Partnerne i verdens nordligste offshoreutbygging, Wisting-feltet i Barentshavet, tar investeringsbeslutningen allerede neste år.

Av – Bjørn Tore Bjørsvik

Wisting ble funnet på 400 meters havdyp, 185 kilometer fra Bjørnøya, allerede i 2013. To avgrensingsbrønner senere har Wisting Central-funnet fått selskap av Hanssen-funnet, og samlede ressurser i feltet anslås til 79,7 millioner standard kubikkmeter oljeekvivalenter (Sm3 o.e.).

Det var med østerrikske OMV som operatør at den halvt nedsenkbare boreriggen Leiv Eiriksson boret funnbrønnen 7324/8-1 på Lopparyggen. Etter suksessen med avgrensingsbrønnene i 2016 og 2017, har OMV i 2019 signert avtale med Equinor, om at sistnevnte skal være operatør under utviklings- og utbyggingsfasen.

Nå har Equinor som utbyggingsoperatør for Wisting, på vegne av rettighetshavere OMV Norge, Equinor Energy, Idemitsu Petroleum Norge, Lundin Energy Norway og Petoro, lansert og sendt ut på høring utredningsprogrammet (Forslag til Konsekvensutredning – KU). Dette skal blant annet danne grunnlag for de endelige godkjenninger av plan for utbygging og drift (PUD) i 2023 av Stortinget.

Følgende tidsplan er planlagt:
Valg av konsept er planlagt i 2.kvartal 2021.
Beslutning om videreføring er planlagt i løpet av 2021.
Investeringsbeslutning og innsendelse av plan for utbygging og drift er planlagt i løpet av 2022.Endelig Stortingsbehandling og godkjenning i 2023.

Omlasting på felt
Wisting ligger som nevnt på Lopparyggen i Barentshavet, 185 km fra Bjørnøya og ca. 310 km fra fastlandsnorge, på rundt 73 grader nord. Havområdet er karakterisert av lave vintertemperaturer, månedslang polarnatt midtvinters og sol hele døgnet fra mai til august.

Strøm- og bølgeforhold er ikke mer krevende enn i Nordsjøen, men mørket og klimaet med lave temperaturer og polare lavtrykk, stiller høye krav til overflateinstallasjonen som velges.

Operatøren har allerede besluttet at de vil ta utgangspunkt i et konsept hvor 37 havbunnsbrønner kobles tilbake til en FPSO (Floating Production, Storage and Offloading Vessel); et flytende produksjon-, lager- og omlastingsfartøy.

Oljen fra feltet vil bli lastet til skip på feltet, og transportert derfra til markedet. Ifølge Equinor har omlasting av olje i Finnmark som en del av transportløsningen vært vurdert. Utredningene viser at en omlasting av olje i Finnmark ikke er samfunns- og bedriftsøkonomisk lønnsom. Det er derfor ikke planlagt å utrede dette nærmere i tilknytting til KU.

Går for «bøtte»
Videre har man bestemt seg for å gå for en sirkulær flytende installasjon (en «flyter»). Overfor fagmedia har Equinor uttalt at valget skyldes mulighetene for elektrifisering, at man slipper en komplisert dreieskive som på Johan Castberg, at man kan bruke mindre stål, og sist, men ikke minst; den er svært stabil i røff sjø og dårlig vær. På illustrasjonen på høringsdokumentet, har Equinor brukt en sirkulær FPSO fra norske Sevan, samme design som ble brukt av Eni på Goliat-feltet.

Equinor har allerede tildelt studiekontrakter til en rekke selskaper som skal hjelpe dem med å få klart et solid konsept:
Til selve FPSOen skal Aker Solutions, KBR Ltd., Sevan SSP og Aibel bidra
På SURF-delen (Subsea, produksjon og prosesseringsutstyr, kontrollkabel, stigerør, brønnstrømsrør og gass eksportrør) skal Aker Solutions, TechnipFMC, OneSubsea Processing, IKM Ocean Design, og Kongsberg Maritime bidra.

---

Snøhvit og landstrøm vurderes

Ressursene i Wisting består hovedsaklig av olje, men med noe assosiert gass. En havbunnsplassert separator er planlagt for å skille gass fra væske. Eksport av gass planlegges til Snøhvit for injeksjon eller eksport til Hammerfest LNG på Melkøya.

Man skal også utrede elektrifisering av feltet med strøm fra land. Det blir i så fall den lengste landstrømskabelen i verden. Utredningen vil avgjøre om dette er bedrifts- og samfunnsøkonomisk lønnsomt, og om det finnes tilstrekkelig kraftoverskudd i regionen til å gjennomføre tiltaket.

Prislapp fra 50 – 75 milliarder

Equinor har naturlig nok ikke gått ut med en prislapp for utbyggingen av Wisting ennå.

Men det er kjent at Johan Castberg -utbyggingen litt lengre sør i Barentshavet, bygges ut med en break -even pris på USD 35 per fat. Leverandørnettverket i nord, Petro Arctic, antyder derfor en utbyggingskostnad på mellom 50 og 75 milliarder kroner, hvilket gjør det til det største industriprosjektet i Europa for tiden.

Kontrakten for skrog ender sannsynligvis opp i et lavkostland, men store, norske aktører som Aker Solutions og Aibel m.fl. vil kunne konkurrere på design, totalkontrakter for produksjonsmoduler, subseautstyr etc., og da drypper det fort noen underleveranser på norsk og nordnorsk industri.

