Forenklet kan vi si at kystfiskeflåten hovedsakelig fisker i kystnære områder. Båtene er forholdvis små. Fartøyene varierer fra under 10 meter lengste lengde og opp til 28 meter. Foto: Fiskeridirektoratet/Vegard Hatten

Fiskeriene i Norge har hatt noen svært gode år de siste årene. 2023 ser ut til å bli like bra. Nøkkelen til de gode tider er gode priser på fisk og svak krone.

Av Knut Ørjasæter

Årlig blir det tatt opp vel 2,5 millioner tonn med fisk av norske fartøy. Dette representerer en førstehåndsverdi på godt over 20 milliarder kroner. Det gjør Norge samlet sett til Europas største fiskerinasjon og en av de 10 største globalt.

De siste 60-70 årene har det vært en rivende utvikling innen teknologi og utstyr som har gjort fiske mer effektivt. Det kan illustreres med at fangst per fisker har økt fra under 10 tonn per fisker i 1945 til over 220 tonn per fisker i 2020.

Det er vanlig å dele fiskeriene inn etter størrelse på fartøy, hvor de fisker, og hvilke redskap som blir brukt. Kategorisering av fartøy og redskap brukes også av myndighetene for å regulere fiske for å kunne ha et bærekraftig uttak av ulike fiskesorter. En ønsker å hindre overbeskatning. Reguleringen brukes også for å sikre bosetting langs kysten.

Forenklet kan vi si at kystfiskeflåten hovedsakelig fisker i kystnære områder. Båtene er forholdvis små. Fartøyene varierer fra under 10 meter lengste lengde og opp til 28 meter. Det finnes unntak. Fartøy som er over 28 meter, men med lasteromsvolum under 500 kubikkmeter, karakteriseres også som en del av kystfiskeflåten. Kystfisket er svært variert. Det fiskes på mange ulike fiskeslag og fisket foregår med en rekke ulike fiskeredskaper, som jukse, teiner, ruser, garn, line, snurrevad, not og reketrål. Torskefiske regnes som det viktigste for kystfiskeriet både med hensyn til volum og verdi. Fartøyene som deltar i kystfisket leverer primært fersk fisk til fiskemottak på land fra en til flere ganger i uken.

Trålerne er kjernen i det som kalles havfiskeflåten, selv om mange ringnotfartøy også fisker langt til havs. Trålerne kan ha prosess- og fryseanlegg ombord. Ringnotfiske er primært fiske etter stimfisk, blant annet sild, brisling, makrell, lodde, sei og størje. Fartøyene varierer i størrelse, men er som regel over 28 meter.

Det er betegnende at alle, både kystfiske, trålerne og ringnotflåten for 2022 har driftsmarginer på over 20 prosent. Det er imidlertid store individuelle forskjeller fra et selskap til et annet. Salg av fartøy og kvoter kan gi store gevinster som slår ut i enkeltår. Kvotene har blitt svært viktige og er verdifulle rettigheter som har verdier i 100 millioners-klassen.

Trålfiske – stabilt god inntjening
De nordnorske trålerrederiene er de som jevnt over har best inntjening av de ulike fiskeriene. Driftsmarginene ligger i snitt på over 25 prosent og totalrentabiliteten ligger på i underkant av 15 prosent. Det er tre til fire ganger høyere enn du får på de beste høyrente pengeplasseringene i bank.

Det mest imponerende
Det mest imponerende med trålerrederiene er at de har levert gode resultater hvert år siden 2020.

Fra 2020 til og med 2022 har den samlede omsetningen for de 10 rederiene vi har med i vår oversikt, økt med 50 prosent til i 2022 nær 5 milliarder kroner. Lerøy-gruppen har 3 av sine selskaper med i oversikten. Disse 3 selskapene hadde en samlet omsetning på 2,2 milliarder kroner i 2022. Det utgjorde ca. 45 prosent av samlede driftsinntekter for trålerrederiene. Legger vi i tillegg til Holmøy-konsernets Prestfjord AS og Nergård Havfiske AS har disse til sammen over 80 prosent av det nordnorske trålerfisket.

For øyeblikket pågår det en diskusjon der sentrale SV-medlemmer har tatt til ordet for å redusere kvotene til trålerne og gi dem til kystfiske. Dette gjelder spesielt for torskefiske. Dette opplever både ledelsen og ansatte i de store trålerrederiene som en svært alvorlig trussel og har satt seg sterkt imot. Dette er en diskusjon som trolig vil øke i styrke utover 2024.

Det har generelt vært stor politisk enighet om formålene med kvotesystemet blant de politiske partiene i Norge.

Formålene er:
• Å bidra til en bærekraftig utnyttelse av bestandene
• Bidra til at lønnsomheten i fiskeriene ivaretas
• Fisket skal også bidra til arbeidsplasser og bosetting i kystsamfunn.
Uenighetene mellom partiene dreier seg i hovedsak om prioriteringene mellom de ulike målene. Et problem er den ujevne tilgangen på fisk og usikkerheten og problemene det kan skape for mottak på land som skal sikre kontinuitet for arbeid og arbeidsplasser.

Ringnot – resultatene svinger
Ringnotselskapenes inntjening varierer mye fra ett år til annet. Vi ser blant annet at Snarsetværing AS og Bfisk AS i 2021 hadde driftsmarginer på over 90 prosent. Det skyldes salg av fartøy og kvoter, ikke aktivt fiske. Fallet for disse to selskapene ble derfor dramatisk fra 2021 til 2022. Tallene for disse to selskapene er så store at de påvirker de samlede tallene i oversikten både for 2021 og 2022. Samlet omsetning for de selskapene vi har i vår ringnotoversikt falt med 13 prosent fra 2021 til 2022. I tillegg ble det fall i samlet driftsresultat og i totalrentabilitet.

Snarsetværing har fått et nytt fartøy som ble satt i drift i 2023. Det nye fartøyet er 15 meter langt og har større kapasitet enn det selskapet hadde tidligere.

Fem av ringnotrederiene imponerer: Dahl Fiskeri AS, Ytterstad Holding AS, Odd Lundberg AS, Andreassen Rederi AS og Bjarne Nilsen AS. Disse fire selskapene leverer gode tall år etter år både med hensyn til driftsmarginer og totalrentabilitet. Bjarne Nilsen AS er likevel i en klasse for seg selv med en totalrentabilitet på mellom vel 20 opp til 36 prosent de siste tre årene.

Bjarne Nilsen AS er et fiskebåtrederi med ett fartøy, ringnotfartøyet M/S Bjarne Nilsen. Det drives fiske hele året med leveranser av torsk, sei, makrell og sild fra Nordsjøen, Norskehavet, Barentshavet, i tillegg til fiskefelt rundt Svalbard. I 2022 var selskapet finansielt omorganisert gjennom en trekant-fisjon. Det er med på å gi 2022-tallene et kraftig løft. Selskapet eies og drives av Lyder/Nilsen familien gjennom Lyder Invest AS.

