør til Berlevåg i nord vokser store grønne industriprosjekter frem. Kartet fylles med prosjekter som vil bidra til å nå klima- og bærekraftmålene, samtidig som vi skaper jobber og verdier, sier regiondirektøren, som er glad for at det nå er slutt på festtalene:
 
– Gjennom de siste 20 årene har folk møttes her nord på storslåtte konferanser om de uendelige mulighetene i landsdelen, gjerne presentert i panegyriske ordelag og med blankpolerte glansbilder om en skinnende fremtid, hvor vi er motoren og løsningen på all verdens problemer. Likevel har fint lite skjedd. Alle ressursene og forutsetningene vi har for å lykkes, har ikke utløst nevneverdig mye. Forskjellen er at nå skjer det. Glansbildene er i ferd med å bli virkelighet.
 
Natur og kompetanse
– Har Nord-Norge noen spesielle styrker som gjør at vi dra nytte av denne satsingen?
 
– Vi har både menneskeskapte og naturskapte styrker. De menneskeskapte er sterke industrielle miljøer med noe av den fremste kompetansen i verden, og noe av den beste og mest moderne infrastrukturen. Dessuten har vi unike muligheter for å krysse ressursutnyttelsene med vår andre største eksportnæring – sjømatnæringen. Fra naturen har vi grønn kraft og muligheten til å bygge mye mer. Vi har mineralene, arealene og gunstig klima. Vi har dessuten unike forhold i fjordene, som på Nesna hvor vi kan produsere havvindmøller med god hjelp fra blant annet industrimiljøene i Rana, Saltdal og Vesterålen. 
 
– Regjeringen vil bruke 60 milliarder på «risikoavlastning» for privat næringsliv. Hvordan skal Nord-Norge få sin del av denne kaken?
 
– Freyr var første ut. De viser vei. Alle de skjeve smilene fra tvilerne er nå borte og fabrikken reiser seg mot himmelen over Mo. De skjøv tvilerne unna og peisa på! Krevde sin plass og fikk sin rettmessige del av kaken for bygge en av de store, nye grønne industriene som skal bære velferden vår i tiårene fremover. Det ser vi nå prosjekt etter prosjekt gjør. 
 
———————————————————————————————————–

FAKTA: De syv grønne innsatsområdene

⦁ Regjeringens ambisjon er å innen 2040 tildele arealer med potensial for 30 GW havvindproduksjon på norsk sokkel.
⦁ Norge skal være et attraktivt vertsland for lønnsom aktivitet i hele batteriverdikjeden og tiltrekke seg de store batteriinvesteringene og gigafabrikkene.
⦁ Norge skal utvikle en verdikjede for produksjon, distribusjon og bruk av hydrogen produsert med ingen eller lave utslipp. 
⦁ Norge skal ha fangst, lagring og bruk av CO2 som skaper lønnsomme jobber i Norge og som kutter de globale klimautslippene på en kostnadseffektiv måte.
⦁ Norge skal ha verdens reneste og mest moderne og energieffektive prosessindustri.
⦁ Norge skal forbli en maritim stormakt gjennom å utvikle, bygge og ta i bruk nullutslippsløsninger og autonome fartøy.
⦁ Bioressurser fra hav og land skal brukes til klimavennlige og lønnsomme produkter, inkludert biodrivstoff, og bidra til å utvikle industriarbeidsplasser.  

– Det hentes nå virkemidler og kapital fra inn- og utland, fra Mosjøen til Berlevåg, sier regiondirektør Daniel Bjarmann-Simonsen i NHO Nordland. Foto: NHO

Bærekraft = sponsorkroner

Coop er en av de største sponsorene av breddeidrettslag i Nord-Norge. Foto: Coop Nordland

Sponsormarkedet er i endring. I fremtiden vil næringslivet sponse verdier og bærekraft.

Av- Edd Meby
 
Sponsing er de siste 50 årene blitt Norges nest største kommunikasjonskanal. Det anslås at det i Norge i 2022 sponses for 6,5 milliarder kroner. Bare avbrutt av korona har det vært vekst i dette markedet år etter år. Fra 2010 til 2020 vokste sponsormarkedet med 2 milliarder kroner, og spesielt har idretten tatt godt for seg av potten. Rundt 70 prosent av sponsorkronene går til idretten.
 
Idrettens verdier
Tradisjonelt har næringslivet vært villig til å betale for å få anledning til å sole seg i glansen av idrettens verdier. Fair play, tap og vinn med samme sinn, det viktigste er ikke å vinne, men å delta, forbrødring og lagarbeid var begrep store og små bedrifter hadde lyst til å identifisere seg med. Og da sponsing gjorde sitt inntog i Norge midt på 1970-tallet var den mer folkelige idretten langt mer villig enn kulturlivet til å la seg kjøpe. Selv om avisene på den tiden sladdet vekk det de kalte for «snikreklamen» på fotballdraktene, var næringslivet fremdeles villig til å spytte inn kronene, noe som var en pådriver i overgangen fra amatøridrett til profesjonell idrett i Norge på 80- og 90-tallet. Sponsoratet bidro til oppmerksomhet for sponsoren, som igjen ga økt salg, positiv omtale, motivasjon av egne ansatte og økt lojalitet hos kunden. 
 
Mer kultur?
Hvordan gikk det så med kulturen, som tidlig i sponsingens historie så litt ned på idretten? Jo, kulturlivet har kommet etter.
 
– Kultursponsing er kommet for å bli, men for å styrke sin posisjon som sponsorobjekt vil det kunne ha verdi å løfte enda tydeligere frem kulturlivets styrker og svakheter i et kultursamarbeid, sier Lars Jakob Hegge, som jobber med sponsorvirksomhet i Coop Nordland.
 
– Hvilke positive ringvirkninger kan kultursamarbeid bidra til for alle parter?
 
– Hvorfor er et godt kulturliv viktig? Kulturlivet kan skape unike opplevelser innen festivaler, kulturscener, kor, fritidsklubber og orkestre. God aktivisering viser seg å være lønnsomt både for sponsoren, sponsorobjektene og publikum. Medlemsrabatten på kulturopplevelser kan for eksempel øke interessen blant publikum. En by med et rikt kulturliv er et godt sted å bo, mener han. 
 
