Turi Josefsen: Slik erobret hun verden

PÅ TOPP: I 1996 var Turi Josefsen godt etablert i Paris, som ansvarlig for US Surgicals operasjoner utenfor USA. Bygningskomplekset var utviklet med flere operasjonssaler, utelukkende for å lære opp kirurger i kikkhulsteknologien selskapet hadde utviklet. Foto: Bjørn Moholdt

22 år gammel dro Turi Josefsen (89) fra Norge til USA – og erobret verden. Men hun så seg alltid tilbake. I dag er Turi tilbake hvor det hele startet – i verdens nordligste by.

Tekst: Bjørn Moholdt

Kontrasten kunne ikke vært større, mellom den lille leiligheten hun bor i nå, og det enorme kontoret hennes i Lysenes by. Året var 1996, og sammen med to kolleger var jeg kalt inn på teppet på det gedigne kontoret hennes i Paris. Bygget i utkanten av sentrum var som hentet ut av en science fiction-film. Det lå helt for seg selv, som en neddempet avlegger av det mer kjente Pompidou-senteret.

– Velkommen, sa Turi på kav Hammerfest-dialekt.
Etter over 30 år i utlendighet hadde den best betalte kvinnen i verden på ingen måte mistet synet av sitt opphav i «sivilisasjonens ytterste krets*».

Spaserte ut døra
Historien om Turi Lillan Josefsen er som et amerikansk filmeventyr, om ungjenta som dro fra den ytterste periferi for å søke lykken som au pair i USA, og ble søkkrik.
Samtidig handler den om at lykken som regel er et resultat av målrettet, hardt arbeide.

– Av vertsfamilien ble jeg bedt om å holde meg unna visse strøk, forteller Turi om den første dagen i New York.
Her fant hun seg et «innsmett» i et lite værelse bak kjøkkenet, hos en kvinne som var så liten at «jeg kunne se over hodet hennes og inn i leiligheten bak henne».

– Og fikk jeg ikke jobb i løpet av en uke var avtalen at hun kunne kaste meg ut.

Hun fant seg fort arbeide, som resepsjonist i et møbelfirma – en jobb hun ganske kjapt forlot i protest da hun ikke fikk lønnen hun mente hun fortjente.

– Hvordan våger du å behandle meg slik, var ordene som falt mellom henne og sjefen da hun spaserte ut døra.
Du piller ikke en finnmarking som har overlevd krigen og den brente jords taktikk på nesen.
Selv ikke i New York.

Troen på en idé
Det er en mening med alt, skulle det vise seg, for i den neste jobben – som resepsjonist i et bygg med flere selskaper under samme tak – dukket mannen som skulle endre livet hennes opp.

– Hvor er det? ville Leon Hirsch vite, og pekte på et postkort av Hammerfest Turi hadde på skrivebordet.

Det ble starten på et samarbeid – privat og profesjonelt – som også skulle revolusjonere den medisinske verden.
«Lee» som han ble kalt ansatte Turi som nummer to (etter ham) i selskapet United States Surgical Corporation, og sammen la de ut på en reise som for noen antar et rosa skjær, men som også hadde mange brottsjøer.
Den handler om hardt arbeide, mange nedturer, men etterhvert en fenomenal opptur. For selv om de i starten møtte mye motstand fra banker og investorer klart de å holde fokus, og troen på teknologien de baserte hele sin forretningsidé på – den kirurgiske stiftemaskinen.
I stedet for å sy under en operasjon bruker kirurgene en stiftemaskin, som får «jobben» unnagjort på brøkdelen av tiden, og slik ikke bare sparer tid og penger, men også liv.

Så muligheten
Fortellingen om ektemannen Leon Hirsch er på alle måter en klassisk amerikansk suksesshistorie – om enn mangslungen. Hans foreldre eide en butikk for dameklær, hvor han tidvis jobbet. Etterhvert, etter å ha fullført Bronx High School of Science, vervet han seg til hæren, og etter et toårig opphold i utlandet åpnet han et reklamebyrå. Deretter jobbet han som selger av kjøleskap, stormvinduer og til slutt myntdrevne renserier.

I 1963, da renserivirksomheten hans gikk konkurs, møtte Hirsch en forretningsmegler i håp om å skaffe seg arbeid. I stedet endte han opp med å snakke om en merkelig innretning på meglerens skrivebord, en sovjetisk produsert kirurgisk stiftemaskin som den sovjetiske regjeringen hadde hyret megleren til å selge i det amerikanske markedet. I løpet av få uker hadde Hirsch laget sin egen, mindre klønete versjon og viste den til utvalgte kirurger.

– Jeg har alltid vært en «mekker». Jeg så en mulighet, og tok den, har Hirsch blant annet uttalt.

Året etter ble US Surgical født, og stiftemaskinen raffinert til den første brukbare enheten av sitt slag. Selskapet hadde sitt første salg i 1967 og begynte å gå med overskudd i 1970.

Oppfant markedet
Underveis frem til midten av 1990-tallet var det mange suksesser, men også tilbakeslag. Turi minnes utallige demonstrasjons-turnéer og møter for å selge teknologien inn til en notorisk skeptisk legestand.

– Det var min jobb å overbevise kirurgene, har Turi forklart – ikke uten en viss humor.
– Lee tålte ikke synet av blod.

