Elektrifisering av Melkøya: Hvor skal strømmen gå?

Europa skriker etter norsk gass, men oppstart av LNG fra Melkøya er utsatt fra mars til mai i år. Foto: Einar Aslaksen/Equinor

Store verdier står på spill. I debatten om elektrifisering blir det et spørsmål om en skal bruke ressurser i Nord-Norge for å nå nasjonale mål eller om de samme ressursene skal brukes til industriutvikling. Det er ikke plass til begge.

Av – Knut Ørjasæter

Noen tall

Først litt overordnede tall. Kraftproduksjonen i Nord-Norge er på nærmere 30 TWh årlig. Og det har vært en forholdsvis kraftig vekst i produksjonen, spesielt i Finnmark. Dette primært grunnet utbygning av vindkraft. Vannkraft står for nærmere 90 prosent av kraftproduksjonen i Nord-Norge. Det er Nordland som har den største produksjonen med mellom 18 og 19 TWh. Statkraft er den største kraftprodusenten med i overkant av 12 Twh. Gasskraftverket på Melkøya produserer 3,4 TWh. Dette er like mye som Finnmark som fylke forbruker. Troms og Finnmark har et kraftoverskudd på nær 500 GWh. Et av de viktigste spørsmålene politikere både regionalt og sentralt skal ta stilling til fremover er hvem skal få bruke kraftoverskuddet Nord-Norge har. En må se på tilhørigheten til aktørene for å forstå uttalelser og posisjonene til de ulike aktørene i debatten om elektrifisering av norsk sokkel og elektrifisering av Melkøya.

Melkøya: Elektrifisering fra land kan spare eierne av Melkøya for vel 3 milliarder
kroner årlig. Foto: Ole Jørgen Bratland/Equinor

Elektrifisering: Melkøya vil tjene stort

For Equinor er regnestykket enkelt. Selskapet vil spare store summer på elektrifisering og spesielt gjelder dette for Melkøya. Selskapet produserer nær 1 million tonn CO2. Det koster Equinor vel 500 millioner kroner årlig i CO2 avgift. Kostnaden vil øke kraftig ettersom CO2 avgiften skal økes fra 500 kr. per tonn til 2000 kr. per tonn. For eieren av Melkøya vil kostnadene øke tilsvarende. Videre vil eierne av Melkøya ved elektrifisering kunne selge gassen som tidligere ble brukt til å produsere elektrisk strøm. Årlig utgjør det mellom 330 og 340 Sm3 LNG-gass. Prisen på gass har svingt mye blant annet på grunn av konflikten i Ukraina der det går en rørledning som forsyner Europa med russisk gass. Slik konflikten har utviklet seg vil gassprisene holde seg høye. I kjølvannet av Ukrainakonflikten vil det dessuten bygges en rekke LNG-anlegg for å redusere Europas avhengighet av russisk gass. Det gjør det lettere og øker markedet for gass fra Melkøya. Regner vi forsiktig med at gassen kan selges for 3 milliarder kroner, blir regnestykket litt forenklet for Melkøya-eierne som følger: 2 mrd. kroner spart i CO2 -avgift pluss 3 mrd. kroner i økte salgsinntekter ved salg av gass som ellers ville bli brukt på Melkøya, til sammen spares det vel 5 mrd. kroner. På den annen side vil anlegget måtte betale for strøm fra land. Denne kostnaden er beregnet til mellom 1,9 og 2,2 mrd. kroner gitt en pris på 0,55 til 0,65 kr. per KWh. Samlet årlig besparelse blir på vel 3 milliarder kroner for Melkøya-eierne. Det er derfor ikke merkelig at Equinor kjemper det de kan for elektrifisering.

«Det er derfor ikke merkelig at Equinor kjemper det de kan for elektrifisering.»

Elektrifisering: Enklest og rimeligst sett fra Oslo

Det hører med til regnestykket at det er uklart hvem som eventuelt skal ta regningen med å bygge ut nettet, for det vil være betydelige kostnader forbundet med hva nett/over- føringskostnadene eventuelt blir.  Denne regningen vil for en stor del måtte betales av Melkøya-eierne. Regnestykket vil uansett vise et solid, årlig milliardpluss i regnskapene til Equinor. I tillegg kommer miljøargumentene ved reduserte CO2-utslipp. Her er vi ved det som er det viktigste argumentet fra sentrale myndigheter (og politikere) som har forpliktet seg til kraftige kutt av CO2-utslippene i årene som kommer. I det regnskapet vil en reduksjon på nær 1 million tonn CO2 slå kraftig ut. Det er derfor heller ikke merkelig at sentrale myndigheter velger det som fremstår som den enkleste løsningen teknisk og økonomisk.

Økte kostnader i nord

For regionen Nord-Norge for øvrig og innbyggerne i nord ser regnestykket annerledes ut. Med et økt kraftuttak som tar det meste av overskuddskraften i et normalår, vil det naturligvis medføre kraftig økte strømpriser. Hvor mye er vanskelig å beregne. Det vil avhenge av hvor mye og hvor raskt nye kraftverk blir bygd ut. Det vil også av-henge av utbygging av strømnettet. Dette er forhold som er konsesjonsbelagt, noe som ofte tar svært lang tid før en får en endelig beslutning, selv om planer er lagt. Enkelte har beregnet at strømregningen til nordnorske husstander kan øke med opptil 6000 kroner årlig. Dette beregnet ved at en tar utgangspunkt i dagens kraftpris på i overkant av 0,30 kr. per KWh til vel 0,60 kr. per KWh etter eventuell elektrifisering av Melkøya. Vi kan ikke gå god for tallet, men med økt forbruk uten tilsvarende vekst i tilbudet gjennom økt produksjon av kraft vil prisene øke for alle. Det er elementær økonomisk teori.

Alternativer

Det finnes alternativer som kan redusere Melkøyas CO2-utslipp uten å bruke landsdelens kraftoverskudd. Det krever imidlertid både teknologiutvikling som medfører kraftig reduksjon av utslipp fra gasskraftverk. Et annet alternativ er å rense/fange CO2 fra gasskraftverk og reinjisere det i gassreservoarene. Men det blir vesentlig mer kostbart for Melkøya-eieren enn elektrifisering fra land. Vi kan ikke begi oss inn på spekulasjoner om kostnader. Til det er det for mange usikkerhetsfaktorer blant annet med hensyn til teknologi. Et annet aspekt som ikke har vært oppe i debatten, men som ganske sikkert kommer nå i kjølvannet av Ukrainakrisen, er  sikkerhetssituasjonen i Norge. Her har Nord-Norge spesiell status. For å kunne ivareta norsk sikkerhet i nord må det bo folk i regionen. Da er det industri og industriutvikling som gjelder. Hvilke alternativ finnes? Nord-Norge har mange store ressurser, men de må utvikles i Nord-Norge og sikre at det bor folk i regionen. Det er mange som har kastet seg på den grønne bølgen med muligheter for både rimelig kraft og solide offentlige tilskudd. Flere kraftkrevende industriprosjekter er under planlegging og noen er allerede påbegynt.

Industriutvikling: Freyr bygger batterifabrikk I Mo og trenger deler av nordnorsk
overskuddskraft. Freyr Battery Norway AS vil trenge mellom 1,2 og 1,3 Twh når
anlegget er i full drift. Illustrasjon: Freyr Battery Norway AS

• Freyr er i ferd med å bygge batterifabrikk i Mo i Rana. Første fase er en fabrikk som skal stå ferdig mot slutten av 2022. Prosjektorganisasjonen teller et trettitalls mennesker, og utvikles parallelt med fabrikken. Innen utgangen av 2023 skal det være 300 ansatte på plass og det er ventet at antallet skal opp i over 1500 ansatte. Batterifabrikkene vil kreve store mengder elektrisk kraft.

• Det er også flere datasentre under planlegging. Datasentre er også storforbrukere av elektrisk strøm.

• Det jobbes med finansiering og planlegging av flere hydrogenfabrikker.

• Barents Blue-prosjektet som skal omdanne Snøhvit-gass til ammoniakk og hydrogen. Hva som faktisk vil bli bygd ut, gjenstår å se.

Samfunnsbyggeren som ikke visste noe om oppdrett

Bent Eriksen ble en holden mann da han solgte oppdrettsbedriften sin og tjente 400 millioner kroner. Men penger har aldri vært hans motivasjon. Det er bare et verktøy som gir muligheter.