Bærekraft og miljø
Ting i ferd med å endre seg i sponsormarkedet. Riktignok har sponsorene i mange år satt større krav til mottakerne, men nå er dynamikken i ferd med å bli snudd på hodet; nå er det næringslivet som viser idretten hvilke verdier som skal gjelde. Stikkord i fremtidens sponsormarked er begrep som bærekraft, miljø, verdier og holdninger. Vinnerne vil være de mottakerne som kan innfri disse kravene. For det er krav vi snakker om. Da OBOS i 2022 inngikk en sponsoravtale på 25 millioner kroner med kombinertlandslagene, var kravet at minst halvparten skulle brukes på kvinnene. Det samme har Coop gjort i sin avtale med norsk sykkelsport.
– Samfunnet er blitt enda mer opptatt av verdier, samspill med lokalsamfunnet, bærekraft og det å ta vare på hverandre. Da er vi nødt til å se på hvordan næringslivet skal kommunisere sine verdier, sine gode intensjoner og sin merkevares formål, sier Hegge. 
 
Dugnad og omdømme
Coop Nordland har lange tradisjoner som sponsor, og har for lengst utviklet en klar profil for sin sponsorvirksomhet.
 
– Gjennom å være aktive og til stede skal vi bidra til utvikling av nordnorske lokalsamfunn. Lokale og regionale sponsoravtaler gjør at vi er til stede i skiløyper, idrettshaller, fotballbaner, festivaler og mye mer. Det kan også være små og store prosjekter som springer ut av det lokale engasjementet og er tuftet på dugnadsvilje. Sponsing skal bidra til å skape positive ringvirkninger for alle parter, og et godt omdømme bygget på felles verdier. Coop Nordland skal være kjent for samfunnsansvarlig forretningsdrift, med et hjerte for lokalsamfunnet vi er en del av, sier Hegge.
 
– Har sponsorprofilen deres endret seg?
 
– I de siste årene har sponsorprofilen utviklet seg i tråd med vår bærekraftsatsing hvor vi i år har fått flere nye bærekraftsponsorater innen blant annet lokalmat, omtanke og plastrydding. 
 
Sponsorene overtar
Dette betyr at næringslivet gjennom sine nye krav til idretten, vil være med på å endre idretten og dens prioriteringer. Nå er det næringslivet som i større grad setter verdistandarden. Idretten må rett og slett skjerpe seg, for kampen om kronene blir tøffere. Det vi ser nå er at idretten tilpasser seg, i alle deler av toppidretten. Bodø/Glimt er et eksempel på at idretten fremdeles kan lede næringslivet, eller i alle fall inspirere. Klubben er i det daglige opptatt av FNs bærekraftsmål og det er mål nummer 17 som står sterkest: Samarbeid for å nå målene. Et eksempel er VINN-nettverket (Vi Inspirerer Nord-Norge), som fokuserer på bærekraftig utvikling ved å motivere næringslivet til handling. 
 
Måler effekten
Lars Jakob Hegge i Coop Nordland er tydelig på at fremtiden allerede er her:
 
– Nye trender og kanaler vokser frem. Endringer i kjøpsatferd, markedsstrategi og erfaringer basert på tiden vi er inne i, viser til at vi går mot et mer verdibasert samfunn i et raskere tempo enn tidligere. Fremtidens sponsing vil måtte inkludere lokalsamfunnet i sin markedsmiks enda tydeligere, og måling av effekten av de ulike kommunikasjonskanalene blir enda viktigere. Fremover er vi derfor blant annet nødt til å arbeide med nye trender innen sponsing, se på krav som vi stiller til miljø/bærekraft i avtaler, bruk av eventer, måling av effekt og hvor viktig sponsing er som en del av markedsmiksen sammenlignet med andre mediekanaler. 
 
———————————————————————————————————–

De mest spennende sponsorobjektene i 2022:

ORGANISASJONER
 
1. Eliteserien i fotball 50 %
2. Den Norske Turistforening 36 %
3. Norges Fotballforbund 35 %
4. Kreftforeningen 31 %
5. Norway Cup 23 %
5. Norges Røde Kors 23 %
7. Norges Friidrettsforbund 21 %
7. Norges Håndballforbund 21 %
7. Kirkens Bymisjon 21 %
10. Norges Skiskytterforbund 20 %
10. Bodø/Glimt 20 %
 
PERSONER
 
1. Erling Braut Haaland 47 %
2. Karsten Warholm 42 %
3. Viktor Hovland 38 %
4. Casper Ruud 37 %
5. Jakob Ingebrigtsen 35 %
6. Martin Ødegaard 33 %
7. Johannes Hesflot Klæbo 29 %
8. Ada Hegerberg 26 %
9. Dennis Hauger 21 %
10. Mats Zuccarello Aasen 17 %
 
Kilde: Sponsor Insight

Ola Braanaas – ingen A4-milliardær

Ola Braanaas eier og leder Firda Seafood, som omsatte for 1,6 milliarder i fjor. I fjor ble han vesteråling. Foto: Firda Seafood AS

Laksemilliardær Ola Braanaas fra Ytre Sogn sparer over en halv million kroner i uken på å bo i «skatteparadiset» Bø i Vesterålen. Der trives han så godt at han vurderer å bli boende, selv om skattereglene endres.

Av – Jonas Ellingsen
 
– Jeg kan ikke bli selskapets verste fiende, sa Ola Braanaas da han meldte flytting fra Gulen kommune til Vesteråelen  i desember i fjor. Han fulgte da eksempelet til kjente næringstopper som Bjørn Dæhlie, Einar A. Sissener og Kristian Adolfsen, som alle har flyttet til  «Norges Monaco»: Bø kommune, som har  landets laveste sats på kommunal formuesskatt.
 
Skatteendring
Ola Braanaas har brukt 35 år av sitt liv på å bygge opp laksekonsernet Firda Seafood med 180 ansatte. Hans skatteutfordring er spesifikk for bransjen og ikke en generell flukt fra formuesskatt. Fra 1. januar 2022 ble nemlig verdien av oppdrettstillatelser beregnet til såkalt omsetningsverdi, i motsetning til tidligere, hvor de ble bokført til historiske verdier. Endringen innebar en eksplosiv økning i skattegrunnlaget for eiere av privateide oppdrettere, men berører ikke børsnoterte selskaper. Bladet Kapital rangerte i 2020 Ola Braanaas som Norges 100. rikeste mann med en formue på 3,6 milliarder kroner. I utgangspunktet har folk flest liten forståelse for at så rike mennesker ikke skal betale skatt så det virkelig monner.
 
