Riksrevisor Karl Eirik Schjøtt-Pedersen: «Alle sier de kjenner deg!»

ORGANISASJONSTALENT: Fra ung alder av oppviste nåværende riksrevisor Karl Eirik Schjøtt-Pedersen et organisasjonstalent av de sjeldne. Foto: Riksrevisjonen

Helt fra guttedagene lå organisasjonstalentet oppe i dagen. At det en dag skulle bli noe stort av Karl Eirik Schjøtt-Pedersen (65) var derfor ingen stor overraskelse – bortsett kanskje fra ham selv.

Tekst: Bjørn Moholdt

Det sies at «Schjøtt’n» – som han gjerne omtales med hengivelse – bare var elleve måneder gammel da han for egen maskin gikk fra barndomshjemmet til rådhuset i hjembyen Vardø. Moren jobbet nemlig på ligningskontoret, bestefaren hadde vært rådmann og en annen slektning varaordfører.
Offentlig arbeide lå med andre ord i blodet på mannen som idag overvåker politikernes bruk av skattepengene våre.

Kultfigur
Fra de første bestemte skrittene på slutten av 1950-tallet har Karl Eirik Schjøtt-Pedersen hatt et nært forhold til det offentlige. Allerede som 19-åring ble han valgt inn kommunestyret. Etter det så han seg knapt tilbake.
Ap-politikeren ble valgt inn på Stortinget 25 år gammel, rett fra universitet. Siden ble han værende der– eller i regjeringen. Fra 2009 var han fiskeriminister, finansminister og statsråd ved Statsministerens kontor (SMK).

En politisk potet – anvendelig til det meste.
– Jeg er privilegert som fikk representere Finnmark på Stortinget i 24 år og sitte i regjering i sju år, konkluderte han da kapittelet som politiker ble lukket.
Da han tiltrådte sin siste politiske stilling var det mange som undret seg over hvilken rolle han skulle ha, som statsråd uten portefølje. I Nytt på nytt ble han en populær hoggestabbe.

«Hvor er Schjøtt-Pedersen?» ble en føljetong. Det kulminerte med et innslag hvor statsminister Jens Stoltenberg gikk i gangene og lette etter ham bak søyler og blomsterpotter.
Hovedpersonen selv hadde et avslappet forhold til det hele.
– Det der ble en kultgreie, kommenterte han noen år senere.
Da han ved en anledning satt på kafé i Bergen, banket et eldre ektepar plutselig på vinduet. Han gikk ut for å høre hva det var de pønsket på.
«Der er du jo,» var kommentaren.
Schjøtt’n tok også det på strak arm. Barsk humor er en viktig overlevelses-mekanisme i «sivilisasjonens ytterkant».

– Litt sær
Annen yrkeserfaring var det lite av, og noe politikerne gjerne kritiseres for. Det ble med et sommervikariat og et svangerskapsvikariat som saksbehandler i hjembyen da han studerte samfunnsøkonomi i Oslo.
I disse trumpianske tider står politiske «broilere», som hans generasjon av politikere ble omtalt som, lagelig til for hugg. Der har Schjøtt-Pedersens joviale humor og nordnorske, rappkjeftete replikker ved flere anledninger kommet han til unnsetning.

Det har gjort han populær i et miljø som ellers kan oppleves som stivt. Kan det være noe av forklaringen på hvorfor Stoltenberg ville ha han med i regjeringen, uten en tradisjonell taburett knyttet til embetet?
Godt mulig, men hans meritter taler for seg. Som finansminister var Schjøtt-Pedersen en av arkitektene bak den mye omtalte handlingsregelen i 2001 – et premiss for hvor mye oljepenger som skal brukes. Den står seg fortsatt godt.
Som en liten digresjon er det verdt å merke seg at Ap på den tiden var topptungt av innslag fra vårt nordligste fylke. Da Schjøtt-Pedersen satt som stabssjef og senere statsråd ved Statsministerens kontor, satt Helga Pedersen fra Tana som nestleder i Arbeiderpartiet, mens avdøde Hans Kristian Amundsen fra Porsanger var kommunikasjonssjef.