Utbygging og drift av Wisting-feltet vil skape positive samfunnsvirkninger både lokalt, regionalt og nasjonalt. Inntektene til den norske stat vil øke gjennom skatter og avgifter og prosjektet vil bidra til økt aktivitet i leverandørindustrien i Norge. Vi har en lang produksjonshorisont og det er viktig at feltet produseres med et så lavt karbonavtrykk som mulig, sier Einar Erfjord, Equinors prosjektdirektør for Wisting til Petro Arctic.

Bildetekst: OMLASTING PÅ FELT: Equinor har allerede besluttet at de vil ta utgangspunkt i et konsept hvor 37 havbunnsbrønner kobles til en FPSO (Floating Production, Storage and Offloading Vessel) (Illustrasjon: Equinor)

Les siste utgave av Nordnorsk Rapport her…

Vestvågøy kommune er på offensiven for å tilby ladestrøm i sine havner. Målgruppen er både elektrifiserte fiskebåter og landtransport for fiskeindustrien.

Av – Edd Meby

EU krever et grønt skifte.
Den norske regjeringen setter seg hårete klimamål.
Miljøorganisasjonene er utålmodige.
Norske fiskere er i ferd med å endre holdninger.

Fremtiden er en stadig mer «elektrisk» fiskeflåte, og nordnorske kystkommuner vet at de må legge forholdene til rette med både landstrøm og ladestrøm om de vil bidra grønt og ha konkurransedyktige havner. Konkurranse er også en faktor for lokal fiskeindustri, som tranporterer og selger sine varer i et marked med stadig strengere miljøfokus.

Vil være frempå
En av disse kommunene er Vestvågøy i Lofoten, som nå har fått et tilskudd på inntil 500.000 kroner fra Enova.
Pengene skal vi bruke til kartlegging og mer kunnskap. Vi vil ikke være sist i køen, sier havnesjef Kjell Jakobsen i Vestvågøy kommune på spørsmål om hvordan havnene i kommunen kan sørge for at fremtidens båter kan fylle strøm i stedet for, eller i tillegg til, vanlig drivstoff.
Vi er en stor fiskerikommune og både for oss og fiskerinæringen er det viktig å være frempå, mener han.

Rapport til høsten
Kommunen bidrar selv aktivt i kartleggingen, og har i tillegg leid inn konsulentfirmaet Asplan Viak til å utrede og lage en rapport som skal legges frem i oktober 2021.
Vestvågøy kommune er ganske fremoverlent og har for eksempel allerede et tilbud om landstrøm for fiskerne i flere av sine havner, der fiskerne kjøper tjenestene via en egen app, forteller John Ingar Jenssen i Asplan Viak.
Jenssen mener å se en holdningsendring i fiskerinæringen. Oppdrettsnæringen er allerede godt i gang med sine faste anlegg og skal investere i elektrifiserte båter. Større båter innen fiskeri investerer nå i hybridløsninger og nå er det klarere signaler om at også den minste kystflåten tenker grønt.

Grønne signaler
Signalene fra samfunnet er i det hele tatt grønnere enn noen gang. Det viser spørreundersøkelsen som er gjort i forbindelse med prosjektet i Vestvågøy. Det var en åpen undersøkelse på kommunens nettside der fiskere, oppdrettere, transportører og private kunne svare på spørsmål om forventninger og behov for ladestrøm og landstrøm.
De foreløpige tallene viser at mellom 30%-40% av de 78 som svarte, ga uttrykk for at deres neste investering ville være elektrisk eller hybrid.
Dette er høye tall for næringer som fiskeri og oppdrett, som tradisjonelt har vært noe skeptisk i forhold til det grønne skiftet, sier Jenssen.

Viktige havner
I Vestvågøy er havneporteføljen sammensatt, fra rendyrkede fiskerihavner på Eggum og Tangstad, til Stamsund med gods og fiskeri, verkstedindustri på Ballstad og cruiseanløp på Leknes. Infrastrukturen varierer fra havn til havn og behovet for ladestrøm vil også være forskjellig. Derfor vil rapporten fra Asplan Viak være viktig når politikerne i Vestvågøy skal ta stilling til de investeringene som må gjøres.
Vår rapport vil komme med estimert prislapp på anlegg i hver enkelt havn, og når beslutningene skal tas vil nok argumenter som økonomi, samfunnsnytte og bærekraft bli lagt vekt på, sier Jenssen.

Oppdrag for lokale bedrifter
Spørreundersøkelsen viser at man i fremtiden kan se for seg anlegg der både sjarken, traileren og privatbilisten kan få ladestrøm, samtidig som man kan fylle ferskvann og bruke et kildesortert avfallsanlegg. En komplett miljøpakke, med andre ord.
Uansett hvilken vei Vestvågøy kommune velger å ta, vil investeringene i ladestrøm fort løpe opp i flere titalls millioner kroner, noe som også åpner for oppdrag for lokalt næringsliv. Havnesjefen i Vestvågøy ønsker ikke å sette en dato for det første ferdigstilte ladeanlegget.
-Tre år eller ti år?
– Ti år høres for mye ut, sier Kjell Jakobsen.

---

FAKTA

ENOVA har i alt gitt støtte til 29 prosjekter i 2020 og 2021. Nordnorske søkere som har fått tilskudd:

Skjervøy kommune: 500.000 til forprosjekt landstrøm Skjervøy Havn. Forprosjektstøtte til infrastruktur for strøm for havneopphold og lading.

Nordkraft AS Narvik: 500.000 i forprosjektstøtte til infrastruktur for strøm til havneopphold og lading i Narvik Havn. Forprosjektstøtte til infrastruktur for strøm for havneopphold og lading.