Frykter omstrukturering
Men Braanaas forteller i et intervju med bladet Kapital at han selv tar ut en relativt beskjeden lønn på 750.000 kroner. Når hans egen skatteregning som eier øker fra 17 til 47 millioner som følge av endringen, er dette penger som må hentes ut fra selskapet. 
– Jeg skulle mye heller brukt summen på å investere i innovasjon og utvikling av selskapet, samt i arbeidsplasser og utvikling lokalt. Det er det  vi har gjort i alle år, sa Braanaas til bladet Kapital. Hvert år tar han ut det utbyttet som er nødvendig for å betale formuesskatten. – Resten av kapitalen som er bygd opp gjennom gode år ligger i holdingstrukturen, og skal være en ryggrad til å tåle dårlige tider, legger han til.
I et intervju med E24 uttalte Braanaas at hvis skatteendringen blir stående, frykter han en kraftig omstrukturering og sentralisering i den norske havbruksnæringen, der de store selskapene blir større og de små blir mindre. 
 
Sau og potet
Ola Braanaas er forøvrig ingen typisk A4-milliardær, og det er verken arv eller Handelshøyskolen som har gjort ham til en av landets rikeste. Han tar heller ikke del i kaviar- og champagne-kulturen på Aker Brygge. I 2010 fikk han  besøk av NRK-programmet «Der ingen skulle tru at nokon kunne bu» på holmen Svinøya i Gulen kommune, der han har bodd siden 2002. Her har han både sauer, drivhus og potetåker, og er fornøyd etter en dags hardt arbeid med å grave i jorda. – Da ser man at noe er gjort. Det er ikke alltid tilfelle når man bruker en helt dag på å besvare eposter, sier han.
 
Punkeband
I  oppveksten var det lite som tydet på at Braanaas i kommende år skulle bygge opp et milliardkonsern. På 70-tallet var han medlem i Rød ungdom, spilte bass i punkebandet “Klegg” og fikk spesialundervisning på skolen på grunn av dysleksi. Lese- og skivevanskene gjorde at han ikke kom inn på gymnaset. I dag takker han foreldrene som penset han inn på fiskerifagskolen. Senere ble det utvidet med studier innen akvakultur og marinbiologi, landbruksskole samt studium i pedagogikk. En ung mann som var glad i natur og dyr hadde funnet sin retning.
 
Full kontroll
Grunderen startet fra scratch i 1986, og med lån til 21 prosent rente som foreldrene kausjonerte for ved å sette huset i pant. Kameratene som var medstiftere trakk seg etterhvert ut av driften, en for en, og Braanaas måtte trekke lasset alene.
Etter hvert inngikk han samarbeid med  Aker RGI-eide Norway Seafoods. På slutten av 1990-tallet ville selskapet kjøpe seg inn, men da sa Braanaas nei. I stedet kjøpte han ut alle medaksjonærene. Braanaas eier i dag alle aksjene i konsernet Firda Seafood gjennom sitt holdingselskap Ola Braanaas AS. Firda Seafood Group et av de større oppdretts- og fiskeriselskapene i Norge, og driver virksomhet i syv kommuner fra Bergen i sør til Bremanger i nord. I 2021 omsatte konsernet for rundt 2.2  milliarder kroner. Konsernet har doblet omsetning og egenkapital i løpet av de siste tre år.
 
Trives i nord
Bedriftseieren hadde allerede tilknytning til Nord-Norge før flyttingen til Bø. 59-åringen er født på Hamar, men bodde flere år i Bodø som barn. Mange ferieturer i barndommen gikk til det lille stedet Brattfjord i Steigen, der foreldrene eide et enkelt lite småbruk uten innlagt vann og med utedo. I dag bor Ola Braanaas sammen med familien sin på Vinje i Bø. Til Intrafish sier oppdretteren at han trives så godt at han tror han blir boende i Bø, selv om formuesskatten der blir harmonisert med resten av Norge.

Ligger fremtiden i smartanlegg langt til havs?

Slik tar Ocean Farm 1 seg ut under slep. Våren 2023 starter kommersiell produksjon. Foto: SalMar

Mattilsynet har i høst gitt Salmar Aker Ocean AS en begrenset produksjonstillatelse til det som kan bli det første oppdrettsanlegget langt til havs.

Av – Edd Meby

«Smart Fishfarm» er utviklet av det Stavanger-baserte selskapet Mariculture, der SalMar eier 51 prosent av aksjene, og prøvetillatelsen er på 9000 tonn fisk. Selskapet søkte i 2019 om en lokalitet i Norskehavet plassert i ytterkant av Frøyabanken nord, som ligger omlag 50 kilometer vest av Frøya på Trøndelagskysten, men etter protester fra oljebransjen og fiskerinæringen vil den nå bli plassert ca 11 km nordvest fra det forrige kunngjorte området – utenfor norsk territorialfarvann. Smart Fishfarm har en diameter på 160 meter og plass til tre millioner laks, og prislappen er på 1,5 milliarder kroner. Merden kan altså ligge langt ute i Norskehavet og skal kunne tåle ekstreme bølgehøyder på opp til 31 meter.

Smart Fishfarm er designet for å drive oppdrett under de tøffeste værforhold langt ute i havet. Foto: SalMar

Vil ha høyt tempo
En fersk SINTEF-rapport har beregnet at frem mot 2050 kan havbruk til havs gi årlig verdiskaping på rundt 100 milliarder kroner og skape store ringvirkninger og flere titusen arbeidsplasser langs kysten. Ikke rart at fiskeriministeren Bjørnar Skjæran har det travelt. I midten av november besluttet regjeringen at områdene Norskerenna sør, Frøyabanken nord og Trænabanken skal konsekvensvurderes for havbruk til havs.

– Med å starte konsekvensvurderingen holder vi tempoet oppe med å utvikle et eget konsesjonsregime for havbruk til havs, samtidig som at vi legger vi til rette for ytterlige vekst i en næring som allerede bringer inn store verdier til fellesskapet, uttalte Skjæran.

Langt fremme
Langt fremme i denne utviklingen ligger den norske oppdrettsgiganten Salmar, som allerede har utviklet anlegget «Sea Farm 1», som i fem år har vært testet ut innaskjærs mellom Frøya og kysten. Ocean Farm 1 er designet for å operere i tøffere værforhold enn tradisjonelle oppdrettsanlegg og er et fullskala anlegg basert på verdensledende norsk teknologi innen havbruk og offshore. Dette har skjedd gjennom et tverrfaglig partnerskap mellom norske og utenlandske aktører med ekspertise innen havbruk, offshore og forskning. Resultatet er en konstruksjon med de samme grunnleggende egenskaper som halvt nedsenkbare installasjoner offshore, som samtidig ivaretar laksens biologiske behov.