Det kan tilskrives tilfeldigheter, men vi mistenker at daværende statsminister Jens Stoltenberg har sans for det noe upretensiøse disse personene bragte med seg, samt direkte tale.
– Jeg var nok litt sær, veslevoksen og seriøs, og var preget av at jeg hadde godt voksne foreldre. Jeg har blitt tryggere på meg selv med åra, sa han i et intervju for for noen år siden.
Da var han en av Jens’ mest betrodde og populære regjeringsmedlemmer.

“Den skal tidlig krøkes”
I tillegg til en velutviklet sosial teft hadde Schjøtt-Pedersen helt fra barndommen av et organisasjonstalent av de sjeldne.
I 1969 for eksempel bestemte han og en kamerat seg for å starte en fotballklubb i Vardø. Selv var ikke Schjøtt-Pedersen særlig god med lærkula, så han påtok seg heller ansvaret for å drive klubben. Han var ni år gammel.
Senere på videregående skole bygde han opp en så omfattende elevrådsorganisasjon at ingen turte å ta over ledervervet.
Politikk handler i stor grad om å søke makt. “Den skal tidlig krøkes” for å skjønne hvor viktig det kan være i et demokrati der mange stemmer skal høres, men der det også er viktig å skjære igjennom og ta upopulære valg. En lærdom Schjøtt’en trolig adopterte tidlig og senere sto trygt i, i de mange stormene han var oppe i.

På ungdomsskolen satt Karl Eirik gjerne og fulgte stortingsdebattene i radioen. Det må ha vært en noe uortodoks skole i statsmannskap, for den noe sære interessen for en ung gutt i puberteten dryppet også over i skolearbeidet.
– Du skriver som om det skulle vært en stortingsproposisjon, sa læreren en gang om en stil han hadde levert.
For Schjøtt-Pedersen falt det seg naturlig.
– Det var slik jeg lærte om hva folk forstår og ikke forstår. Etter hvert som jeg ble mer erfaren fikk jeg et enklere språk, konkluderte han om sin noe uortodokse tilnærming til «faget».

Hjemmekjær
Schjøtt-Pedersen anser perioden der landet ble ledet av Stoltenberg som en storhetstid for Norge, sosialdemokratiet og Arbeiderpartiet. Samtidig er han ikke en person som hviler på laurbærene. I moden alder tok han videreutdannelse, og var innom flere «sivile» jobber, som direktør i bransjeorganisasjonen Norsk olje og gass, og partner i konsulent-selskapet Menon Economics.
Som leder av Riksrevisjonens kollegium er på mange måter ringen sluttet, der han trolig får tilfredsstilt en annen side ved sin personlighet som handler om sosial rettferdighet og respekt for samfunnsnormene.
At Norge er et mangfoldig land og at nettopp solidaritetstanken og fordelingspolitikken har ført oss dit vi er i dag.

Og tross alle årene i motsatt ende av landet har han et sterkt engasjement for distriktene, og et nært forhold til hjemfylket.
– Misforstå meg rett, det er mange hyggelige folk i Bærum (der han nå bor), men Finnmark har nærhet til naturen, det er mer avslappet og større menneskelig nærhet. Men jeg har tre barn som har vokst opp i Bærum og familien har slått rot der, understreker han.

Mangelen på nærhet har imidlertid gått endel av hans tidligere sambygdinger hus forbi. Han er fortsatt en av «dem».
– Sekretæren ved statsministerens kontor (SMK) var en periode helt fortvilet. «Alle som ringer, sier de kjenner deg!» sa hun.
Og det gjorde de, ifølge hovedpersonen selv. En typisk historie om Schjøtt’n, som på oppløpssiden av sin yrkeskarriere har beholdt det gutteaktige, lett søvnige glimtet som har blitt hans varemerke.
For ikke å snakke om gode gener – og et organisasjonstalent utenom det vanlige vi som nasjon har mye å takke ham for.