Plug Holding AS Hadsel: 500.000 til landstrøm for godsskip og andre fartøy i Stokmarknes. Forprosjektstøtte til infrastruktur for strøm for havneopphold og lading.

Troms Kraft AS: 500.000 til forprosjekt for å etablere land og ladeinfrastruktur i Tromsø Havn. Forprosjektstøtte til infrastruktur for strøm for havneopphold og lading.

Svolvær/Sortland/Harstad: 499.500 til landstrøm/ladestrøm til kystruta i Sortland, Svolvær og Harstad havner. Forprosjektstøtte til infrastruktur for strøm for havneopphold og lading.

Mo i Rana havn KF: 500.000 til søknad om forprosjektstøtte til infrastruktur for strøm til havneopphold og lading Mo i Rana. Forprosjektstøtte til infrastruktur for strøm for havneopphold og lading.

Helgeland Havn IKS: 444.000 til forprosjekt landstrøm Horvnes Logistikksenter. Forprosjektstøtte til infrastruktur for strøm for havneopphold og lading.

Kirkenes Havn Sør-Varanger KF: 241.500 til forprosjekt landstrøm/ladestrøm Kirkenes Havn. Forprosjektstøtte til infrastruktur for strøm for havneopphold og lading.
Kilde: Enova

Bildetekst: CRUISETRAFIKK: Leknes havn tar også imot cruisebåter. Foto: Vestvågøy kommune

Les siste utgave av Nordnorsk Rapport her…

– Ressursene på sokkelen i nord er udiskutable. Samtidig står landsdelen i sentrum for et globalt energiskifte, med store prosjekter innen fornybar energi.

Av – Jonas Ellingsen

– Det gir enormt store muligheter for verdiskapning i nord, sier leder i Petro Arctic, Kjell Giæver. Han peker på at landsdelen er i en unik stilling med tanke på alle prosjektene for fornybar energi og energiomstilling som nå er på gang:

Energy Transition
– Hydrogenproduksjon, elektrifisering, batterifabrikker og vindkraft. Akkurat nå er Nord-Norge en av regionene der det skjer mest i hele verden på dette området: Vi kan kalle det energiomstilling eller Energy Transition, sier Giæver.

Og legger til at dette kommer i tillegg til de store prosjektene på nordnorsk sokkel, der utbygging av Wisting-feltet i Barentshavet til minimum 50 milliarder kroner er det største industriprosjeket i Europa. Konseptvalget for feltet gjøres i andre kvartal og en investeringbeslutning tas allerede neste år. (Se egen sak på s 10)kjer nå

Skjer nå
Dette er ikke investeringer som ligger langt frem i tid, de står rett foran oss. Samtlige prosjekt skal eller kan realiseres de neste 10 år. Det gir en enorm oppside for oss i nord, poengterer Giæver.

Blant de største prosjektene innen olje og gass som står for tur, lister han opp følgende:

• Wistingfeltet – 50 milliarder
• Johan Castberg (påbegynt) – 50 milliarder
• Ubygging av Albatross (tilleggsfelt til Snøhvit) – 3-5 milliarder
• Utbygging av Asterix-feltet (Norskehavet) – 3-5 milliarder
• Snøhvit – elektrifisering og forsterket fabrikk (ikke 100 % avgjort) – 5-10 milliarder.

Prosjekter innen fornybar energi og energiomstilling:

Batteriproduksjon:

• Batterifabrikk i Mo i Rana (Freyr) – 20 milliarder)
• Batterifabrikk (Initiativ fra Equinor, Panasonic og Hydro. (Lokalitet ikke valgt ennå)

Hydrogenproduksjon :

• Berlevåg (pilotproduksjon snart i gang)
• Hammerfest
• Narvik (Teco 2030 ASA, se side 41)
• Salten

Havvind

• Træna Vest (ikke avklart)
  
  – Alt dette er nært forestående prosjekter. Noen er allerede under utbygging, andre er under utredningen eller planlegging. Raskt summert utgjør de 150 milliarder eller mer i investeringer. Så kommer driftsfasen. Vi har all grunn til å være optimister med tanke på ringvirkninger og arbeidsplasser i Nord-Norge, sier Giæver.

Lokalt utbytte
Petro Arctic har i snart 25 år jobbet for ringvirkninger i nord fra olje og gassutvinningen.

– For oss står lokalt utbytte og verdiskaping sentralt, sier Kjell Giæver, og gjentar spørsmålene som hele tiden har ligget til grunn for arbeidet: – Hvordan kan vi få størst mulige ringvirkninger av disse prosjektene, hvordan kan næringslivet få oppdrag? Hvordan kan de ulike samfunn ta del i ringvirkingene – og hvordan får vi flere til å flytte opp til vår flotte landsdel?

Ikke motsetninger
Direktøren mener at petroleum, fornybar energi samt lagring og konvertering av energi (hydrogenproduksjon) ikke er konkurrenter, men det motsatte. – De utfyller hverandre, sier Giæver, som også leder styringsgruppen for den nye energiklyngen Energi i Nord. Klyngen med 35 medlemsbedrifter, inkludert organisasjoner og aktører fra offentlig sektor, ønsker å ta en aktiv rolle i de mulighetene som ligger i det nye energiskiftet.

– Mer enn de tre H’ene

I hele Nord-Norge finnes eksempel på bedrifter som har landet gode avtaler med oljeselskapene.

