200 år siden den første organiserte utvandringen til USA: Skjærvøyværingen som trakk gulloddet

Tekst: Bjørn Moholdt

 

75 år etter den første organiserte overfarten til «det forgjettede land» dro en 23 år gammel skjervøyværing over Atlanterhavet til USA. Leonhard Seppola var den fjerde blant ti søsken på gården, som faren Isak, opprinnelig fra Tornedalen i Sverige, hadde opparbeidet. 

For Leonhard ble Nord-Norge likevel en mellomstasjon. Ganske tidlig ble gnisten om et annet og mer innholdsrikt liv på andre breddegrader tent.

 

Det var ikke trangboddhet som fikk Leonhard Seppola til å ta turen over havet. Da han som tolvåring var med faren på vårtorskefiske i Finnmark ble han nemlig kjent med Jafet Lindeberg fra Kvænangen, som skulle gjøre stor suksess i USA (se undersak).

Det var i hovedsak jakten etter gull som gjorde at både Seppola og en rekke andre fra denne delen av Norge reiste over havet. Da Jafet kom tilbake til Norge som en av Amerikas rikeste ga han ikke bare Seppola penger til USA-billetten. Han inspirerte også til en omfattende utvandring i regionen, mye takket være alle historiene den vellykkede eventyreren hadde med seg i snippesken.

 

Det ble ikke så mye gull på Seppola, selv om han prøvde seg. I stedet opparbeidet han seg et betydelig navn som hundekjører, etter en rekke gulløp. Likevel er det trolig hans behandling av trekkdyrene som ble mannens største bragd.  

 

Praksisen han utviklet ble etter hvert standarden, som også dagens hundekjørere konkurrer etter. Til slutt skulle et difteriutbrudd i Nome, Alaska i januar 1925 sementere hans og kollegaen  Gunnar Kaasens ettermæle. I en kamp mot klokken bidro de to sammen med lederhunden Balto og Seppalas Togo, samt et knippe andre kjørere, med å frakte et livsviktig serum til byen, og slik ende opp som legender som Hollywood ved flere anledninger har tatt seg friheter med.

 

 

Mellom 1825 og 1925 – vel 800 år etter Leiv Eirikssons strandhogg i Nord-Amerika – utvandret inntil én million nordmenn til Nord-Amerika. Den mest intense perioden var fra rundt 1850 til 1920, med en særlig stor oppgang etter 1870.

På den tiden utviklet de store amerikanske byene seg i et rasende tempo. Av den grunn var det mange nordmenn som fant jobber i anleggsbransjen i metropoler som New York og Chicago. Men det store episenteret for den norske utvandringen var likevel Midtvesten og delstater som Minnesota, Wisconsin og Nord-Dakota.

 

De fleste fant seg godt til rette i sitt nye hjemland, som knapt hadde andre tradisjoner enn de som fulgte med på flyttelasset. Det gjorde at mange har holdt på sine norske sedvaner helt frem til vår tid. Lutefisk og brunost er fortsatt å finne i butikkhyller på utvalgte steder.

 

Historien om Leonhard Seppola handler, i tillegg til hans fenomenale ferdigheter som hundekjører, også om en voldsomt befolkningsvekst. En radikal bedring i helsevesenet bidro til at radikalt flere i de store barnekullene vokste opp. På 1800-tallet var Norge for det meste et jordbruksland, og med kun tre prosent dyrkbar mark å fordele på den sterkt økende befolkningen var det ikke plass nok til alle. Den industrielle utviklingen gjorde i tillegg at mange dro inn til byene, der det også etter hvert ble langt mellom jobbene. 

Uår i fiskeriene, religiøs ufrihet og ren og skjær eventyrlyst bidro også til utferdstrangen. Den norske utvandringen toppet seg i 1882, da nesten 29 000 dro til USA. Hovedsakelig var det nordmenn i sør og sørvest som reiste over. Av de vel 32 000 som utvandret i tiåret 1846 til 1855 var det for eksempel bare rundt 40 som dro til fra Finnmarkens amt, som også innbefattet Troms fylke. Senere skjøt det fart. I perioden fra 1866 til 1875 lå Finnmarks utvandrings-omfang på 9,6 promille, over landsgjennomsnittet på 6,8.

Leonhard Seppola var en av de som fikk muligheten til å reise over Atlanterhavet, og som skapte seg et navn. Både som hundekjøreren, men også i amerikansk populærkultur er han og hundene Balto og Togo kjente størrelser. Han samarbeidet med Roald Amundsen, og figurerte også i Donald Ducks «Gøy i Alaska» i den legendariske illustratøren Carl Barks strek, der hunden «Bjeffo» inngår – en tydelig henvisning til Seppolas hund Balto.

I senere år bodde Seppola i Seattle på den amerikanske nordvestkysten. I 1950 besøkte han Skjervøy for siste gang. Han ble da gjenstand for mye oppmerksomhet.

– Jeg betrakter meg som heldig som aldri ble rik på gull. De fleste av mine kamerater som ble det er nå døde, var hans lakoniske kommentar den gang.

Livet med hundene gjorde at han var i godt hold. Det viste seg å bli hans gullodd i livet. I dobbelt forstand.