Inntar havene
Så langt er det på Ocean Farm 1 produsert 10.000 tonn laks over to produksjonssykluser, som har gitt gode resultater. For øyeblikket er Ocean Farm 1 på Aker Solutions verft på Verdal for vedlikehold. Enheten vil bli transportert tilbake til sin lokalitet på Frohavet for start av neste produksjon våren 2023.

– Vi har konkrete planer for å etablere oppdrett på åpent hav. Basert på erfaringene fra Ocean Farm 1, har SalMar Aker Ocean utviklet Smart Fish Farm-teknologien, med en ambisjon om å bygge en serie enheter for lakseoppdrett til havs, opplyser investorkontakt Håkon Husby i SalMar AS.

I prøveperioden er det produsert 10.000 tonn laks på Ocean Farm 1. Foto: SalMar

Ikke lusebehandling
– Hva skiller Ocean Farm 1 fra andre oppdrett i forhold til problemer som lus, dødelighet, rømning og miljøpåvirkning?

– De to produksjonssyklusene våre har vist sterke biologiske resultater. Gjennom de første syklusene har man erfart lave lusenivåer og man har ikke hatt behov for lusebehandling. De biologiske resultatene har vært sterke med lav dødelighet og god tilvekst. Som en del av prosjektet har man gjennomført miljøpåvirkningsanalyser som har bekreftet at økologisk tilstand fra produksjonen har vært meget god.

– Hvilken kunnskap har dette gitt?

– Dette har gitt oss mye ny kunnskap om hvordan ny teknologi kan ta i bruk nye områder og hvordan denne teknologien kan designes for at laksen skal trives. En ting er enhetene og designet av dette, men det viktige er også at laksen får de optimale forholdene for at man skal få de beste biologiske resultatene.

Får optimale forhold
– Hvorfor er er det opplest og vedtatt at oppdrett langt til havs er veien inn i fremtiden?

– Verden trenger mer mat og verden trenger nye plasser for å produsere enda mer bærekraftige, sunne og næringsrike proteiner, påpeker Husby.

– Gjennom dette kan vi ta i bruk havets potensial til å produsere sunn mat, og sammen med den enestående leverandørindustrien sikre langsiktig og bærekraftig matproduksjon. Den nye offshoreteknologien åpner store nye områder for lakseoppdrett, der laksen vil vokse opp under optimale biologiske forhold. SalMar Aker Ocean vil fortsette å utvikle denne teknologien for å sikre produksjon på laksens betingelser, oppfylle de høyeste kravene til fiskevelferd, og minimere miljøavtrykket, sier Husby.


FAKTA: De nye havoppdrettene

Smart Fishfarm:
⦁ Er en halvt nedsenkbar stålkonstruksjon som skal ligge i åpent hav.
⦁ Lengde/bredde 164 meter, høyde 106 meter, dypgang 61 meter i operasjon, fribord 20 meter.
⦁ Produksjonsvolumet er 760.000 kubikkmeter.

Ocean Farm 1:
Høyde: 69 m
⦁ Diameter: 110 m
⦁ Volum: 250.000 kubikkmeter
⦁ Lokasjon: Frohavet, ved Hitra i Trøndelag

Leder nr- 6 – 2022: By mot land & Fut mot laksestand

SKAPT FRYKT: Duoen Støre-Vedum har skapt frykt i fiskerinæringen. Flere stopper store planlagte investeringer. Foto: Skjermdump fra Departementenes sikkerhets- og serviceorganisasjon / regjeringen.no’s web-tv.

Det er ingen tvil om at pengene strømmer inn til oppdrettsbaronenes selskaper langs kysten. Det er heller ingen tvil om at oppdretterne har vært og er svært viktige for lokalsamfunnene der de bor. Så lenge det selges fisk og prisene er gode, renner penger inn. Samtidig sprøytes det milliarder inn i samfunn der disse oppdrettsbaronene har sitt tilhold og sine virksomheter. Det skapes arbeidsplasser og bygges levende samfunn – samfunn det har tatt mange tiår å komme til der en er nå.

▪Nylig la Fiskeridirektoratet frem sin lønnsomhetsanalyse for akvakultur i 2021. Kort oppsummert viste analysen at matfiskprodusentene fikk et samlet ordinært resultat før skatt på 15,9 milliarder kroner. Året før var det samme tallet 14,1 milliarder kroner. Med normal selskapsbeskatning på 22 prosent betalte matfiskprodusentene 3,5 milliarder kroner i selskapsskatt i 2021 og 3,1 milliarder kroner i 2020.

Doblet selskapsskatt, eller??
Matfiskprodusentene satt med andre ord igjen med 12,4 og 11,0 milliarder kroner etter skatt i henholdsvis 2021 og 2020. Dette er pengene Støre & Vedum duoen ønsker å ta et større jafs av gjennom grunnrentebeskatning.

▪I stedet for å la oppdrettsbaroner og lokale nessekonger få pengene skal pengene kanaliseres inn i statskassen. Det går på bekostning av videreutvikling av oppdrettsselskapenes virksomheter som ofte kommer lokalsamfunnene til gode i form av ny virksomhet og arbeidsplasser og levende utkantkommuner.

▪Hva er det som egentlig skjer når skattetrykket skal opp slik Vedum & Støre nå legger opp til? La oss først se på tallene. Duoen vil frata oppdrettsselskapene et beløp på mellom 3,6 og 3,8 milliarder kroner etter deres egne beregninger. Det er en dobling av det som i dag betales i selskapskatt. Bruker vi tallene fra lønnsomhetsstudien til Fiskeridirektoratet ville matprodusentene da sitte igjen med mellom 7 og 8,5 milliarder kroner i både 2020 og 2021.

▪Hvordan beregningene er foretatt har imidlertid ikke Vedum og hans folk i Finansdepartementet ønsket å fortelle. Det er i seg selv et problem. Det gjør det vanskelig å stole på tallene. Andre som har prøvd å ettergå hva grunnrenteskatt kan bety har kommet til helt andre tall. De sier mellom 6 og 13 milliarder kroner avhengig av hvilken pris en legger til grunn på fisken og kostnad med å fore den opp. La oss si at oppdrettsselskapene blir sittende igjen med mellom 6 og 7 milliarder så er det en halvering av overskuddet etter skatt i gode tider som i 2020 og 2021.