Den nest siste ringnotvirksomheten i Troms, Grimsholm Fiskedrift AS, skal nylig være solgt uten at vi per dato er kjent med hvem som har overtatt virksomheten.

Kystfiske – omsetningsvinner
I nordnorske fiskerier er kystfiskeflåten de siste årene en klar vinner. I perioden 2020 til og med 2022 har samlet omsetning for de største rederiene som vi har med i vår oversikt økt med 63 prosent. Omsetningen til de største nordnorske trålerrederiene har i samme periode økt med i underkant av 50 prosent. Ringnotflåten har en tilsvarende økning på vel 17 prosent.

Også når vi ser på utviklingen i samlede driftsresultat er kystfiskeflåten en vinner. Samlet driftsresultat for de største selskapene har gått opp fra 363 millioner kroner i 2020 til over 850 millioner kroner i 2022. Det er økning på 135 prosent i toårsperioden. Fem selskaper tjener over 40 øre på drift per krone omsatt.

Tre grupperinger skiller seg ut på lønnsomhetstoppen: Kransvik, Sedeniussen og Benonisen.

I 2022 var Benonisen Fiskeri suverent på lønnsomhetstoppen med en driftsmargin på over 50 prosent. Også målt etter totalrentabilitet ligger Benonisen på lønnsomhetstoppen. De gode tider har fått ledelsen til aktivt å være ute for å utvide virksomheten ved kjøp av flere fartøy med kvoter.

Mosken Kystfiske som har Benonisen som minoritetsaksjonær med 49 prosent av aksjene og Sedeniussen-familien som hovedeier ligger helt på lønnsomhetstoppen målt etter totalrentabilitet med en forrentning av kapitalen på over 17 prosent.

2023-tallene kommer først om 6-7 måneder. Både fiskeriene og vi gleder oss til å se fasiten på 2023 når tallene er tilgjengelig.

SUKSESS MED FLYFRAKT: – Vi satser bevisst på samarbeid med underleverandører i små og mellomstore bedrifter med aktive eiere. Der finner vi de sterkeste incentivene til å stå på og gjøre en god jobb, sier Fred Persen i M3Cargo AS. Foto: Privat

Flyspeditøren M3Cargo AS har hatt luft under vingene siden starten i 2019. I 2023 besørget selskapet flyfrakt av sjømat fra Lakselv og Alta til en verdi av 440 millioner kroner.

Av – Jonas Ellingsen

Omsetningen har økt bratt siden første driftsår 2019, der selskapet hadde salgsinntekter på 36,8 millioner. Da drev selskapet riktignok bare i et halvt år. I 2022 hadde salgsinntektene vokst til hele 367 millioner, der årsresultatet endte på rett under 7,5 millioner kroner. Også i 2023 kan selskapet notere en betydelig omsetningsvekst på rundt 20 %.

– Bransjen tilsier små marginer, så volum må være ganske høyt for å oppnå lønnsomhet. Vi har klart en resultatmargin før skatt på 2,7 – 3,0 prosent årlig. Det er vi fornøyde med . Gjennom andre halvår 2023 befestet vi posisjonen som Norges tredje eller fjerde største flyfraktselskap i volum, sier Fred Persen til Nordnorsk Rapport.

Startet i DHL
Fred Persen er grunnlegger, styreleder og 50% eier i M3Cargo AS. Den andre halvdelen eies av Gorm Fekstad. Begge jobber som flyfraktmeglere i selskapet.
Frem til april 2019 jobbet Persen som DHL’s lokale representant i Lakselv, der DHL hadde opprettet en transportrute med flyfrakt til Oslo to år tidligere. At DHL innstilte ruten like etter at Persen sluttet i jobben, fikk behørig oppmerksomhet både lokalt og i bransjemedier. Det ble etterhvert klart at det nye og lokalt forankrede selskapet M3Cargo AS sto klare til å videreføre flyfrakt fra Lakselv.

Tror på aktivt eierskap
I et intervju med iLaks like etterpå snakket Persen varmt om ressursene og mulighetene i Finnmark. Han mente det var et marked for en liten flyspeditør i Norge med fokus på kvalitet. – Dette er også noe av bakteppet til M3Cargo. Vår bransje håndterer enorme verdier skapt i distrikts-Norge. Vi ønsker samtidig å gi noe tilbake til regionene der verdiene skapes ved at selskapet både har adresse og tilstedeværelse i nord. Vi ønsker primært å samarbeide med underleverandører som er små- og mellomstore private selskaper, der eierne aktivt og operativt deltar i den daglige driften. Slike virksomheter er de som har de iboende incentiver til å gjøre en veldig god jobb. M3Cargo er organisert på samme måte, der de som jobber i selskapet også er eiere, sa Persen til iLaks.

Kontrollert vekst
I starten hadde M3Cargo kun tre heltids ansatte – og betjente fem kunder i Finnmark.

– Jeg vil ikke ha flere kunder nå. Det er ingen vits å bli grådig og prøve å gape over for mye. Jeg vil heller sørge for å levere topp kvalitet til de fem kundene vi har. For oss betyr det hardt og målbevisst arbeid hver eneste dag, sa Persen til iFinnmark høsten 2020.

Selv midt under pandemien hadde bedriften nylig hatt rekorddag med 17 lastebiler i sving for å hente levende kongekrabber fra ulike mottak i Finnmark. En delikat og tidskritisk vare som setter strenge krav til logistikk og løsninger.

– Vi har bare har sett starten på sjømateventyret i Finnmark. Og mer laks vil reise samme veien som krabben, sa han til avisen den gang.

Den siste spådommen har slått til for M3Cargo’s del. I dag utgjør laks 95 % av fraktvolumet. Krabbe, kreps og andre skalldyr utgjør de resterende 5 %.
Antall ansatte har også vokst til 15, der seks arbeider ved kontorene i Lakselv og Oslo. Resten er sjåfører og terminalansatte.

Direkterute i det blå
I 2019 så Fred Persen store muligheter for direktefly fra Lakselv til Asia. Nødvendig infrastruktur på og rundt flyplassen var i stor grad på plass, inkludert status som såkalt «kode 4E lufthavn» som innebærer at jumbojet kan operere på flyplassen uten krav til dispensasjon fra Luftfartstilsynet. Finnmarks beliggenhet mot øst er også et fortrinn, der Lakselv har 1,5 timer kortere flytid enn Oslo til Beijing.

I dag er han ikke så optimistisk:
– Med bakgrunn i krigen er det nå utopi å håpe på å kunne utnytte vårt geografiske fortrinn. Vestlige flyselskap vil ikke få fly over Russland direkte til Asia. Russiske flyselskap vil heller ikke få landingstillatelse i Norge. Putins militære aggresjon i hjertet av Europa har ikke bare drept hundretusener av soldater, det har også satt næringsutvikling i nordområdene årtier tilbake, sier styrelederen i M3Cargo til Nordnorsk Rapport.