De tre H’ene; Helgeland, Harstad og Hammerfest har blitt robuste leverandør- clustere. Alt tyder på at den trenden fortsetter, sier Giæver.
Han påpeker samtidig at ringvirkningene fra petroleum i nord har betydning utover de tre byene: – Vi har mange spennende bedrifter som har grepet tak i mulighetene. Et godt eksempel er kabel-produsenten Nexans I Rognan med 250 ansatte, som har hatt store leveranser til petroleumsindustrien, IT- bedriften FDVhuset på Sortland i Vesterålen leverer systemer for renhold, vedlikehold og oppfølging av tekniske systemer på Equinors offshore-installasjoner. Ta Kraemer Maritime i Tromsø, som leverer lokalprodusert mat til hele norsk sokkel. Mulighetene er der, sier Petro Arctic-direktøren, som ser et nytt og spennende mulighetsvinu med Johan Castberg

3D-print
Når Equinor starter driften ved Johan Castberg-feltet i Barentshavet, er målet å ha kuttet inntil 25 prosent av det fysiske utstyrslageret til feltet. 3D-printet materiale spiller en viktig rolle når reservedeler skal produseres ved behovet, og ideelt sett bør delene være så kortreiste som mulig. Nå ønsker selskapet at leverandører i nord blir med på å utvikle fremtidens løsninger.
-3D print går nå fra å være en hobby på gutterommet til å bli et egen leverandørindustri. Her er det store muligheter for bedrifter i landsdelen, som vil utvikle kompetanse og satse i et spennende og fremtidsrettet segment, avslutter Kjell Giæver.

---

Nordnorsk verdiskaping i milliardklassen

Nettverket Petro Arctic har i årevis, og med suksess, jobbet for at kontraktene som tildeles i forbindelse med store utbygginger, utformes slik at også mindre, nordnorske bedrifter har en reell mulighet til å få en bit av kaka.

Dette kan typisk være:
⦁ Vare- og tjenesteleveranser ved utbygging og drift for nasjonalt, regionalt og lokalt næringsliv
⦁ Sysselsettingsvirkninger på regionalt og lokalt nivå
⦁ Lokalisering av helikopter- og forsyningsbase samt landbasert driftsorganisasjon
⦁ Aktiviteter for å fremme ringvirkninger
⦁ Tilgang og bruk av infrastruktur

På Johan Castberg-utbyggingen ble resultatet av denne strategien ekstra tydelig, med en nordnorsk verdiskaping på minst 2 milliarder kroner i utbyggingsfasen, ifølge Petro Arctic. Verdiskapingen kommer i hovedsak innenfor industri på Helgeland, Harstad, Hammerfest og Salten, samt gjennom Equinor sine egne ansatte i Harstad. En stor del av utbyggingen på Johan Castberg foregår under vann, det betyr mye båt, rigg og logistikk aktivitet som gir basen i Hammerfest store oppdrag over mange år.

Ifølge konsekvensutredningen for Johan Castberg, forventes andelen til Nord-Norge fra Johan Castberg å bli ca 6, 7 % av den totale nasjonal verdiskapingen i utbyggingsfasen. Utbyggingen koster ca 51 milliarder, mens det forventes at totalkostnaden for utbygging og drift blir mellom 95 og 100 milliarder over 30 år. Konsekvensutredningen sier videre at 40 prosent av kostnadene i driftsfase, altså rundt 20 milliarder, vil ende opp i Nord-Norge.

DET blir den nye standarden som Wisting vil bli målt på i forhold til ringvirkninger i nord.

Bildetekst: RINGVIRKNINGER: Ifølge prognosene vil Johan Castberg tilføre Nord-Norge en verdiskapning på to milliarder i utbyggingsfasen og 20 milliarder i perioden med drift. Foto: Equinor

Les siste utgave av Nordnorsk Rapport her…

Karls Fisk og skalldyr AS satte ny omsetningsrekord i 2019. I år blir det en nedgang på 25 prosent og innehaver Karl Alberth Hansen er spent på hva 2021 vil bringe.

Av – Jonas Ellingsen

Korona-effekt fra første dag
Karls Fisk og Skalldyr leverer et stort spekter av sjømat og ferdigvarer til restauranter, hoteller, cateringtjenester og dagligvarebutikker i Norge. Mens dagligvaremarkedet går som normalt, er det nesten full stopp hos hotell og restauranter. Det var 99 prosent fall i leveransene fra første dag med nedstengning. Stans i reiseliv og turisme ga umiddelbart utslag hos oss, sier Hansen, som anslår at restaurant og catering utgjør en femtedel av omsetningen på årsbasis.

– Markedet i Europa ligger nede med brukket rygg. Selv med lite fisk i markedet, opplever vi at små partier senker prisene. Hvor skal vi selge fisken over nyåret, når sesongen starter og store volum tas på land, spurte Hansen i desember i 2020.

Følsomt marked
70 prosent av råstoffvolumet selges som rund ferskfisk til eksportører. Når Nordnorsk Rapport ringer, deltar den daglige lederen i pakking av to tonn kveite som skal med fly til USA. Samme dag går sendes 29 paller med fersk fisk til Europa.
Også på eksportsalget merker Tromsø-bedriften en betydelig nedgang, spesielt i det europeiske markedet. – Det er bare noen dager siden et mindre parti fersk torsk fra Danmark senket kiloprisen med 10 kroner i EU-markedet. Det forteller sitt om utfordringen vi møter over nyttår. De to første ukene går kanskje som normalt, men med et daglig volum på 50-100 tonn blir markedet fort mettet. Jeg frykter at eksporten til Europa går på en smell nokså raskt, spår Hansen.