Av – Edd Meby

Foto: Anki Gerhardsen

Han har 122 millioner i formue og er på listen over de 100 mest formuende i Nord-Norge. Bent Eriksen sto i skatteåret oppført med 7 millioner i inntekt, og selv om han betalte 3,8 millioner i skatt, så har han til salt i maten. Millionverdiene bygde han sakte og sikkert opp i oppdrettsbedriften Pundslett Laks AS, der det meste av overskuddet ble brukt til å investere i ansatte, kompetanse og utstyr. Og han investerte i det vesle lokalsamfunnet utenfor Svolvær. Både tid og penger. For Eriksen visste at uten veier, ferger, butikk, skole og musikkorps, så ville det heller ikke bo folk der, og bedriften hans ville ikke kunne eksistere.

Tvunget ut i oppdrett

Jeg visste jævla lite om oppdrett da vi startet opp, og det var ikke så mye hjelp å få. Beskjeden jeg fikk fra Fiskeridirektoratet var at oppdrettslaksen ikke ville overleve så langt nord, sier han. – Vi måtte bare spørre de to-tre andre som drev med oppdrett i nærheten. Så lærte vi mens vi gikk. Året er 1982 og fiskebruket til Eriksen sliter. Det er nesten ikke hvitfisk å få tak i. Ikke i Vest-Lofoten og ikke i Øst-Lofoten. Sildefisket svikter også. Noe må gjøres. – Vi måtte ha flere bein å stå på, og det virket som om det lå muligheter i oppdrett av laks. For oss handlet overgangen til opp drett rett og slett om å overleve.

Måtte ha vei

Det bor rundt 350 innbyggere i Østre Vågan i Lofoten, der Pundslett Laks i alle år hadde sin base. Bygdesamfunnet har skole, kirke og butikk, men ligger en 75 minutter lang kjøretur fra kommunesenteret Svolvær. Da Bent Eriksen solgte bedriften i 2012, hadde den 40 ansatte. Begrepet hjørnesteinsbedrift blir et understatement. – Vi var jo alltid et lite samfunn, langt unna det meste. Jeg skjønte at vi trengte bedre kommunikasjoner. Vi hadde båt og ferge, men vi måtte ha veiforbindelse til resten av verden. Ikke bare for min bedrift, men for resten av bygda også, sier Eriksen.

Politikk og lobbyisme

«Lofast» er navnet på Lofotens fastlandsforbindelse, og utviklet seg til å bli en veikamp med 50 års historie, som endte med åpningen i 2006. Men de første etappene på veien ble bygd i 1998, også den strekningen som gjorde at Digermulen fikk sin veiforbindelse til kommunesenteret Svolvær. For Bent Eriksen var fylkesvei 868 en stor seier. Han engasjerte seg sterkt i kampen for Lofast, gikk inn i lokalpolitikken for Høyre og ble valgt inn på fylkestinget. Han presset på og argumenterte, han drev lobbyisme og inviterte samferdselsministeren til Digermulen. – Vi måtte ha vei og jeg måtte være der beslutningene ble tatt. Jeg vet ikke om jeg ville ha brukt så mye tid i korridorene på fylkeshuset i Bodø og på Stortinget om jeg ikke hadde en bedrift som trengte den veien.

Bent Eriksen på talerstolen i kommunestyret i Svolvær. I motsetning til mange næringsledere har han i mange år engasjert seg i lokal-politikken. Foto: Edd Meby

Stort hjerte, stor i kjeften

Der mange i næringslivet ikke tar seg tid til å delta i politikken, har Bent Eriksen gått motsatt vei. Da han til slutt takket for seg hadde han vært med i kommunestyret i Vågan i 32 år. Brennende opptatt av næringsspørsmål og kommunikasjoner har han stått på for å hindre hurtigbåtkutt og berge fergeruter, i en evig kamp MOT sentralisering og FOR livskraftige lokalsamfunn. Han har hele veien gjort det som medlem i Høyre, men han er ikke mer ideologisk belastet enn at han i enkelte debatter like gjerne kunne representert Rødt. Og alltid med Pundslett og lokalsamfunnet fremst i pannen. Stor i kjeften, vil noen si – men med et enda større hjerte.

Smurt hjulene

For som leder for bygdas eneste bedrift av noen størrelse har han smurt hjulene som må gå rundt, om livet i utkanten skal være levelig. Han har vært sponsor for alt som rører seg av lag og foreninger, og han har i flere omganger vært med på å redde den lokale butikken – både som storkunde og raus huseier. Når bygda skulle ha løst et eller annet problem var det lett å gå til «han Bent». Hvorfor? – Det er jo ingen som har tvunget meg til å engasjere meg. Jeg har gjort det av lyst og fordi jeg har hatt egeninteresse. Du vet, at uten butikk og skole så dør bygda ut. Det har vært grunnlaget for det jeg har gjort i lokalsamfunnet. – Og så har du tjent mye penger? – Ja, det har jeg gjort, men det har ikke vært min drivkraft. Selvsagt er det fint å ha en grei privatøkonomi, men først og fremst er penger noe du kan bruke til å utnytte andre muligheter. Til å investere i bedriften og å starte andre virksomheter. Jeg synes det er artig å være med på å skape noe. Å tjene penger for å sette dem i arbeid; det gir mening for meg.

« Og så har du tjent mye penger? – Ja, det har jeg gjort, men det har ikke vært min drivkraft. Selvsagt er det fint å ha en grei privatøkonomi, men først og fremst er penger noe du kan bruke til å utnytte andre muligheter. Til å investere i bedriften og å starte andre virksomheter. Jeg synes det er artig å være med på å skape noe. Å tjene penger for å sette dem i arbeid; det gir mening for meg.

Kamp mot sykdommen

Da Eriksen solgte Pundslett Laks AS i 2012, var det ikke med glede, eller fordi han ville realisere verdiene i selskapet, men fordi kroppen sa fra. Da hadde han i mange år kjempet med en muskelsykdom som gradvis tok fra ham bevegeligheten, helt til han måtte sette seg i rullestolen. – Ingen av ungene mine var interessert i å overta. De så vel at jeg gikk på jobb klokka sju og kom hjem klokka elleve. Eriksen solgte Pundslett Laks til vesterålsselskapet Norlaks AS for rundt 400 millioner kroner, og ga 5 millioner kroner i gave til sine ansatte. Han fikk inn en klausul om at aktiviteten på Pundslett skulle bestå. 12 måneder senere la Norlaks ned slakteriet på Pundslett. – De holdt ikke ord. Det var ikke slik det skulle gå, sier han i dag.

Investerer formuen

Men 72-åringen sitter ikke i sofaen og teller penger, selv om han har roet ned tempoet og unner seg noen måneder i året i leiligheten på Spanias solkyst. Han har satt pengene sine i arbeid, som han sier. Han er involvert i selskaper som driver med alt fra eiendomsutvikling, til tang- og tareproduksjon, oljevern, støroppdrett og kongekrabbe, selskaper som holder til over hele Nord-Norge. – Når jeg investerer i disse selskapene så får jeg følge med litt på hva som skjer i Nord-Norge. Noen av investeringene går bra, og andre går til he………. Men jeg er engasjert og holder meg aktiv gjennom en 17-18 forskjellige verv, og det synes jeg er interessant.

– Vi tar bærekraft på alvor

MILJØFYRTÅRN: MBA Entreprenør AS i Mo i Rana ble sertifisert som Miljøfyrtårn i desember 2020. Her er Jim, Eskil og Svenn-Thore i full sving på Stokkvågen, der MBA bygger kontor og verksted for Nova Sea. Foto: MBA Entreprenør AS

MBA Entreprenør AS i Mo i Rana ble første byggentreprenør med miljøtårnsertifisering i Rana. Nærmere 650 nordnorske bedrifter er sertifisert så langt.

Av – Jonas Ellingsen

-Det er ikke slik at vi har hatt et dårlig system for gjenvinning og miljøhensyn, men nå er kjørereglene formalisert og konkret i forhold til den daglige driften, sier prosjektleder i MBA Entreprenør, Roy Blokhus.

Han har ledet arbeidet med å implementere systemet i bedriften med 85 ansatte, og sier at det har vært en naturlig og gradvis prosess.