“Innsigelseshelvete”
– Du fremstår som en engasjert Finnmark-patriot og har samtidig satt fingeren på det du mener er en ydmyk kultur i “de indre fjordene”, der fremskritt og utvikling ikke står øverst på listen ?

– Mangel på risikokapital er en av Finnmarks største utfordringer. I tillegg til det politiske bakteppet med et innsigelseshelvete mot all næringsutvikling som betinger et visst arealbehov. Konsekvensen er hjerneflukt og at fylket ender opp bestående av mørkerødgrønne anorakker som tror det er mulig å leve av fin utsikt alene. Det første kan vi gjøre noe med, dog med museskritt. Så langt det lar seg gjøre velger vi derfor underleverandører fra Finnmark med lokalt eierskap, for derigjennom å bidra til å styrke næringslivet i regionen, sier Persen.

Hurtige endringer
– Verden har endret seg raskt siden dere startet opp i 2019. Hva ser du i glasskulen, og hvordan vil det påvirke selskapets forretningsområde?

– Asia er verdens største marked. Vi er mao avhengig av en politisk ro mellom Kina og Taiwan. Dernest vil den globale inflasjonen og økt rentenivå kunne bidra til etterspørselsdemping.

Samtidig vokser jordas befolkning. Og den trenger mer mat. Bare i Kina blir de hver eneste dag flere enn vi totalt bor i Finnmark. Kun 2 prosent av maten som spises produseres i havrommet. Det gir perspektiver.
Potensialet for norsk sjømateksport er mao betydelig. Vi har verdens nest lengste kystlinje. Kun Canada, et land så enormt at hver av landets tre fylker alene er større enn hele Europa, har lengre kystlinje enn Norge. Da må man forvalte dette komparative fortrinnet på andre måter enn å innføre en særnorsk lakseskatt; et rammevilkår som kun bidrar til at Chile, Skottland eller Island i tillegg til landbaserte anlegg nær de store markedene oppnår gevinster, avslutter Fred Persen.

 

Gründer og daglig leder Anker Bergli har store ambisjoner med oppdrett av stør. (Foto: Polarfisk)

Polarfisk AS i Meløy i Nordland skal bli Norges første produsent av eksklusiv caviar.

Av Edd Meby

Alle har hørt om russisk caviar, men nordnorsk caviar?

Ekte caviar – med C – produseres KUN fra fiskearten stør. Den svarte rogna fra stør brukes til russisk kaviar, som en svært ettertraktet delikatesse. Stør er derfor lenge blitt overbeskattet, og fisken er nå på den internasjonale rødlista over kritisk truede arter. Derfor er det penger å tjene på oppdrett av denne arten.

– Ja, vi vet nøyaktig hvordan vi skal drive produksjonen og vi har anlegget til å gjøre det. Det vi nå trenger er mer kapital for å ha fortsatt fremdrift, og gjennomfører derfor en kapitalutvidelse nå. Når kapitalen er på plass er det bare å trykke på knappen og starte produksjon, forteller gründer og daglig leder, Anker Bergli.

Norges eneste
Polarfisk AS sitter nemlig på den første og hittil eneste konsesjon for oppdrett av størfisk og produksjon av ekte kaviar i Norge. Selskapet og produksjonen holder til i Bjærangsfjorden i Meløy kommune, litt sør for Bodø. Selskapet ble stiftet i 2009 av Anker Bergli og fikk innvilget konsesjon på oppdrett av størfisk i 2015. Selskapet har allerede en biomasse på 35.000 stør som er klekket og vokst opp i anlegget. Det er planer for bygging av slakteri og foredlingsanlegg som skal håndtere de første års produksjon av ferdig kaviar.
I tillegg til oppdrett av stør for kaviarproduksjon, har Polarfisk i år søkt Fiskeridirektoratet om tillatelse til å drive oppdrett av Yellowtail Kingfish, en meget populær hvitfisk som brukes blant annet i sushi. Godkjenningen fra direktoratet kom i september 2023. Selskapet har en konsesjon på 650 tonn biomasse, men har søkt om å få omgjøre 600 tonn til oppdrett av Yellowtail. De resterende 50 tonn er mer enn nok til å produsere kaviar.

Eksklusivt produkt
Caviar er et svært eksklusivt produkt. Budsjettene til Polarfisk AS er basert i en pris på 15.000 kroner pr. kilo. Polarfisk AS har ambisjoner om å ta ledelsen i miljøvennlig og bærekraftig produksjon av kaviar av høy kvalitet fra Norge. Selskapet importerer befruktet rogn fra et landbasert anlegg i Tyskland. Det er hittil investert ca. 60 millioner i anlegget som fikk null avvik da Mattilsynet inspiserte i mai 2023. Anlegget har nå tre forskjellige typer stør: sibirstør, diamantstør og sterlett som gir forskjellige typer rogn og kaviar.
Det tar rundt fire år før man kan ta ut rogn fra en stør og det er mulig å ta ut fire-fem kilo rogn på den minste fisken. Målet er en produksjon på 1.500 kilo nordnorsk kaviar i året. Produktene er Artic Black Sturgeon Caviar, Arctic Gold Sturgeon Caviar og Arctic Diamond Sturgeon Caviar og leveres i bokser på 30, 50, 125, 250 og 500 gram.

Kapitalutvidelse
Analyseselskapet KPB har i forbindelse med kapitalutvidelsen vurdert det fremtidige inntektsgrunnlaget til Polarfisk frem til 2032. Der forutsettes det en produksjon på 180 kilo første driftsår og 750 kilo andre driftsår. I år tre skal Polarfisk ha oppnådd normal årsproduksjon på 1.500 kilo til en estimert kilopris på 15.000 kroner. Polarfisk har gjort mye for å få tak i kapital til å utvikle seg og gjorde en kapitalutvidelse våren 2023. 10,2 millioner av den nye kapitalen skal brukes til å bygge slakteri og foredlingsanlegg, samt nedbetaling av all kortsiktig gjeld. Denne høsten gjennomføres en ny kapitalutvidelse.
– I vår var målet å få inn 20 millioner og vi klarte 8. Det er de resterende 12 millionene vi nå forsøker å ta inn, så vi er ikke i mål ennå, sier daglig leder Anker Bergli, som pr. i dag har aksjonærer fra Sverige, Danmark, England og Canada, selv om de fleste av aksjonærene er norske.