Halvert i november
Karl Alberth Hansen hadde ingen ambisjoner om en stor bedrift med mange ansatte da han startet for seg selv i 2003. Han ville bare skaffe seg et levebrød.
Men etter to år hadde omsetningen passert 10 millioner kroner. I 2019 omsatte selskapet for 82 millioner, etter jevn vekst over flere år. Bedriften har i dag et tjuetalls ansatte på hel og deltid.
Nå går det raskt andre veien. I november hadde Karls fisk og skalldyr bare halvparten av normal omsetning. Salgsinntektene vil bli redusert med 20 millioner i 2020, noe som tilsvarer en fjerdedel av omsetningen.

Tærer på likviditeten
Likevel har selskapet holdt driften i gang uten oppsigelser. Hansen slår fast at bedriften i denne krevende tiden er “lykkelig som liten” og kan møte utfordringene med omstilling. Noe en spesialisert filetfabrikk med 30 ansatte ikke har mulighet til. Vi kan snu oss raskt rundt og legge om produksjonen på dagen. Filetering, røyking, tørking eller salting… Av en en torsk kan vi produsere 28 produkter. Samtidig er det begrenset hvor mye vi kan produsere for lager. Vi vet jo ikke hvor lenge denne pandemien vil vare, sier lederen.

Vi har en liten karamell å suge på i form av god likviditet, men den varer ikke evig. Vi har prioritert å ta samfunnsansvar og holde alle ansatte på jobb hele denne tida. Ingen har vært sendt hjem og i “skamkråa”. Støtten fra det offentlige kan vi derimot se langt etter. Løftet om at alle korona-rammede bedrifter skulle få hjelp, gjelder ikke for oss. Vi faller igjennom i regelverket og har så lang tatt alle tap på egen kappe, sier Karl Alberth Hansen.

FORSKNING OG PRODUKSJON: Med tre forskningskonsesjoner og to utviklingskonsesjoner produserer selskapet nærmere 6000 tonn lusefri laks pr år.

Med egne patenterte løsninger klarer teknologi- og oppdrettsselskapet AkvaFuture AS i Brønnøysund å produsere laks i lukkede sjømerder – uten lus og rømming.

Av – Jonas Ellingsen

– Lakselus har vært den største utfordringen og veksthemmeren for norsk havbruk. Vi har løsningene som gjør at næringen kan vokse videre i sjø på en bærekraftig måte, og samtidig utnytte det konkurransefortrinnet vi har som kystnasjon.

Det sier daglig leder i Akva Future Thomas Myrholt til Nordnorsk rapport. Den tidligere aksjestrategen og sjømatanalytikeren forlot Oslo i sommer og begynte i ny jobb for et selskap han mener har en svært spennende fremtid.

– I løpet av ni år har Aqua Future bygd opp unik kompetanse og løsninger. Selskapet har innfridd kravene om innovasjon som var bakgrunn for at det ble tildelt to utviklingskonsesjoner og tre FOU-konsesjoner. Vi håper myndighetene ser potensialet i det som er utviklet her – og legger til rette for mer bærekraftige konsesjoner, sier Myrholt.

Lusefri laks

Selskapet ble startet opp i 2011 av Anders Næss og og driver i dag tre oppdrettsanlegg med lukkede merder. Lusefrie merder medfører at det ikke er behov for mekanisk eller kjemisk avlusning, som er en stor påkjenning både for fisken og miljøet. I følge AkvaFuture bidrar dette til økt dyrevelferd og en dødelighet på under fem prosent – mot 15-20 prosent i tradisjonelle anlegg.

Konseptet

Anleggene består av merder med lukket pose i stedet for åpen not. Den lukkede posen holdes oppe av en flytering i plastmateriale som igjen er omsluttet av og sammenkoblet med en betongring. Til betongringen er det montert en sertifisert not for dobbel sikring mot rømming. Friskt og lusefritt vann hentes på 25 meters dyp og pumpes inn i merdene fra fire kanter, slik at det oppstår en strøm som laksen kan svømme mot og dermed holde seg aktiv og sunn.

I tillegg blir slam i form av avføring og matrester samlet opp og hentet ut gjennom et avløp i bunnen av posen. Slammet leveres til anlegg som omdanner det omdannes til biogass og gjødsel.

Multitrofisk havbruk

I følge Myrholt er målet å suge opp og gjenvinne vesentlige deler av slammet på en energieffektiv måte. – Vi har en utfordring med å hente ut de mest finoppløste massene. Her har vi siden 2017 hatt et prosjekt basert på integrert multitrofisk havbruk i samarbeid med universitetet i Gøteborg, der vi forsker på oppdrett av blåskjell og sukkertare utenfor anlegget, som tilføres disse næringsstoffene. Lykkes vi også her, har vi en komplett loop i henhold til sirkulær økonomi. Miljøavtrykket fra oppdrettsvirksomheten blir minimalt, sier Myholt.

Miljølaks

Laksen fra AkvaFuture har ingen mekaniske skader fra avlusing. At laksen svømmer i strøm gjør at fiskekjøttet er fast. Fasongen er slankere og minner om villaks, i følge selskapet. Basert på bærekraftig produksjon uten lus og med minimale utslipp, markedsføres produktet som Miljølaks. Thomas Myrholt mener produktets kvalitet og lave miljøavtrykk kan sammenliknes med organisk eller premium laks, som kan gi 30 – 40 kroner mer pr kilo i markedet.

– Denne merverdien klarer vi bare delvis å ta ut med dagens volum og produksjon. Å bygge en merkevare krever at vi er i butikkhyllene hele tiden, men pr i dag kan vi ikke tilby ukentlige leveranser. Vi er i dialog med flere interesserte kjeder, men begrenset volum og leveringsevne er en hemsko, sier han.