-Vi har ikke regnet timer eller kostnader, men det har vært helt overkommelig. Det er ingen tvil om at det ligger et stort potensial i byggebransjen for å redusere påvirkningen på miljøet. Å få på plass gode og konkrete miljørutiner for hverdagsdriften er kun positivt, sier Blokhus til Nordnorsk Rapport.

Han mener sertifiseringen er viktig for bedriftens ansikt utad. I offentlige anbud er det krav om miljøsertifisering. Generelt er det også viktig å vise samfunnsansvar og at vi tar bærekraft på alvor. Det blir stadig større fokus på dette, både blant kunder og folk flest. Det er en liten fjær i hatten for oss at vi er kommet hit vi er nå, sier prosjektlederen.

Det finnes flere alternativer for miljøsertifisering, men Blokhus sier at Miljøtårn passet godt for for bedriftens virksomhet. – Vi dere stille krav til underleverandørene om miljøsertifisering?

– Vi vil jo oppmuntre til det, men uten å stille krav. Når det gjelder innkjøpsavtalene, vil det nok bli større fokus på bærekraftige leveranser fra en samlet bransje.

Bildetekst: MILJØFYRTÅRN: MBA Entreprenør AS i Mo i Rana ble sertifisert som Miljøfyrtårn i desember 2020. Her er Jim, Eskil og Svenn-Thore i full sving på Stokkvågen, der MBA bygger kontor og verksted for Nova Sea. Foto: MBA Entreprenør AS

Flere Miljøfyrtårn i nord

Stadig flere bygg- og anleggsbedrifter i Nord-Norge blir sertifisert som Miljøfyrtårn.

Av – Jonas Ellingsen

Totalt er er det 7556 miljøfyrtårn-bedrifter i Norge, hvorav 339 befinner seg i Nordland og 298 i Troms og Finnmark. Ordningen omfatter små og mellomstore virksomheter, såvel som store konsern og kommuner.

Et søk i bedriftsregisteret til stiftelsen Miljøfyrtårn viser at 29 nordnorske selskap i kategorien Byggentreprenører er sertifisert. Tilsvarende tall for maskinentreprenørene er 25. Elektrisk installasjonsarbeid er den største gruppen med hele 48 bedrifter sertifisert som Miljøfyrtårn i Nord-Norge.
Flere søk viser at 14 rørleggerbedrifter og 11 bedrifter innen ventilasjon, varme og kulde har sertifiseringen på plass.

Miljøfyrtårn er Norges mest brukte sertifikat for virksomheter som vil dokumentere sin miljøinnsats og vise samfunnsansvar. Miljøfyrtårn-ordningen driftes av Stiftelsen Miljøfyrtårn. Gjennom et digitalt system får virksomheter konkrete verktøy for å jobbe målrettet med å forbedre sine miljøprestasjoner innen områdene arbeidsmiljø, avfallshåndtering, energibruk, innkjøp og transport.
Sertifisering er anerkjent av myndighetene ved offentlige innkjøp, og godkjent som miljødokumentasjon i anbudskonkurranser.

Konkurransefortrinn
Det stilles stadig strengere miljøkrav ved offentlige anskaffelser. Med Miljøfyrtårn-sertifisering blir det enklere å dokumentere virksomhetens miljøarbeid, og bedriften kvalifiserer til å delta i flere anbud.
Miljøfyrtårn er den første nasjonale ordningen i Europa som er blitt anerkjent av EU. Det betyr at sertifiserte virksomheter kan fremlegge Miljøfyrtårn-sertifikatet som dokumentasjon når offentlige oppdragsgivere i andre europeiske land gjennomfører konkurranser der det stilles krav om EMAS eller andre miljøledelsessystemer.

Merkevare og omdømme
Ved å jobbe konkret med bærekraft, kan bedriften skape økt miljøbevissthet, stolthet og engasjement blant ansatte og kunder.
Kunder, ansatte og myndigheter forventer i stadig større grad at bedrifter tar bærekraftsansvar.
I følge Sustainable Brand Index sier 6 av 10 at bærekraft påvirker hva de kjøper, mens en måling fra Respons Analyse sier at 75 % foretrekker å kjøpe varer og tjenester fra miljøsertifiserte virksomheter.

Tlf.: 75 12 80 80 – www.mba.no

Sertifiserte bygg- og anleggsbedrifter i Nord-Norge

Byggentreprenører

Nordland (12):

Moldjord Bygg og Anlegg AS, Bodø
MBA Entreprenør AS, Mo i Rana
Hadsel Bygg og Vedlikehold AS, Stokmarknes
Fasaderenovering AS, Bodø
Bygg og vaktmesterservice AS, Narvik
Byggtorget Rognan AS / Rognan Byggsenter AS, Rognan
Byggmester V. Lillegaard AS, Bodø
Bodø Glass & Ramme A, Bodø
Snekkerbjørn AS, Bodø
Narvik Boligstiftelse, Narvik
Multibetong Drift AS, Narvik
Varme & Bad Narvik AS, Narvik

Troms og Finnmark (17) :

Peyma Entreprenør AS, Alta
Kivijervi Entreprenør AS, Alta
Entreprenør Harald Nilsen AS, Alta
Pro Con Bygg As, Storsteinnes
Storegga Entreprenør AS, Bardufoss
Fiskebeck Håndverk AS, Kirkenes
Bmba Entreprenør AS, Alta
ALTiBYGG AS, Harstad
Maxi Tjenester AS, Finnsnes
Schwenke & Sønn AS, Tromsø
All-Tjeneste AS, Tromsø
T. Johansen Drift AS, Alta
Tecto Entreprenør AS, Alta
Harstadbygg Entreprenør AS, Harstad
NT Entreprenør AS, Tromsø
Volt Entreprenør Harstad AS, Harstad
TotalRenovering AS, Tromsø

Maskinentreprenører

Nordland (9):

A. Markussen AS, Narvik
Magne Torheim A/S og Lofoten avfall A/S, Ballstad
Holdahl Maskin og Transport AS, Gravdal
Bendiksen Entreprenør AS, Brønnøy
Salten Entreprenør & Eiendom AS, Straumen
Thore Magnussen og Sønn AS, Bøstad
Ottar Bergersen & Sønner AS, Straumsjøen
Anleggsgartnermester Svein Erik Johansen as, Bodø
Veinor AS, Bodø

Troms og Finnmark (16):

K.Strandheim AS, Storslett
SMB AS, Storslett
Brødrene Killi AS, Harstad
Skjervøy Park & Anleggsservice AS, Skjervøy
Nord Troms Maskin og Anlegg AS, Sørstraumen
Robertsen og Slotnes AS, Skjervøy
RMT AS, Sørkjosen
Roald Madsen AS, Tromsø
Harstad Maskin AS, Harstad
Målselv Maskin & Transport AS, Karlstad
Multiconsult Norge AS, Tromsø
GraveTjenesten AS, Tromsø
Maxi Tjenester AS, Finnsnes
Manndalen Maskin AS, Samuelsberg
Park & Anlegg Alta AS, Alta
Vinter Entreprenør AS, Harstad

Medvind for havvind i nord?

– Prosjektene i sør vil bli realisert først, men Nord-Norge bør være med i fase 2, mener Jan-Gunnar Winther. Foto: David Jensen/UiT

Sikkerhet og samfunnsbygging er to viktige argumenter for å satse på havvind i Nord-Norge.

Av Edd Meby

Det mener Jan-Gunnar Winther, prorektor ved UiT Norges arktiske universitet. Sammen med Arve Ulriksen, tidligere administrerende direktør i Mo industripark og Petter Bjørkli, klyngeleder i Energi i nord, har Winther nylig publisert en kronikk der de argumenterer for hvorfor Nord-Norge bør utvikle havvind. De legger vekt på to hovedargumenter:

– Det vil være god samfunnsbygging i nord.

– Det vil være god sikkerhetspolitikk.

– Bygger vi samfunn og et sterkt næringsliv, vil det styrke bosettingen, og det er viktig for vår sikkerhetspolitikk, utdyper Winther til Nordnorsk Rapport.

Havet kan avlaste

«Havvind i Nord-Norge handler om forsyningssikkerhet og oppbygging av industri som er nødvendig for det grønne skiftet. Men mest av alt handler det om å bygge samfunn i nord med lønnsomme bedrifter, flere arbeidsplasser og økt optimisme. I tillegg styrker vi vår totale forsvarskapasitet», heter det videre i kronikken.