Produksjon i 2024
Det er hittil investert 60 millioner kroner i anlegget til Polarfisk, forretningsideen er unik, men støtten fra Innovasjon Norge mangler.
– Vi har fått 30.000 kroner derfra. Det er direkte flaut, men vi gir oss ikke!
Det koster å utvikle en forretningsidé som denne. Når du egentlig trenger 12 millioner, hjelper det lite med 2. Nå jobber vi videre med å få inn kapitalsterke investorer.
– Du har jobbet med denne ideen i 13 år og aldri gitt opp. Hvorfor ikke?
– Jeg er nok ganske sta, men først og fremst har jeg enorm tro på produktene våre. Eksklusiv norsk kaviar kommer til å bli veldig etterspurt.
– Når håper du å være i produksjon?
– Får vi den kapitalen vi trenger så er vårt mål å være i produksjon våren 2024.

---

FAKTA POLARFISK AS

• Stiftet i 2009.
• Konsesjon for oppdrett av stør i 2015.
• Lokalisert i Meløy kommune, Nordland.
• Daglig leder og gründer er Anker Bergli.
• Anker Bergli er selskapets største aksjonær med 23 prosent og Bent Eriksen AS nest størst med 11 prosent, i tillegg til 920 aksjonærer med mindre eierposter under 5 prosent.
• Aksjekapitalen er på 2,47 millioner kroner.
• I dag er det fire ansatte på anlegget i Meløy, men når produksjonen er i gang vil det være 15-20.

GULLKANTET TALENT: Med tre gull i Albertville i 1992 ble Vegard Ulvang fra Kirkenes OL-konge og nasjonalhelt. Foto: Wikimedia Commons

Det svinger på børsene, noe også Vegard Ulvang får erfare. 2021 ble et økonomisk rekordår, mens fjoråret ble langt mindre lukrativt for skilegenden fra Kirkenes.

Av – Jonas Ellingsen

Ulvang var neppe alene om å få motbør i finansmarkedet i fjor. 2022 ble et aksjeår med store overraskelser og kontraster, der tap og gevinster gikk hånd i hånd. Petroleum, offshore og shipping var vinnerne på Oslo Børs, mens blant annet aksjonærene i Flyr så sine verdier fordampe med 99 prosent.

Vegard Ulvang avsluttet karrieren som idrettsutøver i 1997. Siden 1998 har han vært en aktiv investor innen eiendom, aksjer og obligasjoner, fremgår det av regnskapene til hans heleide selskap Kevemo AS.

Femdobling
I 2021 kunne Ulvang glede seg over en femdobling av inntektene fra sine investeringer. Omsetningen i selskapet hans økte fra 2,6 millioner kroner i 2020 til 9,4 millioner kroner i 2021, der deler av inntektene var gevinster fra salg av verdipapirer. Årsresultatet ble på nærmere 8.5 millioner kroner, der Ulvang tok et utbytte på tre millioner.

2022 ble langt mindre lønnsomt, med et årsresultat på bare 153.000 kroner. Ulvang tok likevel ut et utbytte på tre millioner, og det kunne han saktens gjøre basert på verdiene i selskapet. Ved utgangen av 2022 hadde Kevemo AS rundt 25 millioner kroner plassert i markedsbaserte aksjer og obligasjoner, og 20 millioner kroner i unoterte aksjer.

På sokkene løs
Veien til de virkelige høye inntektene startet for Ulvangs del rett etter OL i Lillehammer i 1992. Og i begynnelsen strittet han faktisk sterkt imot.
Jon Inge Gullikstad, som dengang var 24 år, hadde en ide om at ullsokker med Ulvangs navn og logo ville bli en fulltreffer i markedet. Den unge mannen hadde startet et “sokkefirma” på gutterommet året før, med studielånet som startkapital. Han så et stort potensiale i markedet for ullsokker, som da var uten sterke merkevarenavn.

Ulvang slaktet ideen og avfeide Gullikstad gang på gang. Han var etter hvert blitt veldig lei av “renn på dørene” og stor pågang fra personer som ville ha ham med på ulike forretningsideer. Gullikstad var derimot standhaftig og sendte til slutt flere meter med telefaks der konseptet var utviklet og beskrevet i detalj, med logo og emballasje og det hele. Vegard Ulvang trengte bare å signere på et papir.

Solgte til Swix
Resten er historie og danner bakgrunnen for de tusener av Ulvang-sokker som ligger under norske juletrær hvert år.I 2001 var årsomsetningen Ulvang og Gullikstads selskap Elite Sport AS oppe i 64 millioner kroner. Året etter solgte de hele 1,1 millioner sokkepar. Samtidig ble varemerket Bavac lansert, en ny sportsundertøykolleksjon.

Vegard Ulvang økte sin skattepliktige formue i 2002 fra vel 10,8 til nesten 23 millioner. I 2003 var omsetningen steget til godt over 90 millioner, med sportsdrikkmerket XL-1 som tredje merkevare. I 2004 solgte forretningsduoen selskapet til Swix, og kunne dele en salgssum på 100 millioner kroner. Penger nok til at begge hadde nok til smør på skiva resten av livet – og vel så det.

– Det har vært utrolig morsomt å være med på denne suksessen. Og alt er egentlig takket være denne halsstarrige Gullikstad-fyren, sa Vegard Ulvang til VG i 2004.

The Terminator
Den opprinnelige finnmarkingen kan se tilbake på en eventyrlig idrettskarriere. Mellom 1987 og 1994 tilhørte Vegard Ulvang verdenseliten i langrenn og vant i alt 14 OL- og VM-medaljer. OL i Albertville ble det store høydepunktet der han tok tre gull og ett sølv. Han fikk da navnet The Terminator av amerikanske TV-stasjoner etter sitt legendariske rykk på 2.etappen i OL-stafetten, der han parkerte Majbäck og Kirvesnemi. Han kvittet seg samtidig med stempelet som den «evige toer».som til da hang fast ved Ulvang fordi han ikke vant et eneste renn i verdenscupen i 1992, men derimot vant den sammenlagt.

“Heia Vegard”
Vegard Ulvang ble i 2006 valgt til ny leder av langrennskomiteen i det internasjonale skiforbundet, en jobb han hadde frem til i fjor. I flere år var han jevnlig å se på TV2 sammen med Arne Hjeltnes, Arne Brimi og Bjørn Dæhlie i programmet Gutta på tur.

I 2011 bar det til Sørpolen sammen med Stein P. Aasheim, Harald Dag Jølle og Jan-Gunnar Winther. Ekspedisjonen fulgte samme rute som Roald Amundsens ekspedisjon fulgte i 1911-12.

Som investor holder ski-legenden en lav profil i media. Kommentarfeltene er derimot mye brukt av leserne, og mange uttalelser av denne typen viser at OL-helten fortsatt har en høy stjerne blant folk flest: “Vegard Ulvang bor i Norge, og betaler skatt i Norge som alle oss andre. Han har fortsatt å nedlegge en innsats for norsk langrenn både nasjonalt og internasjonalt. At han også har lyktes med sine investeringer, er noe vi alle bare bør være glade for. Heia Vegard!”