Etter hvert lærte hun seg kirurgenes faguttrykk og metoder, og overvar operasjoner der instrumentene var i bruk. Underveis overbeviste hun både Lee og flere professorer at hun kunne se praktiske løsninger som ikke de så, og ble etterhvert sentral når avgjørelser skulle tas.

Selskapet vokste til et av de største i sitt slag i verden, og med det fulgte pengene. Men det ble aldri drivkraften, understreker Turi.

– Vi var sikre i troen på at vår teknologi berget liv. Det var viktigst.

Mye basert på suksessen – og på forespørsel – utviklet US Surgical laparoskopi og endoskopi – kikkhulls-teknologien som gjør det mulig å operere uten store kirurgiske inngrep.

«Uten medisinsk utdanning og kun vitnemål fra videregående skole bidro Hirsch til å forandre måten operasjoner utføres på, blant annet ved at han praktisk talt oppfant markedet for kikkhulls-kirurgi», ifølge en artikkel i The New York Times.

Det åpnet for en helt ny inntektsstrøm, som skulle plassere både Hirsch og Turi på den absolutte inntektstoppen. Salget eksploderte, og økte fra 291 millioner dollar i 1988 til 1,2 milliarder dollar i 1992. Enorme verdier selv etter datidens målestokk.

– Svært få selskaper kommer noen gang opp med noe revolusjonerende, ble det en gang sagt om US Surgical.
– Enda sjeldnere er det selskaper som revolusjonerer ting to ganger. Det er selskapets genialitet, konkluderte New York Times.

Hva nå?
På den tiden hadde Turi dratt til Paris, der hun flyttet inn i et nybygget, supermoderne kontorkompleks like utenfor byen. Gjennom selskapet Auto Suture Europa fikk hun ansvaret for å utvikle det internasjonale markedet samt markedsføringen i USA. Samtidig gled de to gründerne fra hverandre, ifølge Turi mye fordi de var så mye hver på sin kant.

– Men etter skilsmissen beholdt vi vennskapet, understreker hun.

På midten av nittitallet var Turi over flere år den kvinnen i verden med høyest lønn, målt i aksjeopsjoner, og det var på den tiden hun begynte å vise mer og mer interesse for hjembyen.

Her satset hun på reiseliv, kjøpte opp hoteller, pusset dem opp, satte av penger til utvidelse av flyplassen, og publiserte bøker om hjemfylket – med fokus på Vest-Finnmark, for å nevne noe.

Satsingen skyldes at røttene var sterke, og ikke minst at hun hadde flere familiemedlemmer der, to brødre (den ene er død) og deres barn og barnebarn. Selv har hun ingen direkte etterkommere.
I forkant hadde hun funnet kjærligheten igjen i Frankrike, men hennes Pierre Marc – som drev en limousin-tjeneste da de møttes – døde av kreft.

– Da jeg mistet Pierre, da han døde så alt for ung, stilte jeg meg spørsmålet – hva nå, Turi? Hvor skal du tilbringe de siste årene av ditt liv?

En bauta
Frem til da hadde hun vekslet yrkeslivet og tilværelsen mellom Europa og USA, mellom huset i den lille landsbyen hun og Pierre delte i Frankrike, ranchen i Wyoming – og hytta si på Sennalandet i Finnmark.

I 1998 solgte Leon Hirsch og Turi eierskapet i US Surgical, der hennes andel var rundt 650 millioner kroner. I etterkant engasjerte hun seg videre i ulike treningsprogram for kirurger og stipender knyttet til kirurgisk forskning.

Det meste av dette er nå et tilbakelagt stadium. «Tante» Turi som hun kjærlig omtales som i hjembyen sluttet «mens leken var god» og nyter idag en tilbaketrukket tilværelse i den relativt beskjedne leiligheten utenfor Hammerfest sentrum. Tiden bruker hun sammen med sine nærmeste, samt en daglig gåtur «om helsa tillater det».

– Jeg elsker hester (hun har investert tungt i hestestaller i Hammerfest), og Lee og jeg skulle finne oss en ranch. Vi fant hver vår, har hun forklart om sin hesteinteresse.

– Det går da ikke an, sa kvinnen fra enkle finnmarks-kår noe beskjemmet til ektemannen.
– Hvorfor skal vi ha to rancher?
– Fordi vi kan, svarte han.

* * *

Da vi den gang for snart 30 år siden forlot Turi Josefsen på kontoret hennes i Paris og krysset parkeringsplassen nedenfor, så vi oss tilbake mot komplekset hun hadde bidratt til byggingen av. Det sto der som en bauta over et ektepars gjennomføringskraft og enorme suksess.

Utenfor kontoret i toppetasjen skimtet vi sågar den spedbygde, og samtidig formidable skikkelsen utendørs i den gedigne, strengt manikyrerte japanske hagen rett utenfor kontordøra.

– Jeg tror hun vinker? sa min kollega.

Som en slags bønn om at hilsenen skulle følge oss hele veien hjem til Hammerfest.

PÅ KONTORET: Turi Josefsens kontor i Paris hadde også et gedigent, tilstøtende japansk hageanlegg. Foto: Bjørn Moholdt

* Sivilisasjonens ytterste krets er avledet av latinske «ultima thule», som romeren Plnius den eldre (23-70 evt) beskrev verden bortenfor Britannia.

Kilder: The New York Times, iFinnmark, Nordlys, Naob, Aftenposten