– Er Nord-Norge allerede akterutseilt når det gjelder havvind?

– Det skal jeg ikke mene så mye om. Det vi kan slå fast er at omstillingen til nye energiformer i Norge generelt går sakte, målt mot våre store ambisjoner og behov. Vi ser at havvindprosjektene i sør vil bli realisert først, men vi bør sørge for at Nord-Norge er med i fase 2. I og med at vi i Nord-Norge har arealutfordringer med på bygge ut landvind, kan havvind både bidra til å dempe konflikter og til å øke produksjonen av ny energi, mener Winther.

På ballen?

Hensynet til den viktige fiskerinæringen kan komme til å hemme Nord-Norges muligheter når det gjelder utviklingen av havvind. Arealkonfliktene står allerede i kø etter at NVE offentliggjorde hvilke 20 prosjekter de mener bør utvikles først. Norges Fiskarlag har allerede avvist seks av disse.

– Tilsier ikke Nord-Norges rolle i fiskeriene at vi ikke kan bli en stor havvindaktør?

– Der ligger den store utfordringen og det blir ikke smertefritt, men i alle arealspørsmål er det viktig å ha en god dialog og diskutere om løsninger kan finnes. Det er også viktig å ha med seg i denne diskusjonen at klimaendringene medfører endring i fiskeriene når fiskeressurser flytter på seg.

– Så hvis skreien ikke lenger kommer til Lofoten for å gyte, så kan man bygge ut havvind der?

– Det er en måte å si det på, ja, selv om jeg ikke ønsker å bruke Lofoten som eksempel. Men det er en realitet at klimaendringene skjer raskt og kraftfullt i våre havområder. Det betyr at fiskeriressursene vil være fordelt annerledes i framtiden. Derfor er det viktig å ta hensyn til klimautviklingen når man skal etablere infrastruktur med lang levetid. Bygger man for dagens klimasituasjon, vil det med stor sannsynlighet være en dårlig løsning for mesteparten av levetiden til infrastrukturen.

– Hva kan nordnorske politikere bidra med for at Nord-Norge skal holde følge med resten av landet?

– Jeg vil ikke gi noen råd, men generelt vil jeg si at det er viktig å fremme sine synspunkter basert på kunnskap, og å være på ballen.

Når det blåser i nord er det roligere i sør. Det gir nordnorsk havvind en fordel i markedet, i følge forskere ved NTNU. Foto: Statkraft

Helgeland først?

Sju av de tjue områdene som NVE anbefalte for utbygging, ligger i Nord-Norge. Tre av dem er på Helgelandskysten. Winther viser til store endringer i Barentshavet for områder definert som særlig verneverdige og sårbare (SVO) i det oppdaterte kunnskapsgrunnlaget som ligger til grunn for forvaltningsplanene.

– Kun fire år med nye data, har ført til store endringer. Uten å ha gjort nærmere analyser, kan det tale for Helgeland. Mest modent er feltet som har fått navnet Nordvest A, hvor viktige avklaringer mot andre brukere av havarealene er gjennomført, sier han.

– Aktører i nord har jobbet over flere år med Nordvest A. Industrimiljøer har vært i front, og det har vært godt samarbeid med fiskeriene, oppdrettsnæringen og kompetansemiljøer. For de resterende seks områdene for havvind i nord, bør våre forskningsmiljøer lede an arbeidet med å peke på hvor havvind er aktuelt. Det er grunn til å tro at etablering av Nordvest A vil gi betydelige positive ringvirkninger for næringslivet og skape nye arbeidsplasser på Helgeland, mener Jan-Gunnar Winther.

Fordel nord

Winther peker også på følgende naturfenomen som kan gi nordnorsk medvind; når det blåser lite i sør, blåser det ofte mye i nord. Og omvendt.

– Forskere ved NTNU har vist at vindforholdene i Sør-Norge svinger i takt med andre deler av Nordsjøen hvor nasjoner som Tyskland, Nederland, Danmark og Belgia utnytter havvind i stort omfang. I nord blåser det motsatt. Det betyr at prisene for norsk havvind, når det blåser i sør, blir relativt lave siden produksjonen er høy også hos andre land. På den andre siden er forholdene for havvind gunstige i nord, når de er ugunstige i Europa. Dette er en konkurransefordel vi bør utnytte.

Sparer oljegiganter for millioner

UTFORDRER OLJESELSKAPENE: Daglig leder og gründer Ole Magnar Drønen vil ha oljeselskapene til å bli mer bevisst i forbindelse med bruk av kjemikalier. Foto: Privat

Oljeselskapene bruker hundretalls millioner kroner i kjemikalier for å holde produksjonen oppe. Avleiringer i brønner, rør, ventiler og produksjonsutstyr kan redusere produksjonen dramatisk og i verste fall stanse produksjonen helt. For å få bukt med avleiringsproblemene bruker oljeselskapene kjemikalier i stort monn. Kjemikaliene forhindrer avleiringene.

Av Knut Ørjasæter

I Harstad har Scale Protection AS siden starten i 2016 utviklet og solgt en analysetjeneste som reduserer kjemikaliebruken med 30 prosent eller mer.

– Overvåkning og tilpasset kjemikaliebruk sparer oljeselskapene for titalls millioner kroner, sier gründer og daglig leder Ole Magnar Drønen. – Ved å analysere og følge produksjonen tett kan en med bruk av vår teknologi tilpasse og redusere kjemikaliebruken.

Når olje og gass skal hentes ut fra havdypet går det fra brønnen gjennom stigerør og rør til behandling der olje og gass skilles ut. Det er imidlertid ikke bare olje og gass i brønnene. Det er vann, sand og annen forurensning som over tid vil bidra med avleiringer som reduserer og svekker produksjonen. Avleiringene består hovedsakelig av uorganisk materiale som karbonater, sulfater og sulfider. Problemene med avleiring vil variere avhengig av reservoarets egenskaper og hvordan utvinningen foregår. Avleiringsproblemer gjelder for både olje- og gassproduksjon til havs og på land.

Avleiringer er spesielt en utfordring i brønner med mye vann i produksjonen. Dette gjelder ikke minst på felt der vanninjeksjon brukes for å øke trykket og utvinningsgraden. Eksempelvis i brønner som har passert topp produksjonen der en prøver å utvinne de siste oljedråpene.

Da en startet med oljeproduksjon på norsk sokkel på 1970-tallet var utvinningsgraden på vel 40 prosent. I dag er den kommet opp i nær 50 prosent i gjennomsnitt. Det er en uttalt politisk målsetting at den skal økes ytterligere. Myndighetene har målsetting å nå minimum 50 prosent gjennomsnittlig utvinningsgrad for olje fra oljefelt og 75 prosent gjennomsnittlig utvinningsgrad av gass fra gassfelt.

Det er produsert olje og gass fra totalt 123 felt på norsk sokkel siden 1971. Ved årsskiftet 2023/2024 var det 92 felt i produksjon: 67 felt i Nordsjøen, 23 i Norskehavet og 2 i Barentshavet.

Betydelige oljevolumer blir liggende igjen i undergrunnen etter nedstengning av de store feltene. Det arbeides hardt med å identifisere og planlegge tiltak for å få lønnsom utvinning av deler av disse ressursene. Da må en kunne håndtere avleiringsproblemer på en god måte.

Brukes preventivt

– Det er millioner av kroner som kan spares ved aktiv bruk av vår teknologi. Det forutsetter at operatørene endrer litt på den vanlige metoden for å følge opp produksjonen. Ved å ta inn våre målinger som en del av grunnlaget kan en avgjøre hvilke, hvor mye og når kjemikalier skal benyttes. En kan sammenligne dette med pasienter som trenger medisin, istedenfor at alle får Paracet for sikkerhets skyld, så er det bedre og besparende at bare de som trenger det tar denne medisinen. Teknologien gjør det mulig å identifisere når og hvilke brønner som har bruk for preventiv kjemikaliebehandling. Dette gir gevinst både økonomisk og for miljø ved mindre utslipp av kjemikalier til sjø.

