Glansbildet blir virkelighet?

Av – Edd Meby

 

Grønt industriløft er i ferd med å bli et viktig verktøy i det grønne skiftet. Regjeringen har store ambisjoner og la nylig frem et såkalt veikart for å nå disse ambisjonene. Et sentralt punkt er satsingen på sju definerte områder, og for å være sikker på at næringslivet skal være med på ferden, så legger politikerne 60 milliarder kroner i potten. Det liker NHO Nordlands regiondirektør Daniel Bjarmann-Simonsen godt.

 

– Regjeringen har med den ene hånden gjort flere gode og kloke grep for å bidra til at det blir mer attraktivt å etablere ny grønn eksportindustri, og dermed bidra til økt jobb- og verdiskaping som kan betale for velferden vår i tiårene som kommer. Det er den beste, og egentlig eneste måten å løse klima- og miljøkrisen på. For vi må skape noe mer å leve av, samtidig som vi kutter utslipp og tar vare på miljøet. 

 

– Garantier og gunstige lån til Freyrs gigabatterifabrikk på Mo i Rana er et glitrende eksempel. Slike potente virkemidler gjør Norge mer attraktiv for å vinne kappløpet om etablering av ny grønn eksportindustri. Arbeidet med både mineralstrategi og strategi for utvikling av grønne industriarealer er også spennende og kan bidra til å bygge mer norsk industri, særlig i Nord-Norge.

 

 

– Når det er sagt, så har regjeringen med den andre hånden slått litt bena under egne vekstambisjoner for grønn eksport. Med sine skattegrep for andre næringer, har de sendt et skadelig signal for investeringsklimaet i landet. Ikke det at de vil skatte en næring mer i seg selv, men først og fremst måten det gjøres på og nivået på skattleggingen. Vi har et pågående havvindkrafteventyr, men det har blant annet fått seg et skudd for baugen på grunn av dette. Mange av mine samtaler med kapitalmiljøer i utlandet sier nå at de har satt Norge på kode gul med tanke på politisk stabilitet, på grunn av denne skattepakken som ble lansert over natten. Hvis det er én ting vi trenger for å lykkes med den grønne industrireisingen så er det kompetent kapital utenfra, men da må regjeringen gjenvinne tilliten ved å vise at de fører en forutsigbar politikk og at endringer skjer gjennom gode prosesser. Bare slik kan vi komme tilbake til kode grønn i politisk stabilitet, sett utenfra. 

 

Grønt industriløft skal gjøres etter en klassisk norsk modell med tett samarbeid mellom offentlig og privat kapital. Privat kapital skal lede an, og regjeringen vil bidra med såkalt «statlig risikoavlastning» til gode grønne prosjekter. Behovet for slik avlastning er anslått til om lag 60 milliarder kroner fram til 2025, som skal komme gjennom ulike støtteordninger som statlige lån, garantier og egenkapital. Bjarmann-Simonsen mener Nord-Norge har gode forutsetninger til å bidra til det grønne industriløftet.

 

– Nå skjer det! Fra Mosjøen i sør til Berlevåg i nord vokser store grønne industriprosjekter frem. Kartet fylles med prosjekter som vil bidra til å nå klima- og bærekraftmålene, samtidig som vi skaper jobber og verdier, sier regiondirektøren, som er glad for at det nå er slutt på festtalene:

 

– Gjennom de siste 20 årene har folk møttes her nord på storslåtte konferanser om de uendelige mulighetene i landsdelen, gjerne presentert i panegyriske ordelag og med blankpolerte glansbilder om en skinnende fremtid, hvor vi er motoren og løsningen på all verdens problemer. Likevel har fint lite skjedd. Alle ressursene og forutsetningene vi har for å lykkes, har ikke utløst nevneverdig mye. Forskjellen er at nå skjer det. Glansbildene er i ferd med å bli virkelighet.

 

– Har Nord-Norge noen spesielle styrker som gjør at vi dra nytte av denne satsingen?

 

– Vi har både menneskeskapte og naturskapte styrker. De menneskeskapte er sterke industrielle miljøer med noe av den fremste kompetansen i verden, og noe av den beste og mest moderne infrastrukturen. Dessuten har vi unike muligheter for å krysse ressursutnyttelsene med vår andre største eksportnæring – sjømatnæringen. Fra naturen har vi grønn kraft og muligheten til å bygge mye mer. Vi har mineralene, arealene og gunstig klima. Vi har dessuten unike forhold i fjordene, som på Nesna hvor vi kan produsere havvindmøller med god hjelp fra blant annet industrimiljøene i Rana, Saltdal og Vesterålen. 

 

– Regjeringen vil bruke 60 milliarder på «risikoavlastning» for privat næringsliv. Hvordan skal Nord-Norge få sin del av denne kaken?

 

– Freyr var første ut. De viser vei. Alle de skjeve smilene fra tvilerne er nå borte og fabrikken reiser seg mot himmelen over Mo. De skjøv tvilerne unna og peisa på! Krevde sin plass og fikk sin rettmessige del av kaken for bygge en av de store, nye grønne industriene som skal bære velferden vår i tiårene fremover. Det ser vi nå prosjekt etter prosjekt gjør. 

 

———————————————————————————————————–

⦁ Regjeringens ambisjon er å innen 2040 tildele arealer med potensial for 30 GW havvindproduksjon på norsk sokkel.

⦁ Norge skal være et attraktivt vertsland for lønnsom aktivitet i hele batteriverdikjeden og tiltrekke seg de store batteriinvesteringene og gigafabrikkene.

⦁ Norge skal utvikle en verdikjede for produksjon, distribusjon og bruk av hydrogen produsert med ingen eller lave utslipp. 

⦁ Norge skal ha fangst, lagring og bruk av CO2 som skaper lønnsomme jobber i Norge og som kutter de globale klimautslippene på en kostnadseffektiv måte.

⦁ Norge skal ha verdens reneste og mest moderne og energieffektive prosessindustri.

⦁ Norge skal forbli en maritim stormakt gjennom å utvikle, bygge og ta i bruk nullutslippsløsninger og autonome fartøy.

⦁ Bioressurser fra hav og land skal brukes til klimavennlige og lønnsomme produkter, inkludert biodrivstoff, og bidra til å utvikle industriarbeidsplasser.