Johan Castberg FPSO (flytende produksjonsskip) går fra verftet på Stord i mai/juni. Foto: Øyvind Granås, Equinor.
Sagaen om Johan Castberg-utbyggingen i Barentshavet nærmer seg en konklusjon.
Av Bjørn Tore Bjørsvik
Etter år med skuffelser, forsinkelser og overskridelser ligger produksjons- og lagerskipet / FPSOen (Floating Production, Storage and Offloading vessel) til Johan Castberg-feltet i Barentshavet an til å ankomme lokasjonen i juni. Operatøren Equinor har nå søkt om Miljødirektoratets tillatelse til å starte arbeidet med å installere og koble opp FPSOen.
Søknaden omfatter aktiviteter og utslipp under installasjonsfasen, som i denne sammenheng gjelder perioden fra produksjonsinnretningen ankommer feltet til produksjonen starter. Ifølge Equinors søknad skal skipet ankomme feltet i juni 2024, mens oppstart produksjon er forventet i løpet av høsten/vinteren. Man legger til grunn at installasjonsfasen kan vare opp mot seks måneder.
Heftig og begeistret
Historien om Johan Castberg-feltet startet i 2011. Equinor, eller Statoil som det fremdeles het, var i gang med en større letekampanje i Barentshavet. Ryktene om at noe stort var i emning hadde gått en stund, og størst spenning var knyttet til lisens 532 i blokkene 7219/9, 7220/4,5,7 og 8. Omtrent alle selskapene som søkte om areal i 21. konsesjonsrunde i 2009 hadde dette området øverst på ønskelisten, så når riggen Polar Pioneer satte boret i bakken med siktet innstilt på det såkalte Skrugard-prospektet, ble de fulgt av en hel bransje.
Så endelig, den 1. april ble spenningen utløst: Statoil kunne melde at riggen hadde gjort et betydelig funn på Skrugard! Den første meldingen anslo størrelsen til mellom 150 og 250 millioner fat olje av ypperlig kvalitet, med muligheter for opptil 500 millioner fat i lisensen. Daværende konsernsjef Helge Lund var ekstra høy og mørk i de dager, og snakket både om «champagne-olje» og mulig fast-track utbygging.
I januar 2012 gjorde operatøren sitt neste funn i Havis-prospektet. De totale reserveanslagene ble justert til opptil 600 millioner fat olje, og optimismen steg enda høyere: Konseptvalg for en utbygging skulle være klart i løpet av 2013, en plan for utvikling og drift skulle være levert i 2014 og feltet være i produksjon i 2018. Stemningen nådde sitt høyeste nivå i januar 2013, da Statoil med brask og bram kunngjorde at oljen skulle føres i land på en kommende oljeterminal på Veidnes i Nordkapp, og dermed skape både skatteinntekter og arbeidsplasser i nok en finnmarkskommune. Sjelden har det sett så lyst ut midtvinters.
Hard landing
I juni 2013, bare måneder etter Veidnes-kunngjøringen, kom den første nedturen for de som håpte utbyggingen skulle gi nye inntekter og jobber i Finnmark. Operatøren utsatte prosjektet, som nå hadde blitt døpt Johan Castberg, på ubestemt tid. Statoil og partnerne trengte tid til vurdere ressursgrunnlag opp mot investeringsnivå, samtidig som nye skattemessige rammebetingelser var underveis.
Ett år senere, i juni 2014, meldte man igjen at man trengte mer tid. Denne gang var det leteboringen i lisensen som ikke helt hadde levert, og kostnadene på 3,6 milliarder kroner med Veidnes-terminalen skulle vurderes på ny. Samtidig som et produksjons- og lagerskip skulle vurderes. For å holde lokale støttespillere varme og unngå for mye protester, flagget man mulighetene for en omlastingsterminal for tankskip på Veidnes, selv om det ikke ble noe oljerør.
Først i desember 2019, to år etter at PUD var levert, la man også det alternativet dødt.
Uheldig timing, store overskridelser
PUDen for Johan Castberg ble godkjent i juni 2018, og for Equinor var dette en lettelsens dag. Veien til levert PUD (plan for utvikling og drift) hadde vært alt annet enn lett; leteboringen hadde gitt lite tilleggsreserver med stor usikkerhet på inntektssiden etter det massive oljeprisfallet i 2014.
Gjennom hardt arbeid hadde operatøren fått prisanslaget ned 49 milliarder kroner (57 milliarder i 2023-kroner), som ville bety at prosjektet var lønnsomt med oljepriser helt ned til 35 dollar fatet. Dessverre var ikke problemene over for utbyggingen: Dårlig sveisearbeid ved Sembcorp Marine-verftet i Singapore skapte allerede store forsinkelser og ekstrakostnader, og så kom pandemien… Utfordringene ved å bruke asiatiske verft for norske offshoreutbygginger er på ingen måte nye og det er laget to utredninger på det allerede, men pandemien kunne ingen forutse.
I februar 2022 forlot skipet Singapore, med kurs for Aker Stord. Her har man siden ankomst stått på for å gjøre den 313 meter lange FPSOen klar for produksjon. Prislappen er nå oppe i NOK 80 milliarder, men når feltet kommer i produksjon med 190.000 fat per dag mot slutten av året, har man inntekter som står i stil. Man kan likevel lure på hva sluttkostnaden hadde blitt om man hadde gått for originalkonseptet med terminal på Veidnes.
———————————————————————————————————-
Fakta
- Rettighetshavere: Equinor Energy AS (operatør) 50%, Vår Energi ASA 30%, Petoro AS 20%.
- Johan Castberg ligger ca. 100 kilometer nord for Snøhvit-feltet i Barentshavet, 150 km. fra Goliat og nærmere 240 km. fra Melkøya. Havdypet er 360-390 meter.
- Johan Castberg er et havbunnsfelt med 30 brønner fordelt på 10 brønnrammer og to satellitter, koblet opp til et flytende produksjonsskip (FPSO).
- Utbyggingen av Johan Castberg-feltet gir viktig infrastruktur i en ny oljeprovins i Barentshavet.
- I 2022 ble det gjort to nye funn som vurderes knyttet opp til Johan Castberg og det planlegges for ytterligere leting i nærområdet i årene som kommer.
- Feltet vil gi arbeidsplasser, ringvirkninger og inntekter til fellesskapet i 30 år.
Driften av Johan Castberg skal ivaretas med forsynings- og helikopterbase i Hammerfest og driftsorganisasjon i Harstad.
Kilde: Equinor.no