Basert på egne erfaringer

Ole Magnar Drønen er petroleumsingeniør med 25 års erfaring fra Equinor/Statoil, i tillegg til fem år i Weatherford og Aker. Han har blant annet jobbet med reservoarteknikk og erfart hva avleiringsproblemer kan medføre. Løsningene er utviklet i samarbeid med flere selskaper som Equinor, AkerBP og ConocoPhillips med støtte fra Innovasjon Norge og Forskningsrådet.

– Det var i forbindelse med jobben som leder for reservoar og produksjon på Nornefeltet i Equinor/Statoil jeg forstod den store gevinsten en kunne oppnå ved å bedre og optimalisere kjemikaliebruken. I forbindelse med etableringen fikk vi det statlige investeringsselskapet Investinor og det private investeringsselskapet Proventure på eiersiden. De tilførte oss 24 millioner kroner i ny egenkapital. Vi ble den gangen priset til vel 50 millioner kroner.

Ole Magnar Drønen eier i overkant av 26 prosent av selskapet.

 

KOSTBART MED AVLEIRINGER I PRODUKSJONSUTSTYR: Avleiringer kan medføre full produksjonsstans og er et alvorlig problem for oljeselskapene. Foto: Privat

Nytt produkt lansert

I søsterselskapet til Scale Protection AS, Completion Tracer AS, har Drønen & Co nylig lansert et nytt produkt de håper skal få internasjonal utbredelse. Inflow tracer som det kalles, monteres i brønnene for å gi operatørene løpende informasjon om hvilke deler av et reservoar som produserer olje og hvilke som produserer vann. Dette er viktig nøkkelinformasjon for operatørene som ønsker å ta ut så mye av olje og gassen som mulig fra et reservoar. Skal en eksempelvis bore nye produksjonsbrønner i et eksisterende reservoar må en treffe best mulig der det er lommer av olje og ikke vann. Boring av en brønn kan koste 500 millioner kroner. Det gjør det kostbart å bomme.

– Med dette nye produktet skal vi kunne etablere oss internasjonalt. Vi vil her konkurrere med store internasjonale selskaper som Resman og Tracerco som begge er milliardkonsern. Vi er imidlertid overbevist om at vi har svært gode produkter som kan konkurrere. Vi er på jakt etter gode samarbeidspartnere som vil løfte oss til å bli et internasjonalt selskap. I første rekke sikter vi oss inn på det nordamerikanske markedet.

 

Scale Protection i tall (MNOK)

 

2022

2021

2020

Sum driftsinntekter

7 624

8 750

7 206

Driftsresultat

1 873

2 152

1 406

Resultat før skatt

1 884

2 127

1 177

Årsresultat

1 426

1 637

1 177

Kilde: Forvalt

Økt investeringsnivå

Investeringene på norsk sokkel i 2024 blir de høyeste på flere år, takket være utbyggingsrushet etter korona-skatteletten. Bilde: Energidepartementet

Statistisk Sentralbyrå (SSB) estimerer at det vil investeres nesten 243,6 milliarder kroner til utvinning og rørtransport av olje og gass på norsk sokkel i 2024.

Av Bjørn Tore Bjørsvik

Dette er rundt 28,3 milliarder kroner mer enn det som faktisk ble brukt på sokkelen i 2023; 215,3 milliarder. Av totalsummen for 2023 ble 24,3 milliarder brukt på leting og konseptstudier, 3,9 milliarder til landvirksomhet, 4,5 milliarder til nedstengning og 2,8 milliarder kroner til rørtransport.

Hele 94,5 milliarder gikk til feltutbygging: 31,7 milliarder til varer, 40,8 milliarder til tjenester og 21,99 milliarder til boring av produksjonsbrønner for felt under utbygging.

Under posten «felt i drift» har SSB notert seg at det ble brukt 85,1 milliarder kroner, fordelt på 8,4 milliarder til varer, 25,7 milliarder til tjenester og 51 milliarder til produksjonsboring.

Koronaskatt gir taktskifte

Dette er første gang siden 2020 at det brukes mer på feltutbygging enn på felt i drift, en trend som antas å vedvare også inneværende år.

Trenden skyldes det rushet av PUD-er (Plan for Utvikling og Drift) som Solberg-regjeringen trigget med sine korona-skatteletter for petroleumsnæringen, skatteletter som kritiseres for å ha utløst feltutbygginger som ikke er samfunnsøkonomisk lønnsomme, men som skattelettelsene gjorde bedriftsøkonomisk lønnsomme.

Nordnorske leveranser – på stedet hvil?

Hvordan nordnorske leverandørers bidrag til nordnorske felt ser ut for 2023 vet vi ikke før Kunnskapsparken Bodø og Arctic Energy Partners kommer med sin årlige «Levert» -rapport i september. Når den kommer, vil tallene forhåpentligvis vise en oppgang og kanskje nærme seg seks milliarder kroners-streken, men etter 13 år med «Levert»-rapporter står fremdeles leveranserekorden fra 2014 på 5,86 milliarder kroner øverst på pallen. For 2022 var tallet 5,1 milliarder kroner.

For 2023 forventer «Levert»-gjengen at leveransene til nordnorsk leverandørindustri vil falle tilbake til et mer normalt nivå på rett i overkant av 4 milliarder.

Leveransene fra nordnorske bedrifter til nordnorske felt vil synke noe fra nivået i 2022, viser «Levert»-rapporten.

Håp i hengende snøre

Etterhvert som Johan Castberg-skipet kommer i produksjon mot slutten av året, og arbeidene på Snøhvit Future fase 2 kommer skikkelig i gang, vil vi sannsynligvis få en ny økning i leveranser fra nordnorske bedrifter. Men, den som håpet på at korona-rushet skulle gi massive økninger i nevnte bedrifters omsetning, kommer til å bli skuffet: Bortsett fra Snøhvit Future, er alle de nye utbyggingene i Nord-Norge havbunnsutbygginger, og dette segmentet av leverandørindustrien har ikke aktivitet av betydning nord for Trondheim.

Det er likevel garantert at basene i Sandnessjøen og Hammerfest går travle tider i møte. For å sitere «Levert» 2022: «Basene,…, fungerer som et knutepunkt for mye av den aktiviteten som skjer i leverandørindustrien. Antall lete- og produksjonsboringer har stor innvirkning på aktivitet og sysselsetting ved basene, og gir langt høyere aktivitet enn ordinær drift av felt og installasjoner gjør. Store svingninger i aktivitetsnivået har vært utfordrende for å tilpasse sysselsettingen ved basene, men også i øvrig leverandørindustri.»  

Magert leteår på nordnorsk sokkel

Transocean Enabler som fant Countach i fjor borer årets første letebrønn i Barentshavet. Foto: Transocean

Knappe fire millioner standard kubikkmeter oljeekvivalenter (Sm3 o.e.) med nye ressurser ble fasit for letevirksomheten på nordnorsk sokkel i 2023. En ny brønn i Barentshavet i vår gir likevel grunn til optimisme.

Av Bjørn Tore Bjørsvik

I 2023 ble det påbegynt 34 letebrønner på norsk sokkel, omtrent på nivå med de siste årene. Det ble gjort 14 funn totalt, av disse var 11 i Nordsjøen og ett i Norskehavet utenfor Midt-Norge, mens det ble gjort ett funn i nordnorsk del av Norskehavet og ett i Barentshavet. Den samlede ressurstilveksten fra alle funnene gjort i 2023 på norsk sokkel var omtrent 50 millioner standard kubikkmeter oljeekvivalenter (Sm3 o.e.).

Vår Energis Countach-brønn var det største funnet på nordnorsk sokkel i 2023. Kart: Sokkeldirektoratet


Mer til Goliat
Først ut av de nordnorske var Vår Energi som for et drøyt år siden meldte at de hadde truffet olje i sin boring av Countach -prospektet i lisens PL 229, samme lisens som operatørens Goliat-felt.
Brønn 7122/8-1 S ble boret av boreinnretningen Transocean Enabler om lag 13 kilometer nordøst for Goliat i sørlig del av Barentshavet og 90 kilometer nordvest for Hammerfest. Boringen påtraff en oljekolonne i Realgrunnsundergruppen, gass- og oljekolonner i Kobbeformasjonen. Størrelsen på funnet er så langt beregnet til mellom 0,5 og 2,1 millioner kubikkmeter utvinnbare oljeekvivalenter.

