Isfri fjord og nærheten til Barentshavet er styrken til Båtsfjord havn. Foto: Båtsfjord havn
Hvorfor skal Nord-Norge måtte velge mellom bane og vei? Det er ingen som krever at Vestlandet skal gjøre samme valg.
Javel, så forsøker Jernbaneverket i sin nye utredning – ikke uventet – å sette på nødbremsen for Nord-Norgebanen. Den konklusjonen er reprise på tidligere utredninger, det er bare prislappen som endrer seg fra gang til gang. Samme uke forelå KVU Nord-Norge, et unikt prosjekt, der man for første gang har sett på behov og foreslått transportløsninger som betrakter Nord-Norge i sammenheng, og vurderer hvordan de forskjellige transportalternativene kan utfylle hverandre. Den lover mye, og er en utredning vi tror vil stå seg, også i fremtiden.
KVU Nord-Norge tar til orde for å bruke 184 milliarder på bedre transportløsninger i de tre nordligste fylkene.
Utredningen inneholder både visjoner og konkrete anbefalinger som kan komme til å legge premisser for ny Nasjonal Transportplan (NTP) som legges frem i april 2024. E6 skal forbedres nord for Fauske og nordover fra Narvik, den overtrafikkerte kjerreveien E10 gjennom Lofoten skal utbedres, mens både Ofotbanen og Nordlandsbanen skal forbedres. De to siste prosjektene er for mange viktigere enn Nord-Norgebanen som Jernbaneverket forutsigbart hevder blir for dyr.
Debatten i etterkant kan gi inntrykk av at Nord-Norge må velge. Vi kan visstnok ikke både få bedre veier, fergefri E6, et par flyplasser OG jernbane fra Fauske til Tromsø. Det får da være måte på.
Samtidig, lenger sørvest i Norge: Det bygges nå fergefri E39 fra Kristiansand til Trondheim, til tross for at det er en utmerket vei på strekningen fra før. Pluss et utall flyplasser, båtruter, ferger, broer og tuneller. Da prosjektet ble priset i 2007 var tallet 50 milliarder. I 2019 ble det anslått at det til slutt vil koste mellom 400 og 500 milliarder – uten at noen løfter et øyebryn. Eller ber vestlendingene velge hvilken transportløsning landsdelen vil ha, vei eller bane.
Så hvorfor skal Nord-Norge måtte velge?
Hvorfor skal ikke vi ha bedre flyplasser, bedre veier, flere båtruter – og bane.
Hvorfor ikke ta rikspolitikerne på ordet?
De som strør om seg med luftige ambisjoner og enda større visjoner om satsing i nordområdene, og Nord-Norges viktige strategiske betydning, om de viktige naturressursene i nord som nasjonen skal leve av etter oljen. Hvorfor ikke utfordre Stortinget og regjeringen til å fylle svulstighetene sine med innhold?
Skal Nord-Norge samferdselspolitisk oppnå noe mer i fremtiden enn i fortiden, så kreves det samarbeid, samhandling og samling i bunn. Vi ser allerede at forslagene fra KVU Nord-Norge og Jernbaneverket fører til strekk i landsdelslaget, der Troms og Finnmark fremstilles som tapere og Nordland som vinner.
Javel, så går det mye penger til Nordland akkurat nå, men dette jevner seg ut over tid.
Det er å håpe at Nord-Norge ikke lar øyeblikksbildet forstyrre utsikten til langt større uttelling. Mona Fagerås (SV) sitter i samferdselskomiteen på Stortinget, som har en sentral rolle i utformingen av NTP. Det kan være verdt å merke seg hvordan verden ser ut fra hennes ståsted, som hun uttaler i et intervju med Nordnorsk Rapport: Nord-Norge må stå samlet og jobbe smartere for å påvirke Stortinget.
Landsdelsutvalget ble lagt ned i 2011, og Nord-Norge har dermed ikke noe formelt organ som har tyngde til å snakke på vegne av de tre nordligste fylkene. Tanken bak er likevel like aktuell; skal Nord-Norge oppnå noe, så må Nord-Norge i størst mulig grad snakke med én stemme. Er det for mye å forvente at politikerne i Troms, Finnmark og Nordland, sammen med aktører som LO og NHO klarer å samle seg i en allianse for Nord-Norge, eller skal vi også i fremtiden se andre landsdeler stikke av med kaken, mens vi sitter igjen med smulene? Rikest på naturressurser, fattigst på infrastruktur – skal det fortsatt være fortellingen om Nord-Norge?