Trenger rammevilkår

I 2018 gikk selskapet med 35 ansatte for første gang med overskudd. Av en omsetning på 204 millioner kroner satt AkvaFuture igjen med et overskudd på nesten 12 millioner kroner. I 2019 omsatte selskapet for 307 millioner kroner, og gikk til topps i DN’s kåring av Norges fremste gasellebedrift.

Abonnement kan bestilles på abo@nnrapport.no. Hold deg oppdatert om nordorsk næringsliv.

KORTREIST VARME: Varmesentralen på Skattøra har siden 2017 forsynt store deler av Tromsø med vannbåren varme og varmt tappevann. Med 90 millioner i støtte fra Enova planlegger Kvitebjørn Varme store utvidelser av varmesentral og fjernvarmenett – samt sesong og døgnlagring av energi.

Restavfall som ikke kan gjenvinnes varmer opp stadig flere bygg og gater i Tromsø by. Storhaugen er et av de nyeste boligprosjekter som får miljøvennlig oppvarming fra Kvitebjørn Varme.

Universitetssykehuset NordNorge, Tinghuset, Universitetet i Tromsø, idrettshallene i Tromsø, barnehager, skoler, nængsbygg og en rekke bolig- områder får i dag vannbåren varme og varmt tappevann fra Kvitebjørn.

Daglig leder Frank Mathillas slår fast at Tromsø er en ideell by for fjernvarme med sin kompakte utforming, høye byggeaktivitet og et stort kundegrunnlag. En lang fyringssesong kombinert med relativt milde vintre bidrar også til at fjernvarme passer godt i Ishavsbyen. – Fjernvarme har blitt veldig godt mottatt av utbyggerne og vi har inngått mange avtaler de siste årene. Leveransene er dermed langt høyere enn det vi så for oss da anlegget ble dimensjonert, sier Mathillas.

Kortreist energi

Lederen understreker at selskapets primære oppgave ikke er å produsere fjernvarme, men å destruere restavfall som ikke kan gjenvinnes. Spillvarmen fra forbrenningen tas vare på og

distribueres som miljøvennlig oppvarming. Det er forbud mot deponering av restavfall i Norge – og i store deler av landet sendes det i dag til Sverige for forbrenning. Restavfallet fra Tromsø ble frem til 2016 fraktet til Sør-Sverige. Etter driftssetting av energigjenvinningsanlegg på Skattøra i Tromsø i 2017 blir avfall fra Tromsø og nabokommunene nå utnyttet som kortreist varme for innbyggere og næringsliv.

Fornybare kilder

Kvitebjørn Varme produserer over 170 GWh varme årlig ved varmesentralene sine. I løpet av noen få år vil leveransen øke til over 200 GWh per år. Varmesentralene bruker ulike energikilder til å varme opp vann som distribueres gjennom rør under bakken til kundene. Over 84 % av energikildene er fornybare og stadig økende. – På de kaldeste dagene må vi i dag benytte elektrisitet og lettolje for å supplere produksjonen. Ambisjonen til Kvitebjørn Varme er likevel klar: På sikt skal all fjernvarme i Tromsø produseres fra fornybare energikilder, sier Frank Mathillas.

Innovasjon

Med 90 millioner i støtte fra Enova planlegger Kvitebjørn Varme utvidelse av varmesentralen på Skattøra samt utbygging av linjenettet der områdene Fagereng/Flyplassen og Hamna/Langnes tilknyttes fjernvarmeanlegget. Større forbrenningskapasitet vil da gjøre det mulig å ta imot og utnytte restavfall fra større geografiske områder, blant annet Finnmark. I planene for utbygging ligger også innovative løsninger for både døgnlagring og sesonglagring av varme. – Restavfall er ferskvare som må brennes fortløpende.

Overskuddsvarmen på sommeren har vi hittil kjølt av over tak, men i fremtiden skal den lagres i berggrunnen. Døgnlagring skal skje i varmebatteri etter “termosprinsippet”, forklarer daglig leder ved Kvitebjørn Varme. Han regner med at den utvidede utslippstillatelsen for utbygging foreligger før jul.

Avlaster strømnettet

Ifølge Mathillas har fjernvarme en viktig rolle ved den videre utbygging og elektrifisering av byen Tromsø, siden strømnettet, som er i effektunderskudd, avlastes. – Etter utbygging vil effekten av vårt fornybare bidrag ha økt fra 27 til 70 megawatt. Differansen på 40 megawatt tilsvarerhurtiglading av 800 elbiler (eller effektbehovet til 11.000 innbyggere eller ladestrøm til 20 elektriske ferger), forteller han.

Med sine 21 årsverk og en omsetning på nærmerer 180 millioner kroner er Kvitebjørn Varme en betydelig næringsaktør i Tromsø og den største leverandøren av fjernvarme i Nord-Norge.

Kvitebjørn Varme er eid av Kvitebjørn Energi AS (51%) og Whitehelm Capital (49%). Kvitebjørn Energi er et energiselskap hvor Daimyo AS er majoritetseier. Daimyo har utviklet og driftet prosjekter innen avfalls- og energisektoren i Norge siden 2003. Whitehelm Capital er et privateid australsk investeringsselskap innenfor infrastrukturforvaltning med 20 års bransjeerfaring.

MULIGHET OG BEGRENSNINGER: Batteridrift kan bidra til svært lave totale utslipp om forutsetningene er tilstede. Teknologien har også klare begrensninger som beslutningstakere bør ta med i vurderingen av et hurtigbåtsamband, er blant konklusjonene i en ny rapport fra Asplan Viak.