Eierne av lisens 229, Vår Energi (65%) og Equinor (35%) vurderer å bore en avgrensningsbrønn og knytte funnet opp til eksisterende infrastruktur på Goliat-feltet, men har så langt ikke tatt en endelig beslutning. Havdypet er 399 meter. Brønnen er permanent plugget og forlatt.

Usikkert nær Aasta
Østerrikske OMV kunne i slutten av september fortelle at de hadde gjort et mindre gassfunn i sin brønn 6607/3-1 S, 225 kilometer vest for Sandnessjøen. Brønnen, boret av den halvt nedsenkbare riggen Transocean Norge, er den første som bores i lisens 1016. Funnet ligger 45 kilometer sørøst for Aasta Hansteen -feltet, hvor OMV er 15% partner.

OMVs drøm om å finne tilleggsreserver av gass som kunne knyttes opp mot Aasta Hansteen -plattformen for produksjon og eksport, ble bare delvis innfridd, da foreløpige beregninger viser at funnet Velocette bare er på mellom 0,2 og 1,8 millioner kubikkmeter utvinnbare oljeekvivalenter, og derfor har begrenset lønnsomhet selv om det kan kobles til Aasta Hansteen, 45 kilometer unna. Havdypet er 475 meter, og brønnen ble permanent plugget og forlatt.

De tre rettighetshaverne, OMV (40% andel – operatør), Inpex Idemitsu (40%) og Longboat Japex (20%) sier de vil vurdere funnet videre.

Continue reading

Castberg-skipet til feltet i juni

Johan Castberg FPSO (flytende produksjonsskip) går fra verftet på Stord i mai/juni. Foto: Øyvind Granås, Equinor.

Sagaen om Johan Castberg-utbyggingen i Barentshavet nærmer seg en konklusjon.

Av Bjørn Tore Bjørsvik

Etter år med skuffelser, forsinkelser og overskridelser ligger produksjons- og lagerskipet / FPSOen (Floating Production, Storage and Offloading vessel) til Johan Castberg-feltet i Barentshavet an til å ankomme lokasjonen i juni. Operatøren Equinor har nå søkt om Miljødirektoratets tillatelse til å starte arbeidet med å installere og koble opp FPSOen.

Søknaden omfatter aktiviteter og utslipp under installasjonsfasen, som i denne sammenheng gjelder perioden fra produksjonsinnretningen ankommer feltet til produksjonen starter. Ifølge Equinors søknad skal skipet ankomme feltet i juni 2024, mens oppstart produksjon er forventet i løpet av høsten/vinteren. Man legger til grunn at installasjonsfasen kan vare opp mot seks måneder.

Heftig og begeistret

Historien om Johan Castberg-feltet startet i 2011. Equinor, eller Statoil som det fremdeles het, var i gang med en større letekampanje i Barentshavet. Ryktene om at noe stort var i emning hadde gått en stund, og størst spenning var knyttet til lisens 532 i blokkene 7219/9, 7220/4,5,7 og 8. Omtrent alle selskapene som søkte om areal i 21. konsesjonsrunde i 2009 hadde dette området øverst på ønskelisten, så når riggen Polar Pioneer satte boret i bakken med siktet innstilt på det såkalte Skrugard-prospektet, ble de fulgt av en hel bransje.

Så endelig, den 1. april ble spenningen utløst: Statoil kunne melde at riggen hadde gjort et betydelig funn på Skrugard! Den første meldingen anslo størrelsen til mellom 150 og 250 millioner fat olje av ypperlig kvalitet, med muligheter for opptil 500 millioner fat i lisensen. Daværende konsernsjef Helge Lund var ekstra høy og mørk i de dager, og snakket både om «champagne-olje» og mulig fast-track utbygging.

Johan Castberg er en omfattende utbygging, selv om bare skipet blir synlig over vannflaten. Illustrasjon: Aker Solutions

I januar 2012 gjorde operatøren sitt neste funn i Havis-prospektet. De totale reserveanslagene ble justert til opptil 600 millioner fat olje, og optimismen steg enda høyere: Konseptvalg for en utbygging skulle være klart i løpet av 2013, en plan for utvikling og drift skulle være levert i 2014 og feltet være i produksjon i 2018. Stemningen nådde sitt høyeste nivå i januar 2013, da Statoil med brask og bram kunngjorde at oljen skulle føres i land på en kommende oljeterminal på Veidnes i Nordkapp, og dermed skape både skatteinntekter og arbeidsplasser i nok en finnmarkskommune. Sjelden har det sett så lyst ut midtvinters.

Hard landing

I juni 2013, bare måneder etter Veidnes-kunngjøringen, kom den første nedturen for de som håpte utbyggingen skulle gi nye inntekter og jobber i Finnmark. Operatøren utsatte prosjektet, som nå hadde blitt døpt Johan Castberg, på ubestemt tid. Statoil og partnerne trengte tid til vurdere ressursgrunnlag opp mot investeringsnivå, samtidig som nye skattemessige rammebetingelser var underveis.

Ett år senere, i juni 2014, meldte man igjen at man trengte mer tid. Denne gang var det leteboringen i lisensen som ikke helt hadde levert, og kostnadene på 3,6 milliarder kroner med Veidnes-terminalen skulle vurderes på ny. Samtidig som et produksjons- og lagerskip skulle vurderes. For å holde lokale støttespillere varme og unngå for mye protester, flagget man mulighetene for en omlastingsterminal for tankskip på Veidnes, selv om det ikke ble noe oljerør.
Først i desember 2019, to år etter at PUD var levert, la man også det alternativet dødt.  

Uheldig timing, store overskridelser

PUDen for Johan Castberg ble godkjent i juni 2018, og for Equinor var dette en lettelsens dag. Veien til levert PUD (plan for utvikling og drift) hadde vært alt annet enn lett; leteboringen hadde gitt lite tilleggsreserver med stor usikkerhet på inntektssiden etter det massive oljeprisfallet i 2014.

Gjennom hardt arbeid hadde operatøren fått prisanslaget ned 49 milliarder kroner (57 milliarder i 2023-kroner), som ville bety at prosjektet var lønnsomt med oljepriser helt ned til 35 dollar fatet. Dessverre var ikke problemene over for utbyggingen: Dårlig sveisearbeid ved Sembcorp Marine-verftet i Singapore skapte allerede store forsinkelser og ekstrakostnader, og så kom pandemien… Utfordringene ved å bruke asiatiske verft for norske offshoreutbygginger er på ingen måte nye og det er laget to utredninger på det allerede, men pandemien kunne ingen forutse. 

I februar 2022 forlot skipet Singapore, med kurs for Aker Stord. Her har man siden ankomst stått på for å gjøre den 313 meter lange FPSOen klar for produksjon. Prislappen er nå oppe i NOK 80 milliarder, men når feltet kommer i produksjon med 190.000 fat per dag mot slutten av året, har man inntekter som står i stil. Man kan likevel lure på hva sluttkostnaden hadde blitt om man hadde gått for originalkonseptet med terminal på Veidnes.

Polar Pioneers funn på Skrugard ble starten på sagaen. Foto: Harald Pettersen, Statoil/Equinor

———————————————————————————————————-

Fakta

  • Rettighetshavere: Equinor Energy AS (operatør) 50%, Vår Energi ASA 30%, Petoro AS 20%.
  • Johan Castberg ligger ca. 100 kilometer nord for Snøhvit-feltet i Barentshavet, 150 km. fra Goliat og nærmere 240 km. fra Melkøya. Havdypet er 360-390 meter.
  • Johan Castberg er et havbunnsfelt med 30 brønner fordelt på 10 brønnrammer og to satellitter, koblet opp til et flytende produksjonsskip (FPSO).
  • Utbyggingen av Johan Castberg-feltet gir viktig infrastruktur i en ny oljeprovins i Barentshavet.
  • I 2022 ble det gjort to nye funn som vurderes knyttet opp til Johan Castberg og det planlegges for ytterligere leting i nærområdet i årene som kommer.
  • Feltet vil gi arbeidsplasser, ringvirkninger og inntekter til fellesskapet i 30 år.

Driften av Johan Castberg skal ivaretas med forsynings- og helikopterbase i Hammerfest og driftsorganisasjon i Harstad.