Lokal laksestand taper
Det er imidlertid ikke bare dette som skjer. Den store taperen er de lokale laksefamiliene som har bygd seg opp. I tillegg til å ta penger fra selskapene får disse eierne en dramatisk skatteskjerpelse på formue. Verdsettelsesfradraget reduseres fra og med i år fra 45 prosent til 25 prosent samtidig som skattesatsen på formue øker. Dette medfører en økning av skattegrunnlaget på 36 prosent. For store formuer øker skattesatsen fra 0,85 prosent i 2021 til 1,1 prosent i 2022. Det er en økning i formueskattesatsen på nær 30 prosent. Samler vi de to blir skatteskjerpelsene en samlet økning i det som skal betales i formueskatt på 75 prosent! For å kunne betale formueskatten må de ta verdier ut av selskapene som samtidig får økt skattetrykk.

Er dette et problem for laksebaronene?
Vi lar Svein-Gustav Sinkaberg som er nær knyttet til tidligere fiskeriminister Lisbeth Berg-Hansen sine uttalelser i fra oktober i år tale for seg selv:

  • Fra en samlet omsetning på om lag 2,5 milliarder betaler virksomheten alt i dag vel 250 millioner i skatter og avgifter av et overskudd på cirka 500 millioner kroner. Eierne må ta ut nær 14 millioner (fra allerede beskattet overskudd) for å dekke dagens formue- og utbytteskatt. Foreslått verdifastsetting av eksisterende tillatelser og økt utbytteskatt vil innebære økning på 480 prosent, til 67 millioner kroner.

▪Legger vi bort alle tallene og beregningene så dreier dette seg i bunn og om hvem som skal forvalte pengene. Lokale oppdrettsbaroner og selskaper med lokal forankring, eller byråkrater med sete i Oslo i kompaniskap med politikere i Oslo.

Vedum sa til VG 15. desember med referanse til merskatten som skal betales:

  • Dette er jo inntekter som skal komme kysten vår til gode, som i Trøndelag. Store deler av dette skal tilbake til kystkommuner og kystfylker…

▪Dette må være det største mageplasket og lurendreieriet til en som vi i utgangspunktet trodde talte distriktenes sak. Vedum vet veldig godt at penger inn i statskassen og hvordan pengene skal fordeles er en oppgave som tilligger behandling i Stortinget. Uttalelsene har liten eller ingen betydning for annet enn den korte perioden han er der han nå er.

▪For oss I Nordnorsk Rapport er vi ikke i tvil. Legg bort grunnrentebeskatningen slik den er nå. Vent til høringsrunden er ferdig og la de som gjennom flere tiår har klart å bygge opp livskraftige lokale samfunn som eksempelvis i Lovund få lov til å fortsette med den gode jobben. Det er distriktspolitikk på sitt beste! Næringen er selvåpen for å bli beskattet mer, men de vil ha en annen utforming.

– Det ser bra ut!

– Alle som kan lese et regnskap vil kunne se at vi har hatt en tøff periode, men emisjonen og den nye kapitalen ga oss den likviditeten vi trengte for å håndtere situasjonen, forteller Kay-Hugo Hanssen. Foto: Privat

Vesteraalens AS nye styreleder Kay-Hugo Hanssen ser positivt på framtida til den tradisjonsrike bedriften på Sortland.

Av Bjørn Tore Bjørsvik

Etter noen år hvor utfordringene, blant annet pandemien, har stått i kø, så styret seg sist vinter nødt til å hente inn ny aksjekapital gjennom en emisjon. I mars viste fasiten omkring 40 millioner ferske kroner på konto. Den kapitalinnsprøytningen har de utnyttet til fulle, og konsernet er på rett kurs igjen.

– Alle som kan lese et regnskap vil kunne se at vi har hatt en tøff periode, men emisjonen og den nye kapitalen ga oss den likviditeten vi trengte for å håndtere situasjonen, forteller Kay-Hugo Hanssen til Nordnorsk Rapport.

Tromsø-baserte Hanssen er for mange kjent som konsernsjef i Kræmer-konsernet. Han har sittet i styrene til både Vesteraalens AS og eierselskapet Vesteraalens Invest AS, og har nå overtatt som styreleder i begge selskapene etter Eivind Martin Simonsen.

– Nå ser vi framover!

En kjent og kjær boks med nordnorsk industrihistorie finnes rundt om i de tusen hjem. Foto: Vesteraalens AS

Hermetikk, takk!
– Hovedfokus for oss etter emisjonen har vært å sørge for at vi har god drift, forklarer han.
– Og da mener jeg aktiviteter som sørger for stabil likviditet og som gir positive resultateter.

De aktivitetene finner man først og fremst på hermetikkfabrikken, i produksjonslinjene for fiskeboller og fiskeolje.

– Målet har vært å optimalisere og robustgjøre de to produksjonslinjene. Det hjelper lite å ha en flott fabrikk som lager verdens beste fiskeboller om vi ikke utnytter den fullt ut. Vi er ikke der helt ennå, men jobber hele tiden for å forbedre oss og for å bruke kapasiteten bedre.

– Tilbake til det vi er gode på
Ambisjonen om å få i gang en filetproduksjon som tidligere styreleder flagget i mars da emisjonsresultatet ble offentliggjort, er foreløpig ikke realisert.

– Det er mye som skal avklares før den produksjonen kommer i drift, sier han, og er tydelig på at en slik produksjon ikke er aktuell i 2022.

– Vi har tonet ned alle prosjekter som ikke gir umiddelbar effekt, og gått tilbake til det vi er gode på: Fiskeboller og fiskeolje. Litt sånn «skomaker, bli ved din lest,» smiler han.

Lys i horisonten
Kalenderen drar seg mot 2023, og Hanssen er optimist på vegne av Vesteraalens-selskapene i det nye året.

– Fortsatt er det slik at Vesteraalens må håndtere noen ettervirkninger av de årene vi har vært gjennom, men vi jobber med det hver dag, og blir stadig bedre på å utnytte ressursene våre. Derfor ser jeg positivt på framtida, sier han.

– Fremdeles er det mye å ta tak i, mye som skal gjøres, ting som skal oppgraderes, og vi er inne i et langsiktig løp – et løp vi må bare stå i, slår han fast, og legger til:

– Men det ser bra ut!