 

 

Høye kullpriser har gitt en liten del av gruvedriften litt ekstra lånt tid. Gruvedriften har vært selve hjørnesteinen i næringslivet på Svalbard med mange ansatte. Foto: Store Norske Spitsbergen Kulkompani AS

Hva skal folk gjøre og hva gjør de som bor på Svalbard nå som gruvedriften synger på siste verset? Turisme seiler opp som den nye store bransjen som skal sikre bosetting og som skal gjøre at norske interesser ivaretas. Den sikkerhetspolitiske utviklingen har økt betydningen av å befeste og sikre norsk bosetting på Svalbard. Sikre jobber er en forutsetning for å få dette til.

Av Knut Ørjasæter

Litt fakta. Det er 372 bedrifter på Svalbard. Dette er en økning i antallet med 60 prosent siden 2010. Videre utføres det 1578 årsverk og det er nesten 2500 sysselsatte. Til sammen bor det nær 2600 mennesker på øygruppen, så arbeidsledighet er det ikke snakk om. I tallene her er ikke befolkningen på vel 360 i de russiske bosettingene tatt med.

Går vi tilbake til årtusenskiftet var det vel 1500 i de to norske bosettingene, Longyearbyen og Ny-Ålesund og vel 900 i de russiske bosettingene.
Til sammen omsetter virksomhetene på Svalbard for 4,6 milliarder kroner. For øyeblikket er bygg og anleggssektoren blant de største og viktigste sektorene med en samlet omsetning på nærmere 750 millioner kroner i 2022. Nesten 300 personer er sysselsatt i denne sektoren. Det er nær 12 prosent av alle sysselsatte. Dette skyldes ikke minst arbeidet med å tilbakeføre gamle gruver til naturen. I tillegg bygges det nye boliger og brannøvingstomten til Svalbard Lufthavn renses for forurensning. Det trekker bygg – og anleggssektoren opp, men en vesentlig del er av midlertidig karakter.

Vekst på over 90 prosent
Svalbard har blitt et viktig turistmål med besøk fra store cruiseskip. Hurtigruten satser også på ekspedisjonsturisme. Dette ser vi i tallene for overnatting og serveringsbedriftene. De økte omsetningen med over 90 prosent fra 2021 til 2022 til 525 millioner kroner i 2022. Slutten på korona har også gitt sitt bidrag til at reiselivsnæringen har fått en skikkelig boost. I dag er 20 prosent av alle sysselsatte i jobb i overnattings- og serveringsbransjen. Vi ser også at varehandel er en næring som har hatt kraftig vekst. I 2022 var den samlede omsetningen i varehandel på vel 440 millioner kroner i 2022. Det var en oppgang på nær 40 prosent fra året før. Mellom 7 og 8 prosent av alle sysselsatte jobber i varehandel.

Med gruvedrift på lånt tid er den viktigste hjørnesteinsbedriften som skal sikre bosetting på Svalbard i ferd med å forsvinne. I 2022 var det ca. 80 personer som jobbet i gruve- og bergverksindustrien. Høye kullpriser har gitt en liten del av gruvedriften litt ekstra lånt tid. Gruvedriften har vært selve hjørnesteinen i næringslivet på Svalbard med mange ansatte. Tanken bak gruvedrift som hjørnestein er at andre næringer/bedrifter etablerer seg i tilknytning til denne næringen. Det gjelder alt fra matbutikker til frisører og offentlig tjenesteyting. Dette har vært tankegangen bak etableringen av de fleste hjørnesteinsbedriftene på fastlandet i distrikts-Norge.

En arbeidsplass i en hjørnesteinsbedrift kan generere 3 til 4 andre arbeidsplasser. Disse arbeidsplassene er imidlertid avhengig av at hjørnesteinsbedriften består. Turismen er nå den næringen det satses mest på fra det offentlige.
Et annet særtrekk ved Svalbard er en sterk dominans av sysselsatte i offentlig sektor. Disse arbeidsplassene er først og fremst knyttet til undervisning, gruvedrift og offentlig tjenesteproduksjon inklusive forskning.

Bosatt i kortere perioder
Mange bor på Svalbard for en kortere periode på noen år. Det har innvirkning på boligmarkedet, der mange leier i stedet for å skaffe seg egne boliger. Dessuten er boligene ofte fremskaffet av arbeidsgiver. Et annet kjennetegn er at mange jobber er sesongarbeid og at mange som arbeider i bygg- og anleggssektoren og i gruvene bor et annet sted. De er bare er på Svalbard i forbindelse med jobb.

Telenor og Polarbygg mest lønnsom
To selskap skiller seg ut som de desidert mest lønnsomme bedriftene på Svalbard, Telenor Svalbard AS og Polarbygg Spitsbergen AS. I flere år på rad sitter disse to selskapene igjen med mellom 40 og 50 prosent i overskudd av det selskapene omsetter for. Polarbygg drifter og leier ut til de som kommer og skal bo på Svalbard for kortere eller lengre periode. Telenor har blant annet en svært viktig satellittstasjon på øygruppen.

Gruve 7 ligger i Adventdalen ca. 1,5 mil sørøst for Longyearbyen. Gruven har vært i drift i over 50 år, og er den siste norske kullgruven som fortsatt er i drift. Kullet brukes til energi i Longyearbyen og industriell produksjon. Foto: Tommy Dahl Markussen/Store Norske

Det har vært utvunnet kull i regi av Store Norske Spitsbergen Kulkompani på Svalbard i over 100 år. I 2017 besluttet de statlige eierne at det meste av gruvedriften skulle avsluttes for godt.

Av Knut Ørjasæther

Det gjaldt Svea-gruva og også Lunckefjell-gruva som ble åpnet i 2013. Lunckefjell var den siste norske kullgruven som ble bygd på Svalbard. Men før produksjonen kom skikkelig i gang, vedtok regjeringen å legge ned driften i både Svea og Lunckefjell. Offisielt var hovedgrunnen kullpriser på verdensmarkedet som hadde falt kraftig.

De var ikke var høye nok til å kunne sikre en økonomisk drift av gruva i Lunckefjellet. Men Store Norske hadde også inngått vanvittige avtaler på valuta og andre finansinstrumenter tidligere omtalt i bladet NæringsRapport som ga giganttap for selskapet. Byggingen av gruva på Lunckefjell kostet rundt 1,2 milliarder kroner. I ettertidens klare lys må dette være den dårligste investeringen som er gjort i Svalbards historie.

Områder tilbakeføres
Gruvene skulle ryddes og selve gruvebyen skulle med få unntak bort. Noen bygninger og gjenstander med historisk verdi beholdes. Det gjaldt også et fåtall som kunne benyttes i fremtiden innen forskning og turisme. Hæhre Entreprenør fikk kontrakten om tilbakeføring. De var også med på etableringen av Lunckefjell-gruva i 2012-2013.