Kilde: Equinor.no

Hektisk boreår i Barentshavet

Saipems Scarabeo 8 vil være travelt opptatt på Wisting i vår. (Foto: Eni)

Det går mot et travelt 2024 på borefronten i vår nordligste petroleumsprovins.

Av Bjørn Tore Bjørsvik

Først ut av de som er kjent er Vår Energi´s 7219/6-1 i barentshavlisens 1025s. Brønnen i Venus -prospektet, er en såkalt «wildcat,» villkatt, hvilket betyr at det er den første letebrønnen boret i en ny lisens, eller et nytt område. I dette tilfellet ligger borelokasjonen på 399 meters havdyp omkring 25 kilometer nordvest for Equinors Johan Castberg -felt, så et eventuelt funn vil kunne knyttes inn mot produksjonsskipet som er planlagt installert på feltet i løpet av 2024.

Brønnen skal bores av den halvt nedsenkbare boreriggen Transocean Enabler, med Polarbase i Hammerfest som forsyningsbase. Forventet borestart (spud) var i slutten av februar i år og boreoperasjonene er beregnet til 45 dager.

Partnere i lisensen er Vår Energi, operatør med 60 prosent eierandel, mens Petoro og Equinor har 20 prosent hver. 

Mer leting nær Castberg

Transocean Enabler er også riggen Equinor har hyret inn for å bore sin 7220/2-2 Snøras -brønn ca. 35 kilometer nordøst for Johan Castberg FPSO, på 427 meters havdyp i lisens 1080. Brønnen er ventet påbegynt etter Venus-boringen er fullført, tentativt i mars. Boreoperasjonene er beregnet til 32 dager ved funn.

I tillegg til letevirksomheten, skal riggen også stå for Equinors 18 gjenværende produksjonsbrønner på Johan Castberg-feltet, så den blir værende i nord. 

Ny Wisting-interesse
Equinor har søkt tillatelse til boring 7324/7-4 Wisting Appraisal og 7324/7-4- U-2 S Wisting Appraisal pilothull, begge lokalisert i PL537 rundt 190 kilometer sørøst for Bjørnøya og 250 kilometer fra Finnmarkskysten. Vanndypet på brønnlokasjonen er 400 meter. Ifølge Equinor er 7324/7-4 Wisting Appraisal er en avgrensningsbrønn «som skal bores for å samle inn ytterligere bergmekaniske data på Wisting-feltet.»  Målet er at boringen skal starte allerede i første kvartal i år og boringen har en planlagt varighet på 27 dager. Operasjonene vil gjennomføres med den halvt nedsenkbare boreriggen Deepsea Stavanger.

Også AkerBP er interessert i hva som befinner seg nær Wisting, og planlegger boring av to letebrønner; 7324/6-2 Ferdinand Nord og 7324/8-4 Hassel. Selskapet har også søkt om opsjon for en tredje letebrønn i området; 7324/6-3 Viasat. Alle brønnene ligger i PL 1170 på omkring 426 meters havdyp og den omsøkte boreperioden er første halvår 2024. Ikke uventet er målet for boringene å finne olje tilsvarende Wisting Central-oljen.
Operatøren har sikret seg Saipems halvt nedsenkbare Scarabeo 8 til jobben, og planlegger en  såkalt «batch drilling» av topphullene til Ferdinand Nord og Hassel. Dette innebærer boring av toppseksjonene og setting av foringsrør på begge brønnene, før riggen ifølge AkerBP tar seg en tur for å bore en brønn for Equinor på Wisting-feltet. Deretter vender den tilbake til AkerBP og fullfører de to påbegynte brønnene. Boreoperasjonene er beregnet til 26 dager på Ferdinand Nord, 20 dager på Hassel og 20 dager på Viasat.

Artist i verdensklasse

LANG KARRIERE: Tross lang fartstid og internasjonal anerkjennelse er ikke Mari Boine noen mainstream artist. Gjennom sin opptreden på TV2 får seerne en mulighet til å lære mer om henne som artist og person. Foto: Jan Sverre Samuelsen

Mari Boine kan se tilbake på en 40 år lang karriere som artist med internasjonal anerkjennelse. Nylig ble 67-åringen introdusert for et langt bredere publikum i “Hver gang vi møtes” på TV 2.

Av – Jonas Ellingsen

Artisten fra Karasjok har utfoldet seg i sjangere som jazz, rock, folk og elektronica. Hun har hatt et utstrakt samarbeid med andre musikere og artister og har blant annet stått på scenen med størrelser som Peter Gabriel, Jan Garbarek og Bugge Wesseltoft.

Verdensklasse
I 2015 ble Mari Boine innlemmet i Rockheim Hall of Fame. Hun har vunnet fire Spellemannpriser og i 2009 ble hun utnevnt til Ridder av 1. klasse av St. Olavs Orden. I 2018 ble hun tildelt Spellemannprisens hederspris. I begrunnelsen for tildelingen het det blant annet: «– Hedersprisen går til en formidler av musikk i verdensklasse. En modig artist som ikke har vært redd for å ta oppgjør med diskriminering. Hun har gitt plass til musikk og artister fra urfolk verden over»

Rørt til tårer
Mange beskriver Boine som en av vår tids viktigste artister, som har gitt den samiske kulturarven en stemme som treffer publikum verden over.
Nå er det hennes tur til å bli både truffet og rørt, når sangene hennes blir tolket og fremført av andre norske artister.
– Plutselig satt jeg der og gråt på norsk TV. Og det var kanskje på tide at også jeg viser den type følelser, sa Mari Boine til TV2. Det skjedde etter at artisten Emelie Hollow hadde fremført sin versjon av sangen Boine skrev om sin bestemor. Artisten selv mener at den spesielle og klangfulle stemmen, som så mange kritikere lovpriser, er en arv fra hennes egen bestemor. En person hun hadde et svært nært forhold til.

Musikk på heltid
Mari Brit Randi Boine ble født 8. november 1956 i Karasjok.
Hun tok lærerutdanning ved Distriktshøgskolen i Alta, og arbeidet noen år som lærer ved Billefjord skole i Porsanger. Hun ga seg senere som lærer, for å ofre seg for musikken. Til KK sier artisten at det er det viktigste og beste valget hun har gjort i sitt liv.
– Jeg vet ikke hvor jeg hadde vært uten musikken. Den har helet meg. Musikk er mitt liv og oppdrag, sier hun i intervjuet.

Allerede i sitt første album, Jaskatvuođa Maŋŋá (1985), tok hun kraftig oppgjør både med det læstadianske miljøet hun vokste opp i og det norske samfunnets overgrep mot samene.
I all beskjedenhet sendte hun noen sanger til jazzmusikeren Jan Garbarek, som hun var stor fan av. Garbarek tok kontakt og lurte på om Boine ville være med på turné. Ballen begynte plutselig å rulle veldig fort

Levebrød
Hvordan er så den økonomiske virkeligheten for en artist som opererer innenfor en relativt smal nisje i musikkindustrien?
Mari Boine har hatt en respektert karriere som har strukket seg over flere tiår, og hennes musikk har fått internasjonal anerkjennelse, noe som har bidratt positivt til salg av album og konsertturneer.
I TV2’s oversikt plasserer Boine seg midt på treet blant de syv artistene som deltar på inneværende sesong av “Hver gang vi møtes”. Artisten hadde i 2022 en alminnelig inntekt på 1 094 195 kroner og ingen nettoformue.

HEDRET: I 2003 mottok Mari Boine Nordisk råds musikkpris. Foto: Lennart Perlenhem

Eget selskap
I 1996 opprettet Mari Boine sitt eget aksjeselskap Lean AS under bransjekoden «90.011: Utøvende kunstnere og underholdningsvirksomhet innen musikk». Selskapet der Boine er eneste aksjonær har i gjennomsnitt omsatt for drøyt to millioner årlig siden etableringen i 1996. Første tiår av 2000-tallet hadde artisten flere år med omsetning på mellom 3,5 og 4,5 millioner kroner. Lønnsomheten har variert og det samme gjelder også uttaket av lønn. Men jevnt over har Boine hatt et brukbart levebrød av musikken alene. I tillegg har hun også mottatt priser og stipender for sitt arbeid, og var i perioden fra 2008 til 2010 professor II i musikk ved Høgskolen i Nesna.

