Gasskraft – et liv etter døden?

Senterpartiets parlamentariske leder Trygve Slagsvold Vedum:- Gasskraftverket i Hammerfest kan ikke legges ned. Stortinget må pålegge regjeringen å sørge for videre drift. Om det ikke tas grep vil det bli full kraftkrise i nord. Næringsutvikling i Nord-Norge kan ikke settes på vent fordi staten ikke sørger for nok kraft og nettkapasitet. Når både industri, lokalsamfunn og Forsvaret trenger mer strøm, må vi bruke de ressursene vi faktisk har tilgjengelig for å løse problemet. Foto: Einar Aslaksen/Equinor

Kunder står i kø for å kjøpe kraft i Nord-Norge, men med flaskehalser overalt stopper mye opp. Et forhold er problemene i strømnettet. Et annet som vi ser nærmere på her, er lovnader om mer ny kraft som også skal dekke opp for økt kraftforbruk. og kraft brukt til landbasert kraft til Melkøya-anlegget. Manglende utbygging av ny kraft kan gi gasskraftverket som skal erstattes av landstrøm et langt liv etter strøm fra land blir koblet på.

Av Knut Ørjasæter

Et tilbakeblikk:
Kraft- og industriløftet for Finnmark ble lansert 8. august 2023. Dette var regjeringens plan for betydelig utbygging av kraftproduksjon og nett i Finnmark, samtidig med godkjenningen av Snøhvit Future/Melkøya. Regjeringen satte da mål om ny strøminfrastruktur i Finnmark innen 2030 og ny fornybar kraftproduksjon minst tilsvarende Melkøyas økte forbruk, forutsatt konsesjon.
NVEs generelle «hurtigspor» for nettanlegg ble publisert 3. april 2023. Dette er ikke spesielt for Nord-Norge, men gjelder rask behandling av godt forberedte, lite konfliktfylte nettsøknader. NVE sier at slike saker som hovedregel skal ferdigbehandles innen tre måneder.
Det konkrete framskyndede løpet for ny nettutvikling i Finnmark ble presentert 19. mars 2026. Energidepartementet meldte at NVE og Statnett hadde levert en strammere framdriftsplan for ny energi-infrastruktur i Finnmark. Planen viser tiltak som kan gi økt kraftforbruk i Finnmark i 2032, og at 420 kV-linjen Lebesby–Seidafjellet kan stå ferdig i 2034.

Sterke politiske reaksjoner
Lite har skjedd 3 år etter lovnadene. Det har fått både Fremskrittspartiet og Senterpartiet til å ta ordet for at gasskraftverket som i dag leverer kraft til Melkøya skal få et liv også etter at Melkøya får kraft fra land. Reaksjonen kom i kjølvannet av meldingen fra Statnett i april, som stengte for nye reservasjoner av nettkapasitet nord for Svartisen. Det betyr i praksis at ny industri som vil kreve mye strøm, ikke kan utvikles. Statnett meldte også at nettkapasiteten har vært bundet siden 2022, og videre at det vil gå mange år før nettet nord for Svartisen kan håndtere nye industriprosjekter. Sendrektigheten og kraftproblemene sendte sjokkbølgen inn i det politiske Norge.

Ansvaret for en politikerskapt kraftkrise i Nord-Norge ligger på Arbeiderpartiet. Man overkjørte all sunn fornuft for å elektrifisere Melkøya, sa Sylvi Listhaug (Frp) like før Stortinget tok sommerferie. – Statsministeren lovte at Melkøya ikke skulle gjennomføres om ikke kraftproduksjonen økte tilsvarende gjennom kraftløftet.

Senterpartiets parlamentariske leder Trygve Slagsvold Vedum fulgte opp:

Gasskraftverket i Hammerfest kan ikke legges ned. Stortinget må pålegge regjeringen å sørge for videre drift. Om det ikke tas grep vil det bli full kraftkrise i nord. Næringsutvikling i Nord-Norge kan ikke settes på vent fordi staten ikke sørger for nok kraft og nettkapasitet. Når både industri, lokalsamfunn og Forsvaret trenger mer strøm, må vi bruke de ressursene vi faktisk har tilgjengelig for å løse problemet.