Den gang det var full drift var det på meste 400 ansatte i Svea, som ligger innerst i Van Mijenfjorden på Svalbard. Det siste kullet kom ut av Svea i april 2016. Da var det til sammen hentet ut over 32 millioner tonn.
Opprinnelig var arbeidet med tilbakeføring beregnet å koste 2,5 milliarder kroner og arbeidet ble avsluttet nå i høst. Vel 60 bygninger og veier er fjernet. Det samme med kaianlegg som ble bygget i forbindelse med gruvedriften.

De siste overslagene viser at tilbakeføring av Svea trolig blir mellom 800 og 900 millioner kroner lavere enn først anslått. Oppryddingen etter gruvedrifta til Store Norske Spitsbergen Kulkompani i Svea regnes som Norges største tiltak for å restaurere naturen.

Logistikken har vært svært vanskelig og kostbar. Det finnes ikke veier til Sveagruva fra Longyearbyen. Flyplassen forsvant i 2021. Med båt tar det mer enn ti timer fra Longyearbyen. Helikopter har derfor vært mye brukt.
Det er en gruve igjen, Gruve 7 som i dag er i drift. Denne gruven skulle også legges ned i 2023. Gode kullpriser har imidlertid gitt gruven forlenget liv. I første omgang til 2025. I denne forbindelse er det inngått salgsavtale med Clariant som kjøper kullet. Det er nær 50 personer som jobber i Gruve 7. I alt er det i overkant av 130 ansatte i Store Norske.

Nye arbeidsplasser
Fremover ønsker Store Norske å ha en rolle i arbeidet for å skape nye arbeidsplasser der eiendomsutvikling og tilrettelegging for turisttrafikk skal være blant de viktigste forretningsområdene. Det har også vært en sterk økning i cruise- og ekspedisjonstrafikken som gir mer å gjøre for ansatte i selskapet.

I årsrapporten for 2022 heter det at selskapet jobber med utvikling av nye og bærekraftige forretningsområder som bygger på kjernekompetanse og naturgitte forhold på Svalbard. Flotte ord. Store Norske Spitsbergen Kulkompani er heleid av den norske stat. Selskapet ble stiftet i 1916 og den norske stat overtok som eier på 1930-tallet.

TRAVLE DAGER: Komikeren lar andre ta seg av regnskapet, men ellers utfører hun de fleste oppgaver selv, markedsføring inkludert. Her hos TV2 iført genser fra sin egen kleskolleksjon “Flir”. Foto: Selfie

Det er travle dager for komiker og skuespiller Trine Lise Olsen, som både er bokaktuell og lanserer sin egen kleskolleksjon i disse dager.

Av – Jonas Ellingsen

– Hvem har råd og tid til å bare holde på med en ting, he he? Helger og kvelder går ofte med når man er frilanser, men jeg elsker dette livet, sier en sprudlende Trine Lise Olsen til Nordnorsk Rapport.

I boken “Kan noen elske meg?”, som kom ut i september, ser hun derimot tilbake på en vanskelig barndom med mange såre minner. Fra hun var to til ni år, var Trine Lise Olsen innom flere beredskapshjem og fosterhjem. Innholdet står i kontrast til den munnrappe entertaineren med det røde håret som vi har opplevd på TV-skjermen og på scener.

Alene med tre barn
Trine Lises biologiske far reiste sin vei da hun var fire år. Trine Lises biologiske mor, Inger Lise, ble dermed alene med datteren og to eldre sønner. Da slet moren allerede med rus og psykiske plager.
– Mamma hadde ingen nær familie, og det var ikke noe system som plukket opp hva hun slet med. I dag har vi alle mulige navn på psykiske lidelser, det hadde vi ikke da. Hun taklet allerede livet dårlig, og plutselig var hun alene med tre barn, sa Olsen i et intervju med TV2 nylig.

Hardt slag
Spesielt én episode har brent seg fast, og bidratt sterkt til følelsen av å ikke føle seg elskbar. Den gangen moren kom på besøk i et av fosterhjemmene – og dro igjen, uten at Trine Lise skulle få være med.
– Da kom den første bevisste følelsen som jeg husker: Hvor stygg må man ikke være når din egen mor ikke vil ha deg?
Det var først da Trine Lise kom til nye fosterforeldre i Billefjord at livet fikk mening og retning. Likevel har livet bydd på vonde følelser, traumer og mye sinne. Mye av dette har hun åpnet seg om fra scenen, og mørk humor har ifølge henne selv vært viktig for å takle livet og hverdagen.

Tilbakemeldinger
47-åringen som nå er bosatt i Oslo forteller til Nordnorsk Rapport at det har vært tøft å jobbe med boka og gå gjennom alle hendelsene fra fortiden.
– Nå føles det som at jeg kan legge fortiden bak meg og gå videre i livet, Jeg har allerede fått masse fine tilbakemeldinger. Alle har en historie og langt fra de fleste har hatt en perfekt barndom, sier Trine Lise, som selv er stolt fosterhjems-ambassadør.

Komiker på heltid
Karrieren startet i 2003, med deltakelse i programmet Judas på TVNorge I 2009 vant hun tv-konkurransen Den norske humor, hvor premien var å få lage sitt eget tv-program. Trine Lise Olsen brukte premien til å lage serien Lille Billefjord. Hun er også kjent fra scenen, blant annet med den kritikerroste stand-upforestillingen «Æ har rætt» laget i samarbeid med Hålogaland Teater, hvor hun forteller om sin oppvekst som fosterbarn.
Trine Lise Olsen er utdannet førskolelærer, men fra 2010 ble hun komiker på heltid og har aldri sett seg tilbake. På hjemmesiden ligger en godt oppfylt aktivitetskalender med mange opptredener på kulturhus og scener de neste månedene.

Kreativ
Under pandemien ble det imidlertid bråstopp, og som for mange i samme situasjon ble komikerens sparekonto tømt før en kompensasjonsordning kom på plass.

– Jeg fikk god tid til å tenke og scrolle på TikToK. Hva skulle jeg gjøre hvis pengene slutte å komme inn? Plutselig fikk jeg ideen om å lage øredobber – og folk ville kjøpe dem. Det var kjempegøy. Jeg sitter faktisk nå og pakker øredobber for utsendelse til kunder. Det handler ikke bare om å drive butikk. Jeg koser meg skikkelig når jeg lager dem, ren mindfulness for min del, sier hun med en hjertelig latter på kjøpet.

Samisk identitet
Kleskolleksjonen “Flir” som ble lansert nylig har i likhet med øredobbene har design med samiske referanser. Komikeren som selv har samiske røtter både opplever og håper at hennes smykker og klær vil bidra til større åpenhet og stolthet rundt samisk identitet.
– Med følgere på sosiale medier har jeg en mulighet til å nå folk med de verdiene og budskapene jeg ønsker å fronte. Mediene har både blitt en ny scene og markedsplass som gir andre muligheter for artister, sier Trine Lise.

