Bjørn Richard Sundquist (77): Et nordnorsk landemerke

PÅ SOKKEL? Bjørn Richard Sundquist er et ikon blant norske skuespillere. (Foto: Pullman Management)

Han er blitt kåret til Norges beste mannlige skuespiller, og har spilt på landets største scener i en mannsalder. Men aldri har hammerfestingen vært bedre – og mer etterspurt – enn nå.

Tekst: Bjørn Moholdt

Selv om Bjørn Richard Sundquist (77) som meg er født og oppvokst i Hammerfest krysset våre veier aldri. Inntil vi møttes for et intervju. Jeg som journalist for Vi Menn, han som innleid skuespiller ved Teatret vårt i Molde.
Som den festløven han var kjent som, gikk vi ut for en øl.
– Bladet betaler, sa jeg raust.
Etter de første tre pilsene kom vi ut av telling. Dagen etter sto på han på scenen og brølte så skummet sto rundt kjeften, og tilskuerne måpte i begeistring av den urkraften som utspant seg foran dem.
Helt om natten, helt om dagen, slik «forbildene» våre blant sjauerne på kaia og trålfiskerne på Findus i Hammerfest gjerne bedrev tiden når de ikke bedrev hardt fysisk arbeide.

Nederst på stigen
Selv valgte Bjørn å forlate hjembyen til et liv på de skrå bredder i hovedstaden. Der måtte han sloss på en annen måte enn det rent fysiske han mer enn gjerne kastet seg ut i i Hammerfest.
– Der gjaldt det å slå først, og la det stå til, har han fortalt om guttedagene, der det sensible slett ikke var uforenlig med rå kraft og fysisk utholdenhet. En kort periode trente han sågar som bokser.
Men – hovedstaden var heller ingen kjære mor for «bastarden» fra nord.
– Jeg er faen så stolt av bakgrunnen min, har Sundquist på nordnorsk vis og brei dialekt gjentatt til det kjedsommelige når opphavet er bragt på bane.
Ifølge ham selv renner det samisk, finsk og russisk blod i årene – iblandet litt tater.
– Av blandingsblod kommer urolige sjeler, har han blant annet postulert for å forklare sin rastløse kunstnersjel og temperament.

Han følte slektskap med datidens rockestjerner, som satte livene sine på spill i utagerende livsførsel.
– Jeg hadde simpelthen ikke disiplinen som krevdes, har han sagt om perioden før han kom til Oslo, og ville bli gitarhelt.
Som sine helter lot han håret gro, og fikk selvsagt tyn for det. På den lokale teaterscenen fikk han derimot gode tilbakemeldinger.
Kanskje var det en vei ut av elendigheta? Han tok sjansen.
– Jeg kom til Oslo på den tiden nordlendinger ikke var særlig velkomne.
I boligannonsene kunne det stå at «nordlendinger og røkere er ikke velkomne». Innflyttere fra nord var nederst på den sosiale rangstigen, «inntil pakistanerne kom og dyttet oss oppover».
– I tillegg hadde jeg et temperament og kjeftament som gjorde at jeg stadig havnet i trøbbel, har han forklart.

En sjelden blomst
Etter de trøblete årene i starten fant Bjørn sin plass blant norske scenekunstnere, i en rolle og et rom han skapte selv, og som gjør ham unik og usedvanlig anvendelig. Nærmere hundre filmer og tv-serier er det synlige beviset på det.
Ved flere anledninger er han kalt Norges fremste mannlige skuespiller – en anerkjennelse han setter pris på, men som likevel ikke har dempet uroen han alltid har følt på, og som har bragt ham i situasjoner han i etterpåklokskapens klarsyn helst hadde sett var ugjort.

– Samtidig kan jeg ikke løpe fra hvem jeg er. Mye av det jeg har brukt i de karakterene jeg har spilt, er hentet fra denne siden av min personlighet, sier han.
Hans siste filmrolle, i storfilmen «Blücher», er således som en fysisk selvangivelse å regne. Omtrent halve filmen består av nærbilder av Sundquists furete, dratte og stoiske ansikt. Dialogen hans er i korthugde bjeff. Øynene lever sitt eget liv. De går fra det isnende kalde – som mørke hull – til det ømme og forståelsesfulle. En skuespillerbragd av de sjeldne, selv til ham å være.
Tolkningen av den ytterst korrekte, stive og stoiske kommandant Birger Eriksen (opprinnelig fra Moskenes i Lofoten) er med andre ord langt fra unggutten som helst ville sitere dikt.
– Han var en sjelden blomst, som en barndomsvenn fra de dagene hengivent forklarer.

Elsker det skjeve
Den følsomme siden av ham kan ha sammenheng med mamma Borghild «Bogga» Pedersen, som solgte damehatter og synes alle så like fine ut uansett hva de tredde ned over hodet.
– Nei gu’ så flott du e’, sa hun lettere teatralsk, om hun mente det eller ei.
Moren han omtaler som «eiegod» var en viktig skikkelse i livet hans, lenge etter at han kom inn på Teaterhøgskolen som 20-åring.

Her, i det dypt konservative kunstnermiljøet, opplevde han en annen kamp. Den som handler om å bevare dialekta og identiteten.

– Alle har vi dialekt, selv i Oslo. De som snakker mest perfekt norsk er jo samene, som har lært seg det som andrespråk. De snakker riksmålsnorm, mens oslofolk snakker østlandsdialekt, har han blant annet forklart.
Talentet hans var uansett uomtvistelig, og ble tidlig lagt merke til.
Den første filmrollen fikk han i 1979. «Kronprinsen» tok pulsen på norsk politikk på den tiden, og var basert på sovjetisk og amerikansk infiltrering av det norske politiske miljøet.Han høstet gode anmeldelser, og siden har han jobbet parallelt med teater og film. Samt noen reklameoppdrag, som det siste i regi av Widerøe.
Der gir han stemme til Nord-Norge, i en uhøytidelig, humoristisk og «sundquist» parafrasering av konkurrenten SAS’ polerte bruk av det svenske stjerneskuddet Joel Kinnarmann.
– Jeg elsker prosjekter som er litt på det skjeve, der jeg får spilt ut mine nordnorske tilbøyeligheter, har han forklart om de mange – ofte odde – prosjektene han har involvert seg i.
Men – som på mange områder i livet – er det ofte slik at det som regel er det siste man gjorde som man huskes for.

Av alle de mer enn 60 filmene han har vært med i, kan portrettet av krigshelten fra Lofoten vise seg å bli «monumentet» som plasserer ham blant de største i den nordnorske kanon.
Som Arthur Arntzen og Halvdan Sivertsen.
– Han fortjener en plass på sokkel, er det nå flere i hjembyen Hammerfest som arbeider for.
Og kjenner vi hammerfestingen blir det fort slik.