I forbindelse med kritikken fra Listhaug og Vedum viste statsminister Jonas Gahr Støre til at det er kommet ti søknader om å bygge vindkraft i Finnmark, med frist i november. Gryteklare prosjekter som henger på manglende overføringsnett nevnes ikke. Det hjelper ikke å produsere strøm om den ikke kommer frem til kunder.

Vind og vann
I utgangspunktet er det vindkraft som skal dekke opp for landkraft kanalisert til Melkøya. I tillegg er opprusting og utvidelse av eksisterende vannkraft den mest realistiske, potensielle nye kraftressursen i Nord-Norge. Begge er teknologisk modne, kan bygges ut relativt raskt, spesielt sammenliknet med havvind og kjernekraft. Samtidig er begge de billigste formene for ny kraftproduksjon.

Dagens situasjon er at uten landvind blir det vanskelig å dekke nytt forbruk fra Melkøya, industri, datasentre, sjømatnæring og transport. Med landvind oppstår derimot nye konflikter om natur, reindrift og hvem som skal bære kostnaden ved elektrifisering og industriutvikling.

Mulige kilder til ny kraft i Nord-Norge

Tiltak	Realisme før 2030	Bidrag	Svakhet
Vindkraft på land	Moderat til høy, betinger konsesjoner	Stort volum, særlig i Finnmark	Store areal-, natur-, reindriftskonflikter, lokal motstand; nettkapasitet
Vannkraftoppgradering	Høy	Mer energi og effekt	Konsesjon, miljøvilkår, nettkapasitet
Bedre utnyttelse av eksisterende vannkraft	Høy	Kan redusere spill og øke tilgjengelig kraft	Krever nett og investeringer
Småkraft	Moderat	Lokale bidrag	Små volum
Solkraft	Moderat	Sommerproduksjon, lokal avlastning	Lite vinterbidrag
Havvind	Lav før 2030	Stort langsiktig potensial	Dyrt, umodent, nett, konsesjon
Bølge/tidevann	Lav	Teknologipotensial	Ikke kommersielt modent
Energieffektivisering/fleksibilitet	Høy	Frigir kapasitet og reduserer topper	Ikke ny produksjon

Vindkraft på land er den mest realistiske veien for store nye kraftvolumer i Nord-Norge før 2030, spesielt i Finnmark. Teknologien er moden, byggetiden er kortere enn for havvind, og NVE vurderer landvind som en av de rimeligste formene for ny kraftproduksjon sammen med regulerbar vannkraft. Samtidig er landvind det mest konfliktfylte kraftsporet i nord. Prosjektene møter sterke innvendinger og motstend knyttet til naturinngrep, reindrift, landskap, samiske interesser og lokal aksept. Landvind kan derfor gi mye kraft raskt, men bare dersom konsesjonsprosesser, nettkapasitet og arealkonflikter lar seg løse.

I Finnmark er vindkraft på land helt sentralt i regjeringens kraft- og industriløft. Det er gitt, søkt eller meldt om nye landvindprosjekter på rundt 3.000 MW. Dette er i praksis eneste mulighet for store nye kraftvolumer.

Opprusting og utvidelse av vannkraft
Dette er det viktigste alternativet til landvind. NVE anslår at potensialet for opprusting og utvidelse av norske vannkraftverk er rundt 5–6 TWh ny produksjon, og om lag 7 GW økt effekt ved inngangen til 2026. Dersom pumpekraft regnes med, blir netto produksjonsøkning noe lavere, og effektpotensialet øker til rundt 14 GW. For Nord-Norge er dette særlig interessant fordi regionen allerede har mye regulerbar vannkraft. Man kan få mer kraft og særlig mer effekt uten helt nye, store naturinngrep.

Det mest konkrete eksempelet i nord er Alta kraftverk. Statkraft har søkt konsesjon for å installere et tredje aggregat i Alta kraftverk. NVE oppgir saken som en søknad om opprusting og utvidelse, med søkt produksjon på 130 GWh. Statkraft skriver at tiltaket kan øke produksjonen med inntil 20 prosent ved å bruke vann som i dag tappes forbi kraftverket i flomperioder.

Andre eksempler på vannkraftoppgraderinger i nord, er Kobbelv kraftverk i Sørfold, der NVE har vurdert et opprustings-/utvidelsestiltak som konsesjonsfritt med 51 GWh søkt produksjon, og Straumsmo kraftverk i Bardu, der økt slukeevne er vurdert konsesjonsfritt med 11 GWh søkt produksjon.