Marked i endring
Mens de mest profilerte artistene ennå klarer seg nokså bra, er det blitt litt tyngre å selge billetter for det store midtsegmentet, medgir hun
– Under pandemien ble vi glad i å sitte hjemme. Alt er også blitt mye dyrere på kort tid, så mange må prioritere hva de skal bruke penger på. Dette merker mange aktører i kulturlivet. Selv tar jeg dette som motivasjon for å tenke nytt og gjøre andre ting. Å utvikle klær i samarbeid med kreative og flinke folk er en fantastisk opplevelse, sier Trine Lise, og forteller at hennes biologiske mor, Inger Lise, i sin tid vant en design-konkurranse hos Per Spook og fikk en tur til Paris. En drøm har med andre ord gått i arv – og ringen er på sett og vis sluttet.

– Vårt mantra er å bringe industrien til energi. Dette i stedet for å sende den ut av regionen eller til eksport, sier daglig leder Torkjell Lund i Aker Narvik. Foto: Nordkraft AS

Arbeidet er kommet godt i gang. Behovet for kraft er enormt. Ambisjonene er store, så store at de kan utfordre Regjeringens vedtak om kraft til Melkøya. Narvik kommune, Nordkraft og Aker Horizons har innledet et kraftfullt samarbeid som kan endre og utfordre tanken på hvordan fremtidig industriutvikling kan gjøres.

Av Knut Ørjasæter

Regjeringen og Næringsminister Jan Christian Vestre signaliserte i sommer at de vil gå bort fra «førstemann til mølla»-prinsippet når det gjelder hvem og hva som skal få tilgang til kraft. Dette har vært det regjerende prinsippet for tildeling av kapasitet på kraftnettet. Fremover skal modenhet i prosjektene være det viktigste kriteriet. Dette er som musikk i ørene til Aker Horizons og de andre to partnerne. Få andre kan slå samarbeidstrioen i kampen for å få tilgang på kraftoverskuddet og fremtidig kraft i Nord-Norge. At det samtidig er såkalt grønne prosjekter som etableres gjør det vanskelig å komme forbi trioen. Det bør ha større betydning enn bare å pynte på CO2-regnskapet som Melkøya-elektrifisering innebærer.

3 partnere – 3 ulike roller
Med positive holdninger stilte kommunen til disposisjon tomter og rask saksbehandling. Nordkraft bidrar med kraft og tilkobling til kraftnettet. Aker Horizons er industripartneren som bygger ut industri og arbeidsplasser. Nå i første omgang er det grønn ammoniakk og trolig grønn hydrogen som skal produseres. Planene er at investeringsbeslutning skal komme i 2024/2025 og ammoniakkproduksjon igangsettes fra 2028.

Det er tre forhold som gjør Narvik-området svært attraktivt for Aker Horizons. Først og fremst er det nærhet og tilgang til områder der det produseres kraft til forholdvis lave og hyggelige kraftpriser. I tillegg er området et knutepunkt for transport med gode eksportmuligheter. Det er vei, sjø og land, tog og med Evenes flyplass i nærheten. Dessuten har kommunen, og politisk ledelse i kommunen, vist seg svært gode og raske, og som en aktiv pådriver for tilrettelegging av store industriprosjekter. Kommunen stiller også opp med og selger tomter for å få gjennomført næringsutvikling. Nordkraft har viktig kompetanse på kraft, krafttilkobling og opprettelse av infrastruktur for kraft som er nødvendig for store kraftkrevende industriprosjekter.

Går fort unna
Høsten 2021 kom de første konkrete bevisene på Aker Horizons interesse for industriutvikling i Narvik-området. Selskapet hadde gjennomført en rekke forstudier og mulighetsstudier for etablering og gjennomføring av produksjon av grønn hydrogen og ammoniakk. Våren 2020 la selskapet 200 millioner kroner på bordet og kjøpte store arealer på Ballangsleira og Framneslia fra Narvik kommune. Narvik kommune ga kjøper selgerkreditter på 50 millioner kroner for å sikre gjennomføring og krydre avtalene.
I arbeidet for å tiltrekke seg industri og næringsliv bruker Narvik kommune det kommunalt eide selskapet Narvikgården AS.
Et felles eid selskap med Nordkraft ble etablert, Aker Narvik AS, der Aker Horizon eier 80 prosent og Nordkraft eier 20 prosent. Nordkraft la inn tomter og sine opsjoner på tomter inn i dette selskapet.

Dette betyr at Aker Narvik AS slipper å betale for tomtene før visse krav er oppfylt. I april 2022 meldte Aker Horizons og Nordkraft at de gjennom Akers datterselskap Aker Narvik ville samarbeide om å utvikle industriområder for kraftkrevende industri i Nord-Norge. Kort etter ble det signert kontrakter for klargjøring av tomt og infrastruktur i Kvanndal. Dette er en tomt på nærmere 170 mål. Arbeidet startet i juli 2022, som må regnes som svært raskt gitt alt byråkrati som kan følge byggesaker.

Vi spør daglig leder Torkjell Lund i Aker Narvik:
-Hvor mye er investert i tomte og tilrettelegging nå?

– Til nå er det brukt vel 160 millioner kroner i tilrettelegging og klargjøring av tomter. Tomtene er i ferd med å bli ferdig utbygd og klargjort for neste fase. I tillegg kommer det elektrisk infrastruktur på cirka 100 millioner kroner. Nå i høst er tomtene ferdig tilrettelagt. Veier, planering og den elektriske infrastrukturen er på plass. Grunnarbeidene alene utgjør en kontrakt på 160 millioner kroner. En milepæl i samarbeidet mellom Nordkraft, Aker Horizons og Narvik kommune er nådd.Det jobbes parallelt med å avklare hvilken type virksomhet som skal etableres i Kvanndal. Aker Horizons vurderer flere typer kraftintensiv grønn industri. Det sees i sammenheng med de øvrige tomtene det jobbes med i regionen.

– Hvilken rolle har Aker Narvik?

-Vi skal tilrettelegge og utvikle tomtene slik at de i neste omgang kan ta imot industri. Vårt mantra er å bringe industrien til energi. Dette i stedet for å sende den ut av regionen eller til eksport.

Strømnettet en flaskehals
I sommer inngikk Aker Horizons og Statkraft en 10-årig avtale om leveranse av store mengder kraft til den planlagte hydrogen- og ammoniakkproduksjon i Narvik. Avtalen er en forutsetning for fabrikksatsingen i Skoglund i Bjerkvik.
I tillegg til kraft må kraften kunne transporteres frem til der den skal omdannes i industriproduksjon. Dette regnes som den store flaskehalsen der prinsippet om ”førstemann til mølla” har vært gjeldende. For tomta i Kvanndalen har Aker Horizons og Nordkraft allerede fått tildelt en strømeffekt på 230 MW. For arealet i Balsfjord har selskapene også tilgang på 200 MW.