– Det hjelper lite å ha en flott fabrikk som lager verdens beste fiskeboller om vi ikke utnytter den fullt ut. Vi er ikke der helt ennå, men jobber hele tiden for å forbedre oss og for å bruke kapasiteten bedre, fastslår Kay-Hugo Hanssen. Foto: Vesteraalens AS

Generasjonsskifte i Gjesvær:
– God arbeidsmoral viktigste lærdom

Erling Walsøe (til venstre) har ledet hjørnesteinsbedriften Jangaard Export AS i Gjesvær i 48 år. Tidligere i høst lot han sin sønn, Marius Walsøe, ta over som daglig leder. Foto: Geir Johansen

Etter at Erling Walsøe har vært daglig leder for hjørsteinsbedriften Jangaard Export AS i Gjesvær i 48 år lot han tidligere i høst sin sønn, Marius Walsøe, ta over som daglig leder.

Av Geir Johansen

– Den viktigste lærdom min far har gitt meg er viktigheten av å ha god arbeidsmoral, sier Marius. Den 7. april i år fylte Erling Walsøe 70 år. Den kjente, til tider omstridte, og mye omtalte gjesværingen har ingen betenkeligheter med å overlate den daglige ledelsen av hjørnesteinsbedriften i fiskeværet til sin sønn. Marius Walsøe (29) sier at han ikke så for seg at han skulle overta bedriftsledelsen for få år siden. – Men så ble det som det ble. Jeg har jo alltid hatt et nært forhold til denne bedriften. Jeg har arbeidet her i ti år, og jeg merker at jeg trives godt med dette arbeidet nå, sier han.

70-årsgave
Nordnorsk Rapport møter de to generasjoner Walsøe i vakre Gjesvær kirke, som eies av Erling Walsøe. På bordet ligger en 70-årsgave som Erling Walsøe både ble rørt og imponert over å få. Hans sønn Marcus og hans russiske kone Natalia har nedlagt mye arbeid og tid i å finne frem til utklipp fra aviser, tidsskrifter og blader med omtale av Erling Walsøe og hans lange yrkesliv; fra tidlig 1970-tall og frem til i dag.

Fikk tryggheten
Erling Walsøe vokste opp i Gjesvær. Han er sønn av Alf Walsøe (1918-1961) og Sara Walsøe; med pikenavn Olsen (1926-2018). Fra barnsben av fikk Erling et nært forhold til fiskeri, og hans barndom var som unger flest pleide å være i et fiskevær nordpå. – Jeg var bare ni år da min far døde. Min mor fikk ansvar for å oppdra tre barn alene i ei tid da det ikke var flust av materielle goder. Men som barn fikk vi den tryggheten som vi hadde behov for, og det var viktig for videre utvikling, sier han.

Nysgjerrighet
Fra han var barn kan Erling Walsøe huske at han hadde mye nysgjerrighet i seg. – Jeg ville finne ut av hva som lå bak utviklingen, jeg ble tidlig opptatt av historie. Jeg drømte vel egentlig om å bli arkeolog for å kunne utforske temaer nærmere. Jeg ville også ut for å se meg om i verden. Jeg var også nysgjerrig på det samiske, så etter endt barneskole i Gjesvær dro jeg og bodde på internat i Karlebotn i Nesseby. I løpet av tiden der ble jeg bedre kjent med det samiske.

Arbeid som lærer
Han gikk på realskole i Arendal og deretter på latinlinjen på videregående skole i Bergen. Da denne var unnagjort arbeidet han som lærer; først et år i Steinkjer og deretter i to år i Kløfta utenfor Oslo. Mens han var hjemme i ferier arbeidet han på fiskebruket i Gjesvær som den gang ble drevet av Markus Akselsen. – Jeg var også så heldig at jeg ble kjent med to arkeologer fra Bergen som gjorde undersøkelser i området her. Jeg fikk være med dem ute på feltarbeid, og det var både spennende og veldig lærerikt for meg, forteller han.

Daglig leder
Ålesund-firmaet Jangaard overtok fiskebruket i 1973, og Erling Walsøe ble ansatt ved bruket. Etter et halvt år fikk han tilbud om å bli daglig leder og takket ja til det. Han fikk god hjelp i en overlappingsperiode av tidligere daglig leder Daniel Kemi. Etter 48 år som leder av fiskeindustribedriften Jangaard Export avdeling Gjesvær har han solgt sine 50 prosent av aksjene i selskapet. – Satsing på saltfisk av god kvalitet har hele tiden stått sentralt for bedriften. Jeg er litt stolt over at vi i dag er en av bedriftene i landet som kan levere saltfisk av aller beste kvalitet, sier
han.

Væreier
Erling Walsøe er også kjent for å være væreier, eller nessekonge, som man sa i tidligere tider. Ja, etterhvert kjøpte jeg opp store deler av både øyer og landområde i Gjesvær. Jeg overtok det som var i Gjesvær handel sin eie fra 1880. På den tiden hadde jeg en samboer fra Hedmark. Hun var fortvilt og oppgitt over at jeg valgte å kjøpe eiendommene. – Du skal se at det ikke vil komme noe godt ut av det, advarte hun.

To sider
– Og det gjorde det heller ikke?

– Denne siden av min virksomhet har hele tiden hatt to sider. I et lite samfunn er det ikke alle som liker at man stikker seg ut; spesielt ikke når noen fra min tidligere lutfattige familie gjorde det. Det har vanket en god del misunnelse. Men jeg føler at jeg også har blitt respektert for det jeg har gjort for samfunnet her. Jeg og min kone driver fortsatt butikken Gjesvær handel her, og de fleste utkantsbutikker er jo i dag borte. Da jeg kom tilbake til Gjesvær på begynnelsen av 1970-tallet hadde stedet 370 innbyggere. Nå er innbyggertallet på rundt 80.

Kunst og kultur
En viktig del av Erling Walsøe sitt virke har vært hans livslange interesse for kunst og kultur. I kirka og i en bygning ved siden av har han gjennom mange år bygd opp en imponerende samling av gamle kart, bøker og fotografier. Han besøkte Russland for første gang mens det enda var Sovjetunionen i 1986/87. Han har samarbeidet nært med organisasjoner og personer som driver med kunst og kultur i nabolandet og hatt flere utstillinger av noe av det han har i sin samling der. – Jeg ble jo ikke arkeolog, men arbeidet jeg har gjort for å samle historisk verdifullt materiale kan kanskje være et uttrykk for at jeg likefullt har fått undersøkt saker og ting, sier han.