Batteri, hydrogen eller biodrivstoff? På oppdrag fra Maritime Cleantech har Asplan Viak sett på livssyklusen og de totale utslippene av klimagasser ved ulike fremdriftsløsninger for skip.

Av – Jonas Ellingsen

– Vi har trukket til dels uventede konklusjoner ved å se på helheten og de totale utslippene fra “vugge til grav”, sier John Ingar Jenssen, som er gruppeleder for Energi og Miljø hos Asplan Viak i Tromsø. Sammen med Erik S Hognes har han bidratt med maritim kompetanse og kvalitetssikring, mens forsker Linda Ager-Wick Ellingsen, som blant annet har en doktorgrad i livsløpsvurderinger (LCA) av batteriteknologi, har ledet prosjektet.

Tre rapporter

I den første rapporten “Life cycle assessment of express boat propulsion system” som ble sluppet sent i sommer har Asplan Viak sett på bærekraften ved ulike fremdriftssystemer i hurtigbåtsamband. I en ny rapport som offentliggjøres senere i høst vurderes driften av PSV (Platform supply vessel) og kjemikalietankskip ut fra samme kriterier. Rapportene er laget på oppdrag fra den norske sammenslutningen NCE Maritime CleanTech som er blant verdens ledende og mest komplette maritime klynger innen utvikling av energieffektive og miljøvennlige teknologier. Selskapet investerer blant annet 200 millioner kroner i et nytt testsenter på Stord for nye energibærere som hydrogen og ammoniakk, som skal stå ferdig i 2021.

Ser på hele livsløpet

John Ingar Jenssen forteller at rapportene fra Asplan Viak ikke bare ser på utslipp av drivhusgasser som et resultat av forbrenning av et drivstoff som mineralsk gassolje eller ammoniakk , men betrakter de totale utslippene av drivhusgasser i livsløpet til de ulike løsningene.

Det gjelder blant annet utslipp ved:

• Utvinning av både fossile og fornybare drivstoff og energibærere
• Produksjon av motorer, brenselceller og batterier
• Frakt av drivstoff, motorer og materialer
• Sluttbehandling av de brukte komponentene etter et livsløp

– Når alle disse utslippene ses i lys av en livssyklus til skipet, eksempelvis 25 år, sier det totale regnestykket mye om hvilket fremdriftsalternativ som er mest bærekraftig, sier Jenssen til Nordnorsk Rapport.

Mange faktorer spiller inn

Det er store forskjeller mellom driften av hurtigbåter, PSV’ er og kjemikalieskip. Konklusjoner kan ikke uten videre overføres fra en fartøygruppe til en annen. Det gjelder også internt i fartøygruppen. For hurtigbåter har blant annet avstander mye å si.

På kortere samband er batteridrift et svært energieffektivt alternativ og enkel i bruk. På lengre avstander taper teknologien mot forbrenningsløsninger, siden det kreves batterier med større vekt og volum, noe som påvirker passasjerkapasitet samt motstand og fremdrift i sjø. I rapportens konklusjon poengteres begrensningene som ligger i batteridrift av hurtigbåter – og at usikkerhet også med hensyn til totale miljøkostnader bør tas i betrakting av beslutningstakere.

Hydrogen overrasker

På lengre samband seiler hydrogen i form av brenselceller opp som et veldig lovende alternativ.

– Hydrogen produsert av norsk, fornybar el-kraft viser generelt et overraskende godt totalregnskap for utslipp, til tross for at energi må konverteres både ved produksjon og ved bruk. Hydrogenproduksjon basert på naturgass eller “skitten strøm” har derimot langt høyere totalkostnader i form av utslipp. Produksjonsmetoden er dermed en viktig faktor i det totale regnskapet, sier gruppeleder hos Asplan Viak, John Ingar Jenssen.

Elektrisitet vs forbrenning

Oppdraget i den første rapporten til NCE Maritime CleanTech var å se på totale utslipp for 15 ulike fremdriftsløsninger for hurtigbåter – over en driftsperiode på 10 år. Løsningene fordeler seg på to hovedgrupper. Elektriske motorer og forbrenningsmotorer. I rapportens konklusjon understrekes at flere av de belyste teknologiene er i en tidlig fase – og dermed også har stort potensiale for videre utvikling. Produksjonsmetoder, opprinnelse, transportavstander og tilgjengelighet for det aktuelle drivstoffet påvirker både mengden utslipp og mulighet for praktisk anvendelse.

I følge rapporten fremstår ingen av de undersøkte alternativene som ideelle erstattere for mineralsk gassolje (MGO) som i dag benyttes på dieseldrevne fartøyer.

– Rapporten er ikke ment å gi noen fasitsvar. Den skal derimot bidra til et overblikk og nyttig innsikt i det totale utslippsregnskapet, sier John Ingar Jenssen. Han forteller at det kommer en rekke spennende konklusjoner i den neste rapporten som betrakter PSV og kjemikalietankskip, og som slippes senere i høst.

Bærekraft i fokus

Bærekraft utgjør en stadig større del av arbeidsdagen for fagfolkene i Asplan Viak.

– Foruten bærekraft i skip jobber vi også med bærekraft i oppdrettsnæringa og i bygg og industri. Vi opplever et stort oppsving i interessen for bærekraftsertifiserte bygg og BREEAM. Dette er standarder som sikrer utbygger om at bygget blir oppført i henhold til bærekraftsmålene, sier John Ingar Jenssen, som er gruppeleder for energi og miljø ved Asplan Viak sin avdeling i Tromsø. Han legger til at Asplan Viak er ledende i regionen på BREEAM med to sertifiserte BREEAM prosjektledere lokalt.