– Å investere i diesel nå er å ta risiko

Nordnorsk Rapport har tidligere skrevet om Bodø-selskapet Veinor som allerede er kommet langt i bruken av elektriske maskiner som denne. Foto: Veinor AS

Statens Vegvesen mener transportbransjen tåler strenge krav for å få fart på grønn omstilling av maskinparken.

Av Edd Meby

– Vi oppfatter at bransjen er motivert for det grønne skiftet. Noen er i front, mens andre må hjelpes til å forstå at grønn omstilling ikke er noe som går over, sier Bjørn Laksforsmo, divisjonsdirektør for drift og vedlikehold i Statens vegvesen.
– Er du fornøyd med den posisjonen drift- og vedlikehold har tatt i det grønne skiftet?
– På ingen måte fornøyd, for da blir man fort for lite ambisiøs. Det er veldig mye for oss å ta tak i, men vi har ambisjoner og de gir resultater. Vi har gjort enormt mye med fergene som er over på elektrisitet og hydrogen, og vi er foran skjema for få ned CO2-utslippene ved asfaltlegging. Samtidig ser vi at det for eksempel er en utfordring å finne teknologi for brøyting med el-maskiner. Selvsagt er det et paradoks at vi må bruke diesel for å holde veiene åpne for el-bilene, men vi ser ikke for oss at Saltfjellet kan holdes åpent uten dieselbiler i overskuelig fremtid. Likevel må vi klare å gjøre litt, selv om vi ikke klarer å gjøre alt.

Uoppnåelig
Fra entreprenører og makinleverandører kommer det kritikk for at vegvesenet stiller for tøffe krav til de som skal levere anbud på vedlikeholdsavtaler eller byggeprosjekter. En stor norsk maskinpark som i dag stort sett går på diesel, skal elektrifiseres. Helst i går. Og det reagerer bransjen på:

– Statens vegvesen legger i sin klimahandlingsplan for drift og vedlikehold opp til uttesting av maskiner i 2025 og 80 prosent av produksjonen med denne type maskiner i 2027. En slik opptrapping i antall maskiner tror vi er uoppnåelig, sier direktør i Maskingrossistenes Forening, Tone L. Grøstad.
– Det er en rekke maskiner som skal skiftes ut hos entreprenørene for å nå dette målet. Dagens økonomiske situasjon og kapitalkostnad på grunn av økt rente, gjør at investeringsviljen er lavere hos entreprenørene. Når det i tillegg ikke er tilstrekkelige støtteordninger fra staten, vil det være tilnærmet umulig å nå denne takten uten veldig sterke virkemidler i form av krav som gjør at entreprenører uten rett utstyr blir diskvalifisert, sier hun til Nordnorsk Rapport.

Diesel er risiko
Men vegvesenet har ikke tenkt å slakke av på tempoet i det grønne skiftet, og mener å ha ryggdekning.

Bjørn Laksforsmo ved Tjeldsundbrua sammen med kolleger Roy Antonsen og Robin Øvervold. Vedlikehold som fornyelse av malingssystemet reduserer korrosjon og øker levetiden på brua. Foto: Privat


– Entreprenørene ønsker omstilling, vil ha klare krav fra oss – og de tåler strenge krav. Noen av dem følger oss på kravene, mens andre faktisk dytter oss i grønnere retning, men vi tilpasser hele tiden våre krav.
– Blir kravene enda strengere?
– Vi må være tydelige på at det grønne skiftet er kommet for å bli, og det er to ting som etter min mening gjelder; våre krav må være forutsigbare og det er de klimasmarte som vil lykkes best, sier Laksforsmo, som mener de som nå investerer i dieselmaskiner tar stor risiko.

– Nord-Norge kan bli flinkere til å unne naboen noe!

Bjørn Laksformo, sjefen for drift og vedlikehold i Statens vegvesen, skulle ønske det var mye mer blest omkring mindre prosjekter. Foto: Vegard Stien 

Et samferdselsprosjekt som er bra for Troms, kan også være bra for resten av Nord-Norge.

Av Edd Meby

Det mener Bjørn Laksforsmo, divisjonsdirektør for drift og vedlikehold i Statens vegvesen, som med kontor i Tromsø har god utsikt både til nordnorsk samferdsel og nordnorsk debatt. På spørsmål om nordlendingene sutrer for mye over at vi ikke får nok av samferdselskronene, velger han å svare slik;
– Nei, det synes jeg ikke. Men i Nord-Norge kan vi bli rausere med naboen. Det som er bra for én kan være bra for alle.

Vedlikehold
Laksforsmo styrer i kraft av sin stilling en viktig portefølje av vegvesenets mange oppgaver, og de kommer etter alt å dømme til å bli enda viktigere. I alle fall hvis vi skal tro på signalene fra samferdselsminister Jon-Ivar Nygård, som den siste tiden har hamret inn et budskap om å ta vare på de veiene vi har – ikke bare fokusere på nye prosjekter.
– Jeg er glad for at både samferdselsministeren og veidirektøren gir uttrykk for det samme. Dette er noe vi har sagt i mange år. Vi må ta vare på det vi har, utbedre der vi kan og bygge nytt der vi må, sier Laksforsmo.

Bjørn Laksformo på befaring på et av vegvesenets mange skredssikringsprosjekt. Foto: Privat

Milliard-gap
Nordlendingene vet det godt, men også Statens vegvesen har for lengst dokumentert at det er et enormt etterslep på vedlikehold på norske veier. Hvert år er det i budsjettene et gap på en milliard kroner mellom faktisk behov og tilgjengelige penger. Unntaket er faktisk 2023, der det over statsbudsjettet kom en milliard ekstra kroner øremerket vedlikehold. Dette er første gang det i løpet av året ikke kommer nytt forfall inn i veinettet, men i budsjettet for 2024 tror Laksforsmo man er tilbake til «normalen», med en milliard i gap. Det han ønsker seg mest er budsjettmessig forutsigbarhet.

Nye perspektiv
Det er ikke så mange nordnorske ledere for en nasjonal divisjon som har sitt kontor nordpå. Så kan man lure på om Laksforsmo sitt nordnorske perspektiv har noe å si for beslutningene han tar?
– Ja, det har det. De tre siste årene har vi hatt jevnlige besøk fra samferdselsdepartementet, ikke bare toppene, men nyansatte og hele ledergruppen. Når vi tar dem med på en kjøretur fra Bodø til Alta, får vi mulighet til å vise dem de spesielle nordnorske utfordringene. Det at de har sett selv betyr noe når de skal ta beslutninger. Da har de med seg våre perspektiv, ikke bare verden sett fra trikken i Oslo. Samtidig må vi i nord også ha respekt for deres spesielle utfordringer.

Mer oppmerksomhet
Uansett bygges det under 1 prosent ny vei i året, selv når budsjettene til store veiprosjekter er på topp. Det skulle i alle fall tilsi at Nord-Norge burde være mer opptatt av vedlikehold. Store prosjekter som Hålogalandsveien og E6 får gjerne mye oppmerksomhet, men sjefen for drift og vedlikehold skulle ønske at det var mye mer blest omkring mindre prosjekter.
– Vi har veldig mange gode små prosjekter som får lite omtale, men som betyr veldig mye for brukerne. Vi burde være flinkere til å heie på de mindre prosjektene, enten det er gul midtlinje, stikkrenner, ny asfalt eller rassikring.

Ikke bare ræva
Sånn sett er debatten etter at to konseptvalgutredninger (KVU) for Nord-Norge ble lagt frem i slutten av september, ganske typisk. Det meste kom til å dreie seg om at Nord-Norge-banen anses så dyr at Jernbaneverket mener den ikke bør bygges, mens det faktum at det anbefales en stor satsing på vei gikk nesten ubemerket hen.
– Det er synd. Jeg mener KVU Nord-Norge er et stykke godt arbeid og klarer å se totalbildet. Hele veinettet i nord trenger omsorg, og en Nord-Norge-bane, uansett om den blir bygd eller ikke, vil aldri kunne dekke alle de transportbehov Nord-Norge har.
– Bør Nord-Norge være fornøyd med den biten vi får av samferdselskaken?
– Det er et politisk spørsmål som andre får svare på. Jeg mener det er mulig å få mer penger, men også mulig å få mindre. Det betyr ikke at Nord-Norge skal lene seg tilbake og være fornøyd, for da blir man sedat – men alt er ikke bare ræva i nord.