Bedre utnyttelse av eksisterende vannkraft
Dette kan være den mest nærliggende kraftressursen i praksis. I Nordland og Salten har problemet vært at vannkraft ikke alltid kan produseres fordi nettet ikke klarer å ta imot og flytte kraften. Det betyr at mer nett, høyere slukeevne, nye aggregater og bedre drift kan gi mer tilgjengelig kraft uten at man bygger helt nye kraftverk.

Dette passer særlig godt i Nordland, der vannkraftsystemet allerede er stort. SKS oppgir selv at konsernet produserer rundt 2,2 TWh vannkraft fra kraftstasjoner i Salten og Helgelandsregionen. Når mye vannkraft allerede finnes, er det ofte mer realistisk å hente ekstra produksjon og effekt gjennom oppgradering, økt slukeevne og nettforsterkning, enn gjennom nye store inngrep.

Småkraft og mindre vannkraftprosjekter
Det finnes også småkraft- og mindre vannkraftprosjekter i Nord-Norge. Disse løser imidlertid ikke de store kraftbehovene. De kan likevel være viktige lokalt, særlig der de kan kobles til eksisterende nett uten store nye inngrep.

NVE har en nasjonal oversikt over ny kraftproduksjon som omfatter ny vannkraft, små vannkraftverk, opprusting/utvidelse, vindkraft og solkraft. For Nord-Norge er småkraft mest relevant som et supplement, ikke som erstatning for flere hundre MW nytt industriforbruk.

Solkraft på bygg og anlegg
Solkraft i Nord-Norge er undervurdert som sommerproduksjon, men overvurdert hvis man ser etter en løsning på vinterens effektproblem. Mørketid og lav vintersol gjør at solkraft produserer minst når kraftbehovet ofte er størst.

Likevel finnes det et teknisk potensial. En analyse omtalt av Kunnskapsbanken for Nord-Norge anslo et teknisk potensial på tak og fasader i Nord-Norge på rundt 9.000 MW, tilsvarende om lag 6 TWh årlig produksjon. Samme analyse peker på at midnattssol og lange sommerdager kan gi god produksjon i sommermånedene, men mørketiden setter klare begrensninger.

Havvind
Havvind utenfor Nord-Norge er et langsiktig spor, ikke en kortsiktig løsning. NVE har utredet flere havvindområder, blant annet Nordavind C, Nordavind D og Nordvest A/B/C. Men NVE vurderer enkelte av de nordligste områdene, blant annet Nordavind C, Nordavind D og Nordvest B, som blant de minst egnede, blant annet på grunn av lang avstand til land, behov for umoden likestrømteknologi og svake vindressurser relativt til andre områder.

Det mest konkrete nordnorske havvindprosjektet, GoliatVIND, er stanset. Dermed finnes det per nå ikke et aktivt, konsesjonsklart havvindprosjekt i Nord-Norge som kan levere kraft på kort sikt.

Bølge- og tidevannskraft
Dette er å regne som et mulig teknologi- og forskningsspor mer enn som en reell løsning i Nord-Norge, og må regnes som svært umodent per i dag.

Energieffektivisering og fleksibilitet
Dette er ikke ny produksjon. Vi har tatt det med i oversikten fordi det kan frigjøre kraft. Energieffektivisering i bygg, industri og havner kan redusere forbruk, mens batterier, varmeakkumulering, fleksible elektrolyseanlegg og avtalt utkobling kan redusere effekttopper som gir flaskehalser i strømnettet.

Generelt vil batterier få en viktig rolle i kraftsystemet fordi de kan bidra til kortsiktig flytting av last, og styrke effektbalansen. Dette gir ikke mer TWh over året, men kan gjøre nettet mer robust i de mest pressede timene.

Uten landvind – fortsatt gasskraft
Det er altså ikke mulig å løse kraftutfordringen i Nord-Norge uten en kombinasjon av landvind, vannkraftoppgraderinger, nettforsterkninger, fleksibelt forbruk og bedre utnyttelse av eksisterende kraft. Den politiske konflikten står særlig om landvind, som er den eneste realistiske og raskeste veien til store nye kraftmengder, men også den kraftformen som utløser de største areal- og naturkonfliktene.

Uten politiske løsninger vil gasskraftverket til Melkøya kunne få et langt liv etter at strøm fra land er koblet på.