Les denne lederen fra siste utgave av Nordnorsk Rapport, nr. 1 – 2024. (Bildet.)
Etter alle solemerker blir 2024 året Johan Castberg-feltet i Barentshavet kommer i produksjon. Produksjonsstarten kommer til å bli markert med velskrevne festtaler fra konsernsjefer og ministere på alle skjermmedier: Festtaler som kappes om å tegne det lyseste bildet av fremtiden dette bringer til folket her i nord.
▪ Enhver kritisk innvending vil bli druknet i unison messing om «ringvirkninger» og iherdige forsikringer om at dette er begynnelsen på noe stort; at det nå skal satses i nord! Høres det kjent ut? Dette kommer vi tilbake til.
▪ Skuffelsen var stor da Eni og lisenspartner Statoil i 2008 besluttet at de ikke ville ilandføre oljen fra Goliat grunnet en ekstrakostnad på ti milliarder kroner. Som plaster på såret ble Hammerfest valgt som operatørsete og baseby for forsyninger, mens lokale fiskere ble involvert i oljevernet.
▪ Fire år senere lovet Statoil ilandføring og rørledning til oljeterminal på Veidnes og produksjonsstart i 2018. Sånn ble det ikke. Først løp man fra løftet om oljeterminal og ilandføring på Veidnes grunnet prislappen på NOK 3,6 milliarder, mens man i kulissene søkte å stilne både allierte og motstandere med antydninger om omlastningssentral fra shuttletanker til tankskip på samme sted.
▪ Mange ble skuffet – men få forbauset – da Statoil/Equinor og lisenspartner Eni/Vår Energi til slutt valgte en løsning med produksjons- og lagerskip på feltet, operatørsete i Harstad, mens Hammerfest ble valgt for forsynings- og tilbringertjenester. Akkurat som på Goliat valgte parhestene å droppe ilandføring for å spare investeringsutlegget.
▪ «Levert»-rapporten har kommet ut årlig siden 2010 med Arctic Energy Partners (tidligere Petro Arctic) som pådriver. Rapporten skal ifølge egen beskrivelse «synliggjøre utviklingen, og samtidig gi en oppdatert og lett tilgjengelig oversikt over hvilke deler av næringslivet i Nord-Norge som har hatt leveranser til petroleumssektoren.»
▪ Arctic Energy Partners har stått på for å legge til rette for at nordnorske bedrifter skal få en fot innafor, men fasit viser at siden 2010 og har totalleveransene fra Nord-Norge til petroleumssektoren stått på stedet hvil. Leveransene har aldri oversteget NOK 5,64 milliarder i ett enkeltår (2014), mens gjennomsnittet har vært på rett under NOK 4,3 milliarder årlig.
▪ Den nyeste rapporten viser at nordnorske bedrifter i 2022 leverte varer og tjenester for NOK 5,1 milliarder, som utgjør bare 2,9 prosent av de samlede investeringene på norsk sokkel i 2022 (NOK 176,8 milliarder).
▪ Når et petroleumsprosjekt til mer enn NOK 20 milliarder skal godkjennes, er det Stortinget og ikke regjeringen som må si ja. I en verden hvor en enighet mellom Arbeiderpartiet og Høyre ikke lengre garanterer flertall, vil troverdigheten til utbyggernes løfter om «ringvirkninger» bli avgjørende. Equinor og Vår Energi har to ganger valgt å overse finnmarkingenes ønsker for å oppnå en kortsiktig bedriftsøkonomisk gevinst. Siden har de to prosjektene pådratt seg samlede prosjektoverskridelser til NOK 50 milliarder.
▪ Så: Hvorfor skal nordnorske politikere tro på ringvirkningsløfter fra nevnte selskaper ved neste korsvei?
▪ Og hvorfor skal noen tro på statsministerløfter om «nordområdesatsing» når landsdelen som årlig produserer olje og gass for NOK 155 milliarder og sjømat/villfisk for NOK 70 milliarder avspises med 2,8 milliarder per år for å bygge å vedlikeholde veinettet som trengs for å opprettholde produksjonen?