Erling Walsøe har markert seg som en samler av verdifullt historisk materiale; deriblant gamle kart fra nordområdene. Foto: Geir Johansen

Utvider bedriften
Det sprenges og graves rundt fiskeindustri-anlegget i Gjesvær. Planen er å oppføre et nytt produksjonsbygg på rundt 1000 kvadratmeter. Man skal i tillegg renovere den gamle delen av anlegget, etablere to mottakslinjer, få nye frys- og kjølesystemer med mer. Daglig leder Marius Walsøe håper at grunnarbeidet med det nye bygget kan starte før jul. Så langt er det beregnet rundt 12 måneder til å klargjøre det nye bygget. Produksjonen vil gå som vanlig, mens det nye bygget settes opp. – Mens vi til nå har hatt sesong fra i slutten av januar til i slutten av september satser vi på å få utvidet sesongen og kanskje få til helårlig drift. Med det håper vi at ansatte vil bosette seg her i den flotte bygda vår. Det er spennende tider, og jeg håper vår satsing skal vise at Gjesvær er et godt sted å bo og arbeide i årene framover, sier Marius Walsøe.

Ønsker ikke flere kvoter på færre hender

Fiskeri- og havminister Bjørnar Skjæran lover en mer rettferdig fiskeripolitikk i den nye kvotemeldingen. Foto: NTB Kommunikasjon/Statsministerens kontor

Regjeringen tar mål av seg til å stoppe sentraliseringen i fiskeriene.

Av – Edd Meby

– Målet er å sørge for en mer rettferdig fiskeripolitikk, og å stoppe sentraliseringen som har pågått, fordi vi ikke ønsker at mer og mer rettigheter skal samles på færre hender, sier fiskeriminister Bjørnar Skjæran til Nordnorsk Rapport.

Mye kritikk
Noe av det første regjeringen Støre gjorde høsten 2021 var å starte arbeidet med en ny kvotemelding. Da hadde kritikken haglet mot den kvotemeldingen som ble lagt frem av regjeringen Solberg, og Riksrevisjonen karakteriserte i sin rapport i 2020 fiskeripolitikken som en «konsentrasjon av eierskap, færre og større fartøy og negative endringer for kystsamfunnene». Fiskeriministeren uttalte følgende da han i august 2022 ble intervjuet om målet med den nye meldingen:

– For denne regjeringen er fiskeripolitikk også distriktspolitikk. Utformingen av kvotesystemet er rett og slett med på å forme landet vi bor i. Det har derfor konsekvenser både for næringen og fiskeriavhengige lokalsamfunn hvordan kvotesystemet utformes.

I juli sendte Fiskeridepartementet på høring fire notater med temaer som alle er sentrale for kvotemeldinga. De fire temaene som ble sendt ut har resultert i rundt 50 høringsinnspill. Høringen har som forventet skapt et stort engasjement. Foto: Norges Sjømatråd/Grethe Hillersøy

Legger lista høyt
Dermed er lista lagt og det er skapt forventninger i næringen. Ikke minst når Skjæran sier at «i stedet for stadig mer sentralisering, ønsker vi å legge rammene for en variert, fiskereid og bærekraftig fiskeflåte som gir økt aktivitet og flere helårsarbeidsplasser langs kysten vår.» Da er spørsmålet: Hvilke grep kan en fiskeriminister ta for å fylle disse ambisjonene med realitet?

– Der er flere verktøy i verktøykassen. Vi har flere ting som vil ligge til grunn for meldinga, blant annet regjeringsplattformen, rapporten fra Bearbeidingsutvalget, og Riksrevisjonens rapport. Vi jobber bredt med dette, for å rydde opp og skape forutsigbarhet, basert på det næringa har sagt – at den kvotemeldinga som den forrige regjeringen brukte seks år på, ikke avklarte sentrale deler av politikken, og har skapt en umulig situasjon, sier Skjæran.

– Vi har fra første dag jobbet nært med næringa, og alle deler av den har vært representert i en referansegruppe som hadde flere møter våren 2022, og nå jobbes det for fullt for å ferdigstille meldingen. Vi skal komme til Stortinget med ei helhetlig melding, der våre forslag er godt utredet. Vi har også tatt til oss ønsket fra næringa om en politikk som kan samle et bredt flertall. De vil ha forutsigbarhet. Vi ønsker også et sterkere industrifokus, å legge til rette for mer aktivitet på land og styrke samfunnskontrakten mellom hav og land, samtidig som vi legger til rette for god lønnsomhet i alle flåtegrupper.

Fire tema – 50 innspill
I juli sendte Fiskeridepartementet på høring fire notater med temaer som alle er sentrale for kvotemeldinga, med høringsfrist 7. oktober. De fire temaene som ble sendt ut har resultert i rundt 50 høringsinnspill:
1. Rammebetingelser for den minste kystflåten.
2. Gruppeinndeling i kystfiskeflåten og relevante størrelsesbegrensninger.
3. Fordeling av strukturgevinst fra utløpt tidsbegrensning i strukturkvoteordningen.
4. Kvotefordeling for nordøstarktisk torsk og norsk vårgytende sild.
⦁ Høringen har som forventet skapt et stort engasjement. Det er bra, fordi dette er en viktig og prioritert sak for oss. Jeg registrerer at en stor del av innspillene korresponderer godt med Hurdalsplattformen., sier Skjæran – som lover å legge frem den nye kvotemeldingen på nyåret.

Unik kystflåte
Norges Kystfiskarlag var godt tilfreds med formuleringene da regjeringen Støre presenterte sin politikk høsten 2021, og er også tydelig i sitt høringsnotat som ble levert i oktober:
«Kystflåten må for fremtiden forbli lokal og fiskereid. Dette er det viktigste premisset for kystflåtens unike rolle og betydning i kystsamfunnene, hvor nærhetsprinsippet sikrer at de som bor nært ressursene skal ha rett til å høste av den. Det er dette formålsparagrafene i havressursloven og deltakerloven er tuftet på. Prinsippene må derfor styrkes – og ikke lempes på, i overgang til nytt kvotesystem.»


Fordelingspolitikk

Kystfiskarlaget etterlyser samtidig en fordelingsdebatt som involverer hele næringa, både fiskere, industri og befolkningen.
«Fiskeriavhengige samfunn har over tid hatt en negativ befolkningsutvikling i takt med økt strukturering og bortfall av lokale fiskeleveranser. Struktur var i sin tid et nødvendig tiltak. Men det som skulle være en medisinering for lønnsomhet, har gjennom stadige økninger av strukturtak endt opp med en overmedisinering. Igjen sitter man med en flåte med betydelig økt kapasitet og økte utslipp.»

Tvil og usikkerhet
Norges Fiskarlag finner det i sitt høringsinnspill kritikkverdig at det har oppstått tvil og usikkerhet om hvordan de utløpte strukturkvotene skal fordeles innad i gruppene.