Det er ikke kjent hvor mye kraft Aker Horizons har sikret seg. Den planlagte hydrogen- og ammoniakkproduksjon vil trenge opp mot 600 MW. Det er ca. 50 prosent høyere enn behovet for å elektrifisere Melkøya.

I juli i år er det også inngått avtaler om leveranser av grønn ammoniakk for større volumer enn det som er planlagt i første fase. Tyske VNG kan kjøpe inntil 200.000 tonn grønn ammoniakk årlig fra 2028 der ammoniakken skipes fra Narvik til terminaler i Tyskland.

Den gode fremdriften, det gode arbeidet som er gjennomført og stadig flere brikker som faller på plass har fått Aker Horizons til virkelig å ta frem store ord og snakke med store bokstaver. Foreløpig løselig, men det er signalisert ambisiøse planer om fornybarsatsing i Narvik-regionen med mulige investeringer på opptil 50 milliarder kroner om alt skulle materialiseres.

Lang og bevisst satsning
Både Narvik kommune og Nordkraft har lenge arbeidet med ulike tilnærminger til næringsutvikling. Som eiendomsbesitter som skulle bistå med tomter ble Narvikgården AS etablert av kommunen allerede i 2001. Nordkraft har siden 2018 arbeidet i egen regi med ulike prosjekter, blant annet Powered Land, der selskapet har tilrettelagt for etablering av datasenterindustrien nær knutepunkter i sentralnettet. Dette prosjektet er nå en del av Aker Narvik. Det er også mulig produksjon av batterier i Narvik Batteri AS. Det er allerede investert 90 millioner kroner i Narvik Batteri AS, et selskap som etter planene skal produsere batterier ved Hergot-anlegget i Narvik. Stolt Nielsen Ltd., et norsk-luxemburgsk selskap som driver med bl.a. shipping og oppdrett, er partner med Aker Narvik og eier 16,7 prosent av selskapet. Aker Narvik eier resten.

Partnerjakt
Selv om Aker-systemet har en relativt velfylt lommebok er det gigantsummer som skal investeres. Både for å skaffe tilgang på tilstrekkelig kapital og for å kunne ha andre med seg for å ta en del av risikoen, er det nylig blitt kjent at Aker Horizons jakter på partnere som ser satsningen i Narvik-området som en attraktiv investeringsmulighet.

Slik illustrerer ASKO AS den nye grønne transportkorridoren der tog sørfra skal henge sammen med båt Bodø-Tromsø.

Enova gir 160 millioner i støtte til en helelektrisk sjørute fra sør til nord.

Av Edd Meby

Det mest spennende prosjektet sett med nordnorske øyne er ASKO Maritime AS sine planer om å bygge helelektrisk fremdriftssystem i to nye identiske containerskip som skal gå i en nyopprettet nullutslipps sjørute fra Bodø til Tromsø med ett stopp underveis.

– Dette vil bli en grønn forlengelse av Nordlandsbanen, en helt ny transportkorridor i en kombinasjon av nullutslipp bane og båt, sier Kai Just Olsen, administrerende direktør i ASKO Maritime AS.

– Hvorfor akkurat ruten Bodø-Tromsø?

– Vi ser at transportvolumet øker på denne strekningen, og da trenges det økt kapasitet. En sjøveis løsning vil gi færre lastebiler på nordnorske veier, og vi tror timingen for vårt prosjekt er god i forhold til fremtiden for Nordnorge-banen.

Enova vil ha mer fart
En rekke fartøy og ladeløsninger for utslippsfri maritim transport får nå til sammen 709 millioner kroner i støtte av Enova. Fartøyene varierer fra fullelektrisk til skip drevet av ammoniakk og hydrogen. Hensikten med støtten er å styrke bruken av nullutslippsteknologi på sjøen.

– Vi ønsker en raskere innfasing av nullutslippsteknologi i maritim transport. Det gjelder både teknologier for bruk av hydrogenbaserte energibærere og særlige innovative elektrifiseringskonsepter av fartøy. Enova støtter de som går foran og nå vil vi øke og framskynde utvikling og bruk av ny og innovativ teknologi som muliggjør utslippsfri maritim transport, sier Nils Kristian Nakstad, administrerende direktør i Enova.

Tre ladestasjoner
I dag transporteres det meste av fisk og gods i Nord-Norge med vogntog på fossilt drivstoff – og dårlige veier. Ambisjonen til ASKO Maritim er at sjøruten blir en del av et bærekraftig transportnettverk som binder Nord-Norge og Sør-Norge sammen. De to containerskipene skal driftes med batteri og landstrøm. For å få en helelektrisk sjørute er det planlagt installert et batteri på 25 MWh, som er vesentlig større enn batteripakker som er installert i skip i verden i dag. Skipet vil ha behov for en ladeeffekt på 6 MW, og det er planlagt å bygge ladeanlegg i Bodø havn, Rødskjær havn utenfor Harstad og Tromsø havn.

Avgjørelse om til neste sommer
ASKO Maritime AS innrømmer at det er for tidlig å si om og når ruten realiseres, men en beslutning om å gå videre i prosessen eller ikke vil bli tatt før juni 2024. Selskapet får 160 millioner av Enova til investeringer dersom ruten blir en realitet.

– Med støtte fra Enova er vi et skritt nærmere og prosjektet fortsetter detaljprosjektering for å få logistiske-, tekniske- og økonomiforutsetninger på plass. Viktigst av alt er at vi får vareeiere, speditører og transportører med oss på laget for å få en grønnere transportkjede med bane og sjøtransport knyttet sammen, sier Kai Just Olsen.

– Må dere ha kontrakter med disse for å gå videre med prosjektet?

– Nei, men vi bør ha en god dialog og en forsikring om at ruteopplegget er aktuelt i deres logistikk. Det må nok forventes at enkelte må tilpasse sine tider noe for å bli med, men fordelene med denne transportkjeden bør være aktuell i forhold til klimamål og mål om å redusere tungtransport på vei.

Knutepunkt
ASKO peker på at en etablering av sjøruten vil redusere veitransporten til korte strekninger mellom havner og destinasjoner, og legger forholdene til rette for å benytte batterielektriske biler på veitransport når ladeinfrastruktur er på plass.

– Dette kan bli det viktige vippepunktet i den videre utviklingen av Nye Bodøterminalen og grønne godskorridorer i Arktis. Vi går nå i gang med å utrede lading til ASKO Maritimes elektriske fartøy for godstransport Bodø-Tromsø. Bodøs strategiske plassering gjør at vi er et knutepunkt der bane, vei, og luftfart møter havet, sier Rakel Hunstad, daglig leder i Fjuel Bodø AS, som skal levere ladeløsningene for prosjektet.