GRØNN AMMONIAKK: Anlegget for testproduksjon av hydrogen står allerede klart i Berlevåg. Nå lanserer Varanger Kraft neste steg: Produksjon av ammoniakk basert på vindkraft fra Raggovidda. Foto: Arnt Eirik Hansen – Varanger Kraft

Med industrielle tungvektere med på laget blir det fart i Varanger Krafts planer om produksjon av grønn hydrogen og ammoniakk basert på vindkraft i Berlevåg.

Av – Jonas Ellingsen

Ambisjonen er å forsyne skipsfarten og avsidesliggende kraftverk med karbonfri energi innen 2025. Et politisk flertall på Svalbard er klar til å inngå avtale.

– Det planlagte produksjonsanlegget for grønn ammoniakk i Berlevåg viser de store mulighetene som den pågående overgangen til karbonfrie drivstoff gir til å utvikle ny industri og sysselsetting i Nord-Norge. – Med sine store ressur-ser innen fornybar energi, har Norge en unik mulighet til å imøtekomme behovene for elektrifisering og avkar-bonisering av industrien vår, sier Terje Skansen, administrerende direktør i Varanger kraft.

Partnerskap

Industrikonstellasjonen som står bak planene om en ny infrastruktur for grønn ammoniakk har sitt utspring i ZEEDS-initiativet (se faktaboks). Det er det første partnerskapet i Norge med deltakere som er spesialiserte i alle deler av verdikjeden i produksjon og distribusjon av ammoniakk. Gruppen består av aktører som Aker Solutions, Grieg, Kværner og Wärtsilä, sammen med energiselskaper som Varanger kraft, Statkraft og Store Norske. Statnett vil være en tilknyttet partner i konstellasjonen

Allerede i gang

I forrige utgave av Nordnorsk Rapport omtalte vi hydrogenprosjktet til Varanger Kraft i Berlevåg, der pilotproduksjon av hydrogen basert på vindkraft og elektrolyse startes i disse dager. Målet i første omgang er å produsere ett tonn hydrogen pr døgn basert på innesperret vindkraft fra Raggovidda. Siden hydrogen er en energibærer, kan det brukes til å lagre energi i perioder der det blåser mye, men ikke er plass på nettet. En forstudie viser at det er fullt mulig å gjøre dette i stor skala i Øst-Finnmark, og til en konkurransedyktig pris. Prosjektet er støttet med 50 millioner kroner fra EU sitt Horizon 2020-program – og gjennomføres i samarbeid med flere aktører.

100.000 tonn pr år

Utfordringen med transport og bruk av hydrogen som energikilde er at det er volumiøst. Flytende ammoniakk er en mer effektiv måte å pakke og frakte hydrogen på. Betegnelsen “grønn ammoniakk” innebærer at det er produsert helt uten co2-utslipp.

I følge Varanger Kraft vil produksjonen av grønn ammoniakk delvis skje i Berlevåg kommune der Varanger kraft allerede driver en vindpark på 50 MW og har planer om ytterligere utvidelse i to steg til rundt 200 MW i løpet av de neste årene. Den grønne ammoniakken vil bli produsert fra fornybar energi i en ny fabrikk, før den distribueres til forbrukere innen skipsfarten, offshoreinstallasjoner eller til energisystemer i isolerte øysamfunn som Longyearbyen.

I følge Varanger Kraft vil anlegget ved full produksjon i 2025 kunne levere rundt 100.000 tonn grønn NH3 per år.

Ny industri og sysselsetting

– Dette initiativet er i en tidlig planleggingsfase og det er en rekke brikker som må på plass for at dette skal lykkes. Produksjon av ammoniakk fra et småskala anlegg basert på vindkraft vil være kostbart i starten, så man er avhengig av gode offentlige rammebetingelser for å få dette til.

– Med sine store ressurser innen fornybar energi, har Norge en unik mulighet til å imøtekomme behovene for elektrifisering og avkarbonisering av industrien vår. Det planlagte produksjonsanlegget for grønn ammoniakk i Berlevåg viser de store mulighetene som den pågående overgangen til karbonfrie drivstoff gir til å utvikle ny industri og sysselsetting i Nord-Norge, sier Terje Skansen.

Longyearbyen ønsker nullutslipp

Ulike grupperinger, deriblant Wärtsilä, tester nå grønn ammoniakk som et karbonfritt drivstoff for skipsfarten, benyttet i multifuel forbrenningsmotorer eller i brenselceller. Drivstoffet har også et stort potensial til å forsyne kraftsystemer med ren energi – for eksempel på offshoreinstallasjoner i Nordsjøen eller i kraftanlegg på isolerte øysamfunn som på Svalbard.

Et tverrpolitisk lokalstyre i Longyearbyen, Svalbard, bestående av Arbeiderpartiet, Høyre og Fremskrittspartiet har signalisert et ønske om et tettere samarbeid med Varanger kraft og ZEEDS-partnerne for å finne en karbonfri energiløsning for øysamfunnet.

– Skal Norge ta en ledende posisjon som et av de første fornybare og fullelektriske samfunn i verden, må også Nord-Norge spille en viktig rolle. Den planlagte utbyggingen i Berlevåg kan skape mange nye lokale arbeidsplasser. Bruken av grønn ammoniakk som energi, både i skipsfarten og i Longyearbyen, kan redusere de samlede norske utslippene med 115 000 – 130 000 tonn CO2 per år, avslutter Skansen.

Les hele saken på Issuu…

Les også saken: Svalbard vil ha hydrogen fra Finnmark