«Dette setter næringsaktørene i en svært vanskelig situasjon, og skaper usikkerhet om hvilket framtidig driftsgrunnlag fartøyene vil disponere. Fiskarlaget viser også til at praksisen ved fordeling av strukturgevinster ved avkorting har vært forskjellig i de ulike flåtegruppene gjennom årene, og peker på at høringsnotatet fra departementet ikke svarer opp behovet for en inngående gjennomgang av hvordan ulike modeller for tilbakefall vil slå ut.»


ORDLISTE FISKERIKVOTER

Kvotesystemet: Regler for hvem som kan fiske, hvor mye de kan fiske og hvordan de kan fiske.
Strukturkvoteordningen: Ordning som legger til rette for at et fartøy kan øke kvotegrunnlaget, ved å tildeles strukturkvote som følge av at et annet fartøy tas ut av fiske og oppgir sitt kvotegrunnlag. En strukturkvote kan fordeles på flere fartøy.
Trålstigen: Fordelingsmekanisme for torsk mellom hav- og kystflåten, som følge av størrelsen på den norske totalkvoten.
Fartøykvote: Fartøykvote er en kvote som tildeles et bestemt fartøy i et adgangsregulert fiskeri for en nærmere avgrenset tidsperiode, normalt ett år.
Grunnkvote: Et fartøys opprinnelige kvote for hvordan og hvor mye det kan fiske.
Gruppekvote: Del av norsk kvote som en nærmere avgrenset del av flåten kan fiske.
Kvotegrunnlag: Alle kvoter og fisketillatelser som et enkeltfartøy er tildelt.

Bare smuler igjen når flyplassene får sitt?

Rana kommune bidrar med 450 millioner og næringslivet 150 med millioner til den nye flyplassen i Rana. Foto: Polarsirkelen lufthavnutvikling/Nordic – Office of Architecture.

Må Nord-Norge bare glemme penger til veier, tog og havner når tre flyplasser stikker av med 20 milliarder av samferdselsbudsjettet?

Av – Edd Meby

Når kampen om kronene i Nasjonal Transportplan (NTP) blir hardere og samferdselsministeren varsler nye prioriteringer, legger det kraftige føringer for fremtiden til nordnorske prosjekter.

Pengene brukt opp?
En av de som heller kaldt vann i blodet på optimistiske nordlendinger er politisk redaktør i Nordlys, Skjalg Fjellheim, som i en kommentar i avisa skrev:
«Ingen bør derfor bli overrasket om prisen på disse flyplassprosjektene de neste årene øker med over 50 prosent, kanskje mer. Det vil øke faren for at investeringene i Evenes, Rana og Bodø blir så gigantiske at de vil fortrenge mye annet innenfor samferdsel i Nord-Norge i mange år fremover. Når fylkespolitikerne nordfra nå reiser til Oslo og forlanger elektrifisering av Nordlandsbanen og dobbeltspor på Ofotbanen, vil det være for døve ører. Pengene er jo allerede brukt opp på rullebaner.»

Ja og nei…
Ordfører i Vågan i Lofoten, Frank Johnsen, mener han allerede ser konturene av den utviklingen Fjellheim frykter: – Hvis det skal investeres i tre nye flyplasser i Nordland kan det nok medføre at andre prosjekter i Nord-Norge blir skjøvet langt ut i tid. Det er i alle fall slik at vårt prosjekt med felles flyplass i Lofoten skyves ut i tid.

På den annen side har du tidligere narvikordfører Olav Sigurd Alstad. Han deler ikke Johnsens bekymring: – Fly brukes stort sett til å frakte folk. Det vi bør være opptatt av er hvordan vi skal frakte gods, og det krever bedre veier. Sånn sett kan man ikke sette disse tre flyplassprosjektene opp mot for eksempel fergefri E6.

Feil fokus
Det prosjektet som blir først ferdig er den nye flyplassen i Mo i Rana. Prislappen er satt til 3.3 milliarder kroner. I fjor ble det klart at Stortinget bevilget 2.7 milliarder til prosjektet. Forutsetningen var et spleiselag der Rana kommune og næringslivet bidrar. Ordfører i Mo i Rana, Geir Waage, mener dette er feil fokus at flyplasser vil fortrenge andre prosjekter. – Flyplassen i Mo i Rana henger sammen med vekst og utvikling i landsdelen og spesielt i Helgelandsregionen. Helgeland er i dag den industrielle og økonomiske motoren i landsdelen når man summerer industri, sjømatnæring og turisme, sier han.

Mellom Værnes i Trøndelag og Bodø i Nordland, som er en veistrekning på 700 kilometer, kan ikke arbeidshesten i luftfarten, Boeing 737, lande. Men fra fjerde kvartal i 2025 kan den lande på den nye flyplassen i Mo i Rana. Dette er avgjørende for å få til nye industrietableringer. Rana kommune har lagt 450 millioner på bordet til ny flyplass, og næringslivet 150 millioner. Dette sier noe om både evnen og viljen til kommunen og industrien til å bidra til det grønne skiftet.

– Bortsett fra de tre flyplassene; hvilke andre store nordnorske samferdselsprosjekter mener du bør ha prioritet?

– Konkrete prosjekter vil jeg ikke mene så mye om, men jeg tror landsdelen med fordel kunne snakke mer sammen om hvilke samferdselsprosjekter man skal prioritere for å skape vekst og utvikling i landsdelen, slik man har gjort i andre regioner og landsdeler i Norge. Vi burde se landsdelens behov i sammenheng med regjeringens forslag til ny grønn industri og Nordområdesatsingen.

Nord sett fra sør
Stortingspolitiker og medlem i samferdselskomiteen, Mona Fagerås (SV) sitter i tiden som kommer nært beslutningsprosessene, og maner til nøkternhet i Nord-Norge. Hun er redd for at Lofoten har mindre sjanser for en flyplass etter ny flyplass i Bodø og Rana er vedtatt.

– De nasjonale politikerne, til og med en sittende minister, har vært i Lofoten og lovet storflyplass, men jeg er redd de har kastet blår i øynene på folk. Særlig sett i forhold til at vi også nå må ta en fot i bakken i forhold til store investeringer i samferdselssektoren. Det er et problem at vi har to gedigne prosjekter i Nordland fra før. Skal nasjonale politikere prioritere enda en storflyplass i Nordland? Jeg tror det blir veldig vanskelig. Det blir ei stor pedagogisk utfordring å argumentere